Fredag fortalte Altaposten om «Mia» og hennes narkotikaavhengige, psykisk syke søster. «Mia» kritiserte det offentlige, blant annet for et ettervern som ikke fungerer.

Søsterens fastlege Malthe Poulsen forteller at han har vært vitne til og fått gjenfortalt mange triste historier fra byens forskjellige narkotikamiljø. Selv om han ikke kan gå inn på konkrete saker, av hensyn til personvern, velger han å fortelle hvordan han opplever at det offentlige i Alta tar vare på de som sitter aller nederst ved bordet.

– Det verste vi har i Alta

Poulsen har i flere år truffet pasienter med kombinasjonslidelser knyttet til både rus og psykiatri. Han har vært fortvilt mange ganger, på vegne av sine pasienter.

For han opplever at flere av dem oppriktig ønsker å endre sin livssituasjon. Men det er slett ikke alltid de får den hjelpen de trenger.

– Jeg opplever at en av de største utfordringene i Alta i dag, er mangelen på et tilstrekkelig botilbud. Ta det verste av det verste vi har i Alta i dag, Kronstad Camping. Jeg får skildret ekstreme forhold der nede. Jeg trodde først ikke på alt jeg ble fortalt, da pasienter fortalte hvordan de bodde, sier Poulsen, og fortsetter:

– De fortalte om jevnlige voldshendelser, de fortalte om voldtekter, trusler, ran og tyveri. Det var pasienter som mente de var under overvåkning av kriminelle som kom på natta, fjernet rammene rundt vindu og deretter skrudde ut vinduet før de tok seg inn og både utøvde vold og rundstjal dem. Jeg lurte på om mye av det jeg fikk fortalt var vrangforestillinger – at det ikke var sant. Men så har jeg fått dette bekreftet i ettertid. Det var mye verre enn hva jeg først trodde, og jeg vet ikke hvor mange som er klar over det.

HARD VIRKELIGHET: Nedlagte Kronstad Camping er stedet hvor de som er aller lavest på «rangstigen» havner. Flere av kommunens tunge rus- og psykiatripasienter er plassert her. Foto: Tom Skoglund

Rett tilbake til campingen

Enkelte av pasientene som skrives ut etter endt behandling havner tilbake ved Kronstad camping, eller ved øvrige boligområder der det bor andre rusmisbrukere.

– Jeg opplever at rus/psykiatri-pasienter kan skrives ut nærmest rett fra Åsgård/institusjon og bosettes på campingen. Det er svært uheldig, og det kan gå alt fra to-tre dager til seks måneder, så er de tilbake på Åsgård igjen. De fleste faller tilbake til narkotikabruk igjen. Og det er ikke så rart, når du etter et institusjonsopphold plasseres i en slags ghetto med mye rusbruk og mange dårlige venner, samt med begrenset mulighet for oppfølging, sier Poulsen.

– Jeg må understreke at jeg opplever at der er mange kommunale hjelpere som står på som bare det med de beste intensjoner, men forholdene gjør hjelpejobben nærmest umulig.

Uoverkommelig førstetrinn

Altaposten kjenner til at det eksisterer flere «narkoreir» rundt omkring i byen. Små klynger med boenheter, gjerne i små leilighetsbygg, leid av Stiftelsen. Her plasserer kommunen de tyngste kasusene. Du finner dem i sentrum, på østsiden og vestsiden av byen, og ikke minst – på Kronstad Camping.

– Det er fortvilende når du som fastlege får inn folk med store problemer som det er umulig å løse fra fastlegekontoret. Det må jobbes med problemene systematisk og tverrfaglig, sier Poulsen.

– Og det er ikke bestandig lett, legger han til.

Tung oppgave

– Hva er det viktigste å få på plass for å bedre situasjonen for disse pasientene?

– Noen hadde trengt er et botilbud med døgnkontinuerlig bemanning eller tilsyn. Andre bosetting langt vekk fra et miljø som tilbyr rusmidler. Jeg har spurt oppover i systemet i kommunen, og fått til svar at Alta kommune «jobber med saken». Det hjelper dessverre ikke mine pasienter. Slik situasjonen er nå, så går dette utover pasienter, og resulterer i at jeg som fastlege må svare nei på spørsmålet om de får et forsvarlig helsetilbud.

– Er dette god ettervernspolitikk?

– Det er ikke alle det er like lett å hjelpe. Men dette synes jeg ikke er god ettervernspolitikk, nei. Og de som prøver å hjelpe, pårørende eller andre, de har en vanvittig tøff oppgave. Ære være de som står på. Jeg ser flere pasienter som har hatt god nytte av et opphold på Åsgård eller Post Alta, men hva hjelper det om man får stablet dem på beina dersom det offentlige bare sender dem rett tilbake til sine gamle venner i narkomiljøet?

Poulsen registrerer at det jobbes med å åpne et tilbud med delvis tilsyn i «bunkersen» på Dalebakken.

– Det er sikkert noen dette passer godt til, og at det kommer et slikt tilbud er bra. Men det er neppe nok. Jeg frykter at enkelte pasienter fortsatt vil stues vekk på Kronstad Camping, der de absolutt ikke burde være.