Del 2 av 3 i serien: …. på samme tid er de likere hverandre, men mer forskjellig.
Regjeringen har reist flere bygg i 100-millioners klasse i de seks opprinnelige samiskspråklige forvaltningskommuner. De årlige driftsbudsjettene til de samiske institusjonene er i tilsvarende prisklasse.
Men likevel er det en årviss seanse der Sametinget klager til FN om at Norge bryter internasjonale konvensjoner og Tinget krever stadig mer penger.
Som nevnt stiller både ILO og art. 27 visse krav til status som urfolk. ILO har et dobbelt krav, det ene er at «har beholdt . . . sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.» Art. 27 krever at minoriteten; «ikke nektes retten til . . . å dyrke sin kultur, . . . utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.»
Kultur er et vidt begrep som omfatter både materiell og immateriell kultur i alle faser av et folks liv. Kultur er bl.a. skikker og sedvaner på individ-, familie- og samfunnsnivå; «dyrke sin kultur», «bekjenne [og] utøve sin egen religion» og «bruke sitt eget språk», m.v.
– å dyrke sin kultur, - beholdt sine egne kulturelle institusjoner
Hvis det er noen geografiske områder der man oppfyller disse krav, må det være forvaltningskommuner for samisk språk.
Dagens situasjon der er at selvberging er avløst av yrkesspesialisering og egenproduserte driftsmidler er fortrengt av motorisert kjøretøy, elektronikk og digitale verktøy. Den ekstensive driften både til sjøs og på land er erstattet av intensive og ofte naturødeleggende driftsformer.
Livsformen er erstattet av yrke, nomadismen er avløst av bofasthet, forbrukersamfunn har overtatt selvforsyning og pengehushold. Rein og hest er avløst av motorkjøretøy, og digitale verktøy er like vanlige blant samene som ellers i landet.
Dette er lett å konkretisere; samer ror ikke fiske, samer kjører ikke med rein og hest, men utelukkende med SUV, ATV og snøscooter. Samer lager ikke komser og ljåskafter, sleder og seletøy, pesk, skaller, kommager og bellinger til eget bruk. De fleste samer er ikke vant, og ville vel føle ubehag å ha på seg hjemmesydde vadmelsbuker, bellinger og skall med bare sennegras (ikke sokker).
Samer sanker ikke lav fordi de ikke kan og ikke har bruk for det, og heller ikke har de utslåtter fordi det krever erfaring, og dessuten gir utslått mindre næring for kyr og rein enn pellets.
Alt håndverksmessige er erstattet av mekanikk og elektronikk, og selvforsyning er erstattet av Rema og ferdigmat. Det er naturligvis helt riktig og meget bra at det er full likestilling, men dette er langt i fra ILO og andre konvensjonene krav om å bli klassifisert som urfolk med rettigheter. Dagens samer fyller altså ikke krav på materiell kultur; «å dyrke sin kultur, [eller] beholdt sine egne kulturelle institusjoner.»
Modernisering, og ikke bare statens politikk, førte til fornorskning; det var samenes egen ikke-politiskstyrt ønske om å være deltaker i det moderne norske samfunn.
Allerede i sin dr.avh. (1976) påpekte Anton Hoëm at samer selv står for forandring, utvikling og tilpasning til moderne samfunn, men delvis under press. Å lære seg og eventuelt bytte ut språk med norsk ble dels gjort under press. Men samene selv ville lære norsk, ikke minst pga nytteeffekt (og hvem vil vel ikke lære nye språk?) Og hvem andre enn samene selv kunne bytte ut sitt eget morsmålet?
Nå har det kanskje snudd: Hylland Eriksen har rett når han skriver at «kulturforskjeller gjøres viktigere i dagliglivet og i politisk organisering enn tidligere. (. . .). De er på samme tid er likere. men mer forskjellig.»
– har beholdt sine egne sosiale institusjoner, - minoriteter ikke nektes retten til bekjenne seg til og utøve sin egen religion
Den immaterielle kulturen rommet menneskets hele åndsliv, men her i dette innlegg berøres kun tre sentrale felter: (1) Å følge kirkeåret, (2) å følge et menneskes liv fra fødselen til graven og (3) sosial omgangskrets.
De samiske sedvaner og tradisjoner knyttet til den samiske naturreligion er for mange generasjoner siden forsvunnet, men noen kan være tilpasset i samisk folketro. Slik finnes mange kristne elementer også i norsk og europeisk folketro, f.eks. kors på halsen, fredag 13. (Kristis døde på en fredag, og 13 satt til bords ved Jesu siste måltid), osv.
(1) Et utgangspunkt er å starte med kirkeåret, dvs. advent og jul. Samene som andre i den kristne verden, har feiret julehøgtiden i flere hundre år. Man har fulgt forandringen og utviklingen fra en kristen høgtid til vår tid med vekt på julefred og juletre, julegudstjeneste, julegaver, matorgier og lange TV-kvelder. Den kristne nyttårshelgen er også hos samene tonet ned og avløst av sjampanje, brennevin, raketter og fyrverkeri.
Det samme gjelder påskeuken, men med et unntak; påskefestivaler i Kautokeino og Karasjok, – og enkelte brylluper som er lagt til påske. Påskefestivaler og andre festivaler i språkforvaltningskommuner er lagt opp etter mønster av norske med artister og i noen tilfeller med TV-overføringer. Selve opplegget – arrangementet og flyt av alkohol – avviker ikke fra de norske festivaler.
(2) Hjemmefødsler er avviklet, og praktisk talt alle blir døpt, men i Kautokeino og delvis i Karasjok, forekommer enda stadfestelse av dåpen. Navngivingen er tradisjonell med mange bibelske norsktilpassede navn; Anders, Mathis, Per, Ole, Marie, Eva, Anne, Sara, Anne. En undersøkelse viser at i navngivingen forekommer sjelden samisk rettskrivning (Niillas, Juhán, Risten, Elle), selv ikke i Kautokeino og Karasjok.
Engelskklingende navn som Lloyd, Kevin, Allan, Mary, Michelle, m.fl. forekommer oftere enn navn etter samisk rettskrivning, men også kombinasjoner av typen Mats Ante, Elle Martine, osv.
Konfirmasjons-, ekteskaps- og begravelsesritualer er identiske med de norsk-nasjonale formler og tradisjoner. Men et unntak; flere bruker kofte eller koftelignende klær ved konfirmasjoner og vigsler. De moderne koftene ligner riktignok mer på norske dressjakker med snitt over skulder (og ikke midt på overarmen) og trangt ved håndledd (i stedet for vide ermer).
(3) Det sosiale kan romme alt fra skikker og sedvaner; alminnelig folkeskikk og høflighet, i private omgangsformer, i foreningslivet, festivaler og ellers hvor mennesker møtes og utveksler sine tanker «i ord og gjerning”.
Møter, konferanser og avgjørelse gjøres etter norsk mønster og kutyme, - ingen festlig anledning uten alkohol. Brennevin flyter like mye i de nevnte kommuner som i andre, - og i Sametinget. Sametinget er et «godt» eksempel.
Iflg. FD (10. febr. 2022) er Sametinget raus med vin- og brennevinskjenking. Det er eksempler på at Sametinget bryter med «Statens regler for bevertning».
«Drikken dyrere enn maten» (FD). Dette er i alle fall ingen samisk tradisjon. FDs omtale er kanskje bare toppen av isfjellet? Her skjuler det kanskje store mørketall? Tidligere hadde ikke samer økonomi til dyrt brennevin og til jevn konsum hele året. Brennevinet måtte bestilles fra Tromsø (og seinere Hammerfest) – lite penger og generell måtehold bestemte drikkemønsteret.
Hos enkelte eldre folk sitter nok noen av de gamle skikker og sedvaner igjen, mens de yngre vil skape nye former, som f.eks. vrenge samekofte for å vise sin forakt. Den unge samegenerasjon er sterkt i mot konservative samiske skikker og vil knuse dem.
De provoserer med joik i kirken og pride-parader gjennom bygder. Som følge av bl.a. disse unge samer forakt for gamle samiske tradisjoner, er det blitt så tynt med eldre samiske immaterielle trekk at det ville neppe holde til kravet fra ILO og art. 27.
– bruke sitt eget språk, - kan sikre og utvikle sitt språk
Språket vedlikeholdes og utvikles av enkeltmennesker, hjemme, grupper og av samfunn og gjennom utdanning. De fleste vil kunne flere språk, og spesielt det dominerende språk, jfr. at flere norske universiteter – anno 2023 – presser på at deres forskere skal skrive på engelsk, – og ikke på norsk! De ønsker vel et språkskifte i Norge!
Samer bodde grissgrendt og hadde ingen institusjonell makt. Og det rådende norske politiske og pedagogiske syn var lenge at flerspråklighet, spesielt mindretalls språk som samisk, hindret opplæring i landets hovedspråk.
Mange moderniseringsprosesser (herunder fornorskning) er som sagt ikke politisk styrt. Før 1902 var fornorskningen i skolen lite effektiv fordi skoletiden var kort, fraværet høyt, få utdannede lærer, og det var en vedvarende strid mellom myndighetene som ville fornorske og bispene som stakk kjepper i hjulet. Med nytt skoledirektørembete og internatbygging i Finnmark ble det mer system og struktur i politiske fornorskningsarbeidet.
Det gikk likevel tregt med den politiske fornorskning, men samene selv, særlig ved kystkommune, valgte norsk fordi det ga fordeler, bedre kommunikasjon og en fot innenfor det gode norske selskap. Dette er greit, men at de forlot sitt morsmål, er ikke greit.
I tidligere tider kunne overgangen i skolen være brutal, men med skoleloven av 1936 ble det forbudt med kroppslig straff. Men dette forbud ble brutt, påstår sametingsråd Runar Myrnes Balto, oppvokst i Evenskjer kommune.
I et radioprogram (Sommer i P2, 7. juli 2019) navngir han skoler i kommunen der «barn og ungdom fikk rett og slett bank på skolen fordi de var samer» av lærerne. Hvorfor politianmeldte ikke foreldrene eller foresatte da dette var grov fysisk vold og rasisme mot barn og ungdom?
Den angivelige grove vold skjedde navngitte skoler der «det samiske ble banket ut av folk» (NRKs programarkiv). Er det noen andre enn sametingsråd Myrnes Balto som kjenner til dette?
Og apropos Fosen: Før dommen om menneskerettighetsbrudd etter art. 27 «utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk» kunne Høyesterett undersøkt hvor mange barn i Fosen reinbeitedistrikt ble døpt og sto i statskirken, og dermed ikke utøvde sin egen religion. Og hvor mange familier i reinbeitedistriktet brukt sitt eget språk (samisk) som daglig språk hjemme og i sitt erverv. Da ville retten ha fått et korrekt bilde. Det gjorde ikke retten. Her har Norges Høyesterett forsømt sin oppgave!
Odd Mathis Hætta