Serien «På samme tid er de likere hverandre, men mer forskjellige.» Del 1 og 2 ligger nederst i innlegget.

Reindriften styrer journalistenes og redaksjonen agenda og dagsorden. De fleste journalister kan sitt fag, men selvsensur eller redaksjonens policy følger næringens agenda.

Et ferskt eksempel (NRK Sapmi, 13. nov. 2023) er der to forskere litt kritisk sammenligner utvikling av reindrifta i Rørosområdet og Finnmark etter 1976. Uten å ha lest, avviser sametingsråd Berit Marie E. Eira, rapporten. En annen reineier – som også har økonomiske interesser - avviser også forskningsrapporten. Felles for dem begge er at de går til personlig angrep for den ene forskeren.

  Journalisten stiller ikke et eneste spørsmål - men er rett og slett mikrofonstativ. Tidligere beskyldte den samme sametingsråden et annet parti i Sametinget for hetsing når motparten stilte spørsmål om reintallet og beitegrunnlaget på vidda. På Sametingets talerstol forkynte hun at det «føles ubehagelig»  da det er «samehets» (Altaposten 6. okt. 2023). Ja, ja!

Sentralmyndighetene, både den utøvende (regjering), lovgivende og bevilgende (Stortinget) og den dømmende (Høyesterett) stiller f.eks. ikke spørsmål om nomadisk reindrift eksisterer.

Ordet nomadisme (gr.) betyr å la dyre beite, dvs. at nomaden følger dyra etter deres årsvandringer. Det gjør man f.eks. ikke på Fosenhalvøya fordi nomadismen der ikke er mulig.

  Alle kritiske spørsmål fra mediene, forskningen eller myndighetene blir av reindriftsnæringen oppfattet som rasisme. Ingen journalister – med få unntak - våger å stille nærgående spørsmål om reineiernes påstander alltid stemmer med virkeligheten og heller ikke om reineiernes økonomiske interesser.

Det samme gjelder spørsmålet om ødeleggelser på naturen. At NRK Sápmi, Ávvir og Ságat ikke gjør det er ikke så merkelig fordi de er en del av partnerskapet mellom Sametinget og NRL. Alle får jo sin del av statsbudsjettets kake.

Asymmerisk forskning, eller: Hvordan kan en potet studere en potet?

Etter ha lest forskningsrapporter og avhandlinger om reindriften gjennom mange år, er det lett å se at vekten ofte er lagt på å utvide reindriftens rettigheter, også på bekostninger av fastboende samer, andre borgere og allmennheten.

Hvordan kan det ha seg at forskerne nesten aldri «kikker i kortene»? For det første unngår de å studere forurensning og slitasje på naturen. Og for det andre er de ikke er interessert i f.eks. «Totalregnskap i reindriften» og reinbeitedistriktenes årsmeldinger.

Dette kan henge sammen med at mange ”forskere” og forskere har nære relasjoner til reindriften gjennom slektskap eller personlige forhold. Og noen norske forskere blir ”blendet” fordi de ”elsker” rein og reindrift. Mange av avhandlinger om reindriftsnæringen minner mer om rapporter enn om forskning, men de kan likevel ha resultert i professortitler. Unntaket av NINAs rapporter, men disse blir alltid avvist av reineiere og de overnevnte aksjonsforskere. Næringen tar alltid mannen, og ikke ballen.

Juristene tar for seg gamle lovtekster og tolket dem etter dagens språk – uavhengig av at ordenes innhold kan ha forandret seg fra den gang de ble nedtegnet og fram til vår tid. Naturen er ikke akkurat de juristenes felt som arbeider for flere rettigheter for reindriften. Det finnes en lang rekke lover og forvaltningsorganer som skal beskytte naturverdiene, men de har ofte karakter av uforpliktende politiske utsagn. Derfor må rasjonaliteten og rettslige skranker må vike vis a vis reindriften.

I mange sammenhenger, særlig innen forskning og forvaltning er det tvingende nødvendig at meninger og argumenter brynes mot hverandre. Dette for å komme til bedre innsikt og forståelse av virkeligheten. Uten debatt og kritikk lar det seg vanskelig å etablere sikker kunnskap. Eller for å si det med den vitenskapsteoretikeren Karl Popper: ”Kunnskapsvekst er helt avhengig av uenighet. Sånn skal det være og det skal man tåle.”

Gigantisk underskuddsforetak

Det er vanskelig å få nøyaktig oversikt over tilskuddene til jordbruk og reindrift. I flere telefonsamtaler med departementet ble det gitt uttrykk for det kommer an på hvordan man regner ut, bl.a. med eller uten tollmur. Variasjonen til tilskudd etter Jordbruksavtalen vil da være mellom 30 og 50 %. Når det gjelder reindriften, så er nok tilskuddene dobbelt så store. Men det kommer an på sør og nord, og fra distrikt til distrikt. Det ble vist til de årlige oversiktsikter (Totalregning for reindrift), men tilskuddet kunne ligge mellom 60 % og 80 %. Selv om Sametinget, NRK Sápmi og andre supportere omtaler reindriftsnæringen som en bærekraftig næring, er dette villedende. Næringen er et gigantisk underskuddsforetak.

Tilskuddsordningene til driftsenhetene er et konglomerat. Enhetene kan ha mange passive medlemmer fordi nære og fjerne familiemedlemmer i andre erverv (rådgivere, konsulenter, lærer i grunnskolen, videregående og høgskoler, i butikk- og servicenæringer, arbeidssøkende, pensjonister og folk med egne foretak) kan innlemmes i driftsenheten. Det er ingen samisk tradisjon for disse yrker fantes ikke i området før lenge etter krigen. Bakgrunnen disse ”løsgjengerne” og driftsenhetene kan være å få større tilskudd.

I sin mangel på kulturkunnskaper, naivitet og godhet godtar departementet dette under forhandlinger. Det burde være slik som med Fiskerimanntall der det er lister over heltidsfiskere (B-listen) og folk med fiske som bierverv (A-listen). I sitt 34-punktliste fra Sametinget (Ságat 15. nov. 2023) utvides kravlisten, f.eks: «Opprette en tilskuddsordning til reindriftsutøvere som ikke har egen siidaandel.»  Budskapet i 34 prioriteringer er ikke uventet: Send mer penger!

Flere reineieres egeninntekt i Finnmark og Nord-Troms er altså rundt 20-40 %, mens statsstøtten er direkte eller indirekte på 60-80 %. Støtten går til å sette opp gjerder, hytter og utstyre dem med inventar og aggregater, innkjøp av varebiler, tilhengere, ATV, snøscootere, sleder, traktorer og brensel til drift av dem.

En av de store utgiftspostene er klekkelige honorarer til advokater og konsulenter. Fôring av rein er nå vanlig praksis gjennom lange vintrer, - uår eller ikke. Og transport av rein fra vinterbeiter til kysten går med trailere, det er pramming av rein fra øyer til fastlandet og tilbake. Elektroniske redskaper og digitale maskiner og instrumenter er vanlige f.eks. GSP og droner.

  Det er ikke merkelig at reindriften er et foretak som krever stadig større statlig tilskudd for å overleve med de investeringer som gjøres i dag. De siste år har derfor Sametingsrådet sett som sin hovedoppgaver å skape et skremselsbilde om reinnæringen stilling. Men situasjonen er det motsatte; aldri har næringen fått så mye penger fra staten som nå.

Naturen – den store taperen

Et hvert større inngrep i naturen vil som regel føre til negative konsekvenser, enten det er gruvedrift eller reindrift. Det er ingen tvil at gruedrift fører til skade innen det begrensete område med forurensning og utslipp av giftstoffer.

Reindriftens folk tar ikke hensyn til naturens tålegrenser. Det fører til slitasjen og erosjon over store landområder, desimering av dyreliv og indirekte utslipp av giftstoffer gjennom snøscooter, ATV og plast og foravfall (pellets og rundballrester).  Dette vet de, og ikke minst de såkalte ”naturvernere” - men de tier!

Etter som den nomadiske livsformens siste rest forsvant i begynnelsen av 1960-tallet, var det en mellomperiode før det store hamskiftet i reindriften i Finnmark og Nord-Troms. På vinterføre ble reinen avløst av snøscooter, og apostlenes hester om sommer ble erstattet med terrengmotorsykler og deretter ATV og SUV. Samtidig ble det satt opp flere permanente reingjerder og mange midlertidige – som aldri er blitt fjernet. Alt dette takket være myndighetene økonomisk støtte i millionklasse, - uten betingelser om å ta gjerdene ned igjen.

Hvor lenge kan man ekspandere ved å robbe banken?

Over tid ble antallet rein flerdoblet i flere distrikter, og reinslaktingen økte. Slakterier la slakteavfallet under åpen himmel slik at det ble et eldorado for altetere som kråke og rev. Ved reingjerder blir spurvefugler og hønsefugler (bl.a. ryper) drept i tusenvis drept når de flyr mot metallstrengene. Med økt reinbestand ble markene snaubeitet.

Over tid forsvant lavarter (kvitkrull, reinlav, m.fl.) og bærvekster om molter er helt borte flere steder (bl.a. Bæskades). En viktig inntekstkilde for fastboende samer forsvant. Etter press fra næringen ble ulven utryddet i nord. Jerv og kongeørn er omtrent forsvunnet fra vidda og innlandet. Likevel har ikke innmeldte tapstall gått noe særlig ned. Merkelig!

Nå er reindriften og Sametinget ute for å knekke gruvenæringen og vindmøller - godt hjulpet av Naturvernforbundets Tordenskjoldsoldater, samt aggressive demonstranter med en applauderende sametingspresident!

  (Tidligere, på 1960- og 70-tallet kunne også vi stå på barrikadene. Vi hadde utdannelse og dannelse. Dagens raljerende demonstranter har utdannelse).

Reindriften går i mot vei og gangveier som ikke er til deres nytte. Gangsti øker trafikksikkerheten. Men det er visst ikke så nøye om et eller to barneliv går tapt pga. manglende gangsti fordi reindriften motsetter sykkel- og gangsti i trafikkfarlige områder.

Andre argumenter er at veier, kraftlinjer og vindmøller skremmer rein. Men hvorfor slår reinen seg ned på rundkjøringer og kirkegårder? Reindyret er klokt og tilpasningsdyktig. Ved veiskuldre er det beite og lite insekter.

Hvorfor hviler simler med sine kalver under vindmøller? Her er vindpust som holder insekter bort og rovfugler holder seg på avstand. Bilder man ser, er de ekte eller er de manipulert?

  Reineierne er i mot at droner brukes ved reintelling angivelig fordi de forstyrrer reinen. Men deres egne droner som de bruker, forstyrrer ikke!

Reindriften får god ryggdekning av Sametinget i alt som ikke gagner dem. Sist er sametingsråd Maja Jåma ute med at ”samisk naturkunnskap kan være nøkkel til å berge naturen for fremtidige generasjon” pga. ”samisk naturbruk og samisk kulturutøvelse”, dvs. reindrift (Leserinnlegg i Altaposten 17. nov. 2023). Toppen av desinformasjon fordi hennes agenda er framstøt for å sikre reinbeiter på fredede områder der ingen andre skal ha adgang!

Sentralmyndighetenes tunnelsyn

Departementet skal så legge regelverk til rette og føre forhandlinger med Sametinget og reindriften. Men statens forhandlere legger mest vektig på ensrettet informasjon fra reindriften, støttet opp av en monoman aksjonsforskning.

Politisk finner Høyre og venstrepartiene  hverandre i dette tunnelsyn. Dette tunnelsyn kommer av at disse politikerne i lengre tid har vært utsatt for preging (ordet preging brukes vanligvis om dyr og fugler, f.eks. høns,

  Det er påvirkning og deretter mottagelighet for å utløse en bestemt holdning og handling.) Preging er altså essensielt for Sametinget og NRL for å lede Departementet til et bestemt standpunkt uten at de har faktisk innsikt, f.eks. om de omfattende skader som næringen har påført naturen i Finnmark og Nord-Troms.

Det er dette som kalles tunnelsyn (det betyr at synsfeltet er sterkt innsnevret). Det at man registrer bare det som det fokuseres på. Det skjer også når Sametingsråden møter statsråder og stortingsrepresentanter som fortsatt tror at samer fyller forutsetninger i ILO som urfolk. Så lenge dette skjer, er de nordnorske politikere og borgere spilt ut i sidelinjen.

Det er ikke store sjanser for at de kommer på banen igjen. De er redd for trusler fra Sametinget og reindriften; å bli beskyldt for rasisme.

ILO og art. 27 åpner for å gi fordeler til urfolk og minoriteter for å oppnå likestilling med bakgrunn i rase og etnisitet. Men hva skjer når folk som ikke lenger fyller konvensjonens krav.

Er det tale om særstilling til evig tid?

Odd Mathis Hætta

Odd Mathis Hætta. Foto: Hanne Larsen