«Mia» ikke tall på hvor mange ganger hun har måttet stille opp for sin lillesøster. Enten som samtalepartner for den lille jenta, som aldri helt forsto hvorfor hun ble tatt fra sin rusmisbrukende mor. Eller som det eneste faste holdepunktet for den trassige tenåringsjenta, som var på vei rett ut i rushelvete. Som ordensvakt og utkaster etter at narkofesten til den unge kvinnen gikk av skaftet. Som skulder for det gråtende voldtektsofferet. Eller som akuttpsykolog og innleggingsansvarlig når stemmene ble for mange og for bråkete i hodet hos den flerårige rusmisbrukeren.
Hun har vært boligkonsulent og interiørdesigner ved leiligheten i «Altas nye ghetto». Opprydningsansvarlig når den samme leiligheten etter en stund er herpet i stykker og tagget ned. Advokat og regelknuser når NAV-klienten hun kjenner så altfor godt har prøvd å få ut pengene eller matkupongene hun kanskje kan ha krav på.
Hun har gjort alt for søsteren sin.
Bryter sammen en dag
– Det er altoppslukende. Jeg har full jobb, barn og samboer, og jeg har henne. Det er det livet mitt består av. På et tidspunkt så kommer også jeg til å bryte sammen.
Et blikk av stål og kjevemuskler i spenn røper at «Mia» ikke overdriver når hun sier at hun er sliten.
Minstekaren er i full lek på gulvet. Han er en av de som burde hatt «Mias» fulle oppmerksomhet, søsknene likeså. Og det lille resterende av tid og oppmerksomhet burde det vært samboeren som fikk.
I stedet går formiddagene til å krangle med NAV eller kommunebyråkrater. Ettermiddagene og kveldene til å lese seg opp på lover og regelverk. Og nettene til å bekymre seg.
– Som nærmeste pårørende er jeg blitt sittende igjen med svært mye av ansvaret for min søster. Samtidig opplever jeg at det offentlige ikke stiller opp – med noen hederlige unntak. Det virker som at enkelte ansatte i deler av det offentlige ser at de har en pårørende som kan «ta jobben». Men det de er i ferd med å gjøre, i alle fall i mitt tilfelle, er å skape en ny klient. Jeg er rett og slett i ferd med å brennes ut.
– Det finnes dem i det offentlige som gjør en kjempejobb. Men samlet sett lempes altfor mye av arbeidet over på pårørende. Og så er det de der ute som ikke har pårørende til å ta kampen for dem. Stakkars dem! De er det enda mer synd på.
Ramler tilbake til rusen
Hennes personlige mening er at ettervernet for personer med rus og psykiatridiagnoser er en vits. Oppfølging finnes det fint lite av.
– Oppholdene på Åsgård, og de er det blitt mange av for min søster, er egentlig en befrielse. Da vet jeg hvor hun er, og at jeg kan slappe av. Men med en gang hun skrives ut, så kjenner jeg bekymringen knyte seg i magen og stressnivået gå i taket. Jeg vet hvor lett hun har for å falle tilbake til rusen. Uten et ettervernsopplegg, så går det ikke lang tid før hun er tilbake igjen.
Omringet av «venner» fra rusmiljøet er presset stort og livet tungt er terskelen lav for å kaste seg ut i den befriende rusen. «Mia» sier søsteren har uttrykt at hun er motivert for å holde seg rusfri, men da må det et ordentlig opplegg til, ikke en hard retur tilbake til «ghettoen».
– Miljøet er knallhardt, spesielt for jentene. Jeg vet at min søster har vært voldtatt flere ganger. Hun har hatt innbrudd i leiligheten flere ganger, blitt frastjålet verdier – til og med banket opp av ranerne. Hadde noe slikt skjedd med meg ville politi, kriseteam og samfunnet stilt opp og gjort sitt for å ta gjerningsmennene, sier «Mia».
Men når dette skjer mot hennes søster trekker samfunnet på skuldrene.
– Det er som om hun ikke er et menneske. Og hun er jo ikke i noen særsituasjon heller. Miljøet i Alta er beinhardt, spesielt for jentene. De utnyttes på det groveste av mannlige rusmisbrukere.
De siste to gangene søsteren har vært skrevet ut fra Åsgård, har hun fått «et slags tilbud» ved Post Alta.
– Men vi vet at etter et kort besøk ved Post Alta, bærer det tilbake til leiligheten hennes i «Altas nye ghetto», uten noen reell oppfølging. Der overlates hun til seg selv, midt blant en haug med narkomane misbrukere. Da vet vi at det bare er et spørsmål om tid før det går skeis igjen. Jeg skjønner ikke hvor den gode samfunnsøkonomien ligger i å gjøre det på denne måten?
Hvor er tiltakene?
«Mia» skulle så gjerne sett at personer med kombinerte rus- og psykiatrilidelser i Alta fikk et tilpasset oppfølgingsopplegg – en individuell plan (IP). Slike IPer trekkes ofte fram som et viktig verktøy i rehabiliteringen for rusmisbrukere. Dette blant annet fordi den bidrar til å koordinere en tverrfaglig innsats samtidig som den ansvarliggjør de enkelte tjenestene eller etatene.
Alta kommune har erkjent at «det er et kommunalt ansvar å koordinere arbeidet rundt individuell plan (IP), der bruker mottar tjenester fra kommunen. Rettigheten til individuell plan, er uavhengig av diagnose, alder, eller om man mottar tjenester fra flere nivåer i forvaltningen», fremgår det av «Plan for psykiatri- og rustjeneste 2014-2020».
– Jeg har etterspurt en individuell plan for flere år siden, sist på et ansvarsgruppemøte 15. februar i år. Det eneste hun har fått hittil her i Alta er et «tilbud om å snakke» med personell innenfor psykiatrien, hevder «Mia».
Etter ansvarsgruppemøtet 15. februar skrev hun i frustrasjon en klage til Fylkesmannen i Finnmark, der blant annet mangelen på individuell plan ble løftet opp.
– Jeg er jo redd for at dersom det det til slutt kommer en individuell plan, så vil den bare bli et papirark som ikke følges opp. For Alta kommune har tidligere vist at de svikter min søster gang etter gang. Faktum er at hun er overlatt til seg selv, midt i smørøyet av det verste og hardeste kriminelle narkotikamiljøet som finnes i Alta. Nå er det på tide at Alta kommune begynner å ta sitt ansvar, og ikke overlater henne til seg selv og til meg som nærmeste pårørende, sier «Mia».
Kommende uke er det satt opp et nytt ansvarsgruppemøte, hvor individuell plan skal vurderes:
– Som jeg skrev til Fylkesmannen er jeg redd dette bare blir et papirark uten reelt innhold og verdi. Erfaringene jeg har er ikke akkurat gode.
Kamp for rettighetene
– Er det annet som kan gjøres for å ivareta pårørende på en bedre måte enn i dag?
– Som pårørende er det forferdelig slitsomt å vite hvor man kan henvende seg for å få hjelp. Jeg føler det blir en kamp for hver eneste lille rettighet hun måtte ha. Det er vanskelig å finne fram i systemet, og de som burde kjenne dette best – NAV – har verken oversikt eller virker videre interessert i å hjelpe. Greit at regelverket kan være vanskelig å ha oversikt over for dem, men det er mye verre for oss pårørende å finne fram blant alle lovene og reglene.
– Har du vært i kontakt med Veiledningssenteret for pårørende?
– Jeg vet at det eksisterer, men jeg har ikke maktet å kontakte dem og. Jeg er så utslitt av å krangle og slåss med det offentlige at jeg bruker den lille fritiden til å prøve å ta meg inn, sier «Mia».
– Men jeg mener uansett det ikke skal være slik at jeg skal måtte slåss mot det offentlige, på vegne av min søster. Hva koster det samfunnet den dagen jeg knekker sammen, spør «Mia».
Kommunalleder John Helland tror han vet hvor skoen trykker hardest. Til Altaposten sier den tidligere NAV-toppen, nåværende kommunalleder for Helse og sosial at han mener tilbudet som gis til personer med rus- og psykiatrilidelser er «innenfor lovkravet».
– Men det betyr ikke at det er godt nok, i den forstand at alle får den hjelp de ønsker og trenger. Kommunen har økt innsatsen kraftig de senere årene, men har fortsatt for liten kapasitet. Det kan være opptil flere måneders ventetid på å få hjelp i noen tilfeller. Vi har blant annet lenge manglet et mer differensiert tilbud på boliger, og ser derfor frem til å få tatt i bruk nye boliger som er bygget i regi av Stiftelsen. Disse blir klare i løpet av 2017, sier Helland, som understreker at han ikke kan kommentere den konkrete saken men uttaler seg på generelt grunnlag.
– Hva skal til før vi får et «godt nok» tilbud?
– Vi mangler flere tilbud om døgnbemannede tjenester, og et mer differensiert botilbud. Det blir nå laget en egen sak som skal til politisk behandling, hvor vi beskriver hva som trengs av ressurser på kort sikt. Tilbudet både vil og kommer til å bli bedre, men vi må uansett hele tiden anstrenge oss for å bli flinkere til å samarbeide med andre aktører, med pårørende og ikke minst med brukeren selv.
– Jeg må også være ærlig nok til å si, at vi aldri kommer til å gjøre en jobb som alle er fornøyd med. Til det er det for mange som har vanskeligheter, og for lite ressurser til å hjelpe de som trenger det, sier Helland.
Han understreker at han mener kommunen sitter med flinke ansatte, som gjør en god jobb ut fra forutsetningene:
– Jeg mener det kommunens ansatte gjør er bra, men vi får ikke gjort alt som er ønskelig for å hjelpe, sier Helland.
Forstår de pårørende
Uten å gå inn i den konkrete saken sier kommunallederen at han forstår frustrasjonen «Mia» og andre pårørende føler på hver eneste dag:
– Vi vet at mange pårørende påtar seg en stor jobb med å følge opp sine nærmeste. Det er en stor ressurs for både bruker og hjelpeapparatet at det finnes pårørende som kan bidra. Hva angår støtte til de pårørende, så gjør vi nok for lite, noe vi også har fått innspill om fra blant annet NKS Veiledningssenter for pårørende. De ønsker at vi tar mer hensyn til pårørende-jobben i vårt planarbeid. Dette er en type kompetanse som vi må tilegne oss mer av i det kommunale hjelpeapparatet, sier Helland.
– Men det offentlige vil aldri kunne å klare å bidra nok til å hjelpe alle som trenger det. Det betyr også at mange pårørende gjør en jobb ut over det en kan forvente. Pårørende og frivillige som en ressurs vil være til hjelp i mange saker, men det fratar ikke det offentlige ansvaret vi har til å tilby forsvarlig hjelp etter loven.
IP-krav
På spørsmål rundt bruk av såkalte «individuelle planer» (IP) sier kommunalleder Helland at han har inntrykk av at de som ønsker det og har krav på det får tilbud om dette. Han understreker at det er mulig å klage dersom man ikke får en IP man mener å ha krav på.
– Det er kommunen som har ansvaret for oppfølgingen av personer med personer med rus/psykiatri-lidelser, og i Alta er det delegert til tjenesteområdet Helse og Sosial. Vi har en egen avdeling, Psykiatri- og Rustjenesten, som håndterer dette spesielt, men med hjelp fra legetjenester. Førstelinjetjenestene finner vi ved psykiatri- og rustjenesten som består av blant annet rusmiddelkonsulenter, ROP-team, boliger for ettervern, psykiatriske sykepleiere og miljøterapeuter. I tillegg til dette kommer NAV, legetjenester og oppfølging fra DPS, sier Helland.
Leder Randi Østgaard ved NAV Alta skriver i en mail i sakens anledning at NAV-kontorets hovedoppgave er oppfølging av brukere, ikke pårørende:
– Vi har forståelse for at pårørende både blir fortvilt og oppgitt, når de opplever at dine nærmeste ikke får bistand og hjelp fra NAV. Vi tar ingen initiativ overfor pårørende. Vi har saker hvor bruker gir fullmakt til andre som kan representere dem, som ofte er det pårørende. I slike tilfeller forholder vi oss til den som har fullmakt, i samarbeid med bruker, skriver Østgaard.
Vanskelig jobb
Men selv om det er brukerne og ikke de pårørende som står i fokus hos NAV, så påpeker Østgaard at det i enkelte saker ikke er like lett å få ytt hjelp direkte til brukerne:
– Vi både ser og erfarer er at det å være tett på er det beste for å hjelpe den enkelte, men så har vi brukergrupper som avviser oss. Når vi ikke får gjort jobben vår med kartlegging og oppfølging, blir det vanskelig for oss å kunne bistå med rett hjelp til rett tid. Vi har som mål å gi den enkelte bruker informasjon, råd og veiledning i henhold til den enkeltes utfordringer og behov, sier hun.
Bedre blir det ikke av at det ofte er sammensatte problemstillinger som må løses.
– Det vi erfarer er at våre brukere ofte trenger bistand til etablering i bolig og penger til livsopphold, over kortere og lengere perioder. Vi møter også brukere med sammensatte livsutfordringer som ikke har boevne, og som heller ikke er i stand til ta vare på seg selv. Målet med samhandling mellom de ulike tjenestene er nettopp dette, å sikre at hver enkelt bruker får den rette hjelpen, sier hun.