Disse tre innlegg tar for seg diskrepans (=gapet) mellom (1) ILOs «beholdt sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner» og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, art. 27 om at «etniske, religiøse eller språklige minoriteter, ikke skal nektes retten til å dyrke sin kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk» på den ene siden og (2) den samiske befolkningens livs- og levestandard i dag.
Det handler altså om gapet mellom krav fra konvensjonene og samenes faktiske kulturelle, økonomiske og juridiske stilling i dagens Norge.
Å ta utgangspunkt i hele samemanntallet (ca. 23 500) gir ikke god mening, fordi de fleste samer er sterkt assimilert i den øvrige befolkning. De har samme høye levestandard som alle andre i Norge. Det bedre å ta utgangspunktet i et avgrenset geografisk område; «forvaltningsområdet for samisk språk kommunene Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger, Tana og Kåfjord» (Sameloven av 12. juni 1987, § 3).
Men først: Prof. Hylland Eriksen skriver i boka Kulturterrorismen allerede i 1993, at når minoritetskulturer blir mer lik majoritet ønsker de å være mer ulik majoriteten fordi «Kultur og kulturell identitet er blitt viktig redskap for å oppnå politisk innflytelse. (. . .).
Urbefolkninger verden over krever territorielle rettigheter fra nasjonalstaten, med den begrunnelse at de har en spesiell kultur og derfor har krav på beskyttelse. (. . .)»
Han skriver videre i Kulturterrorismen at etniske grupper «gradvis har fått flere og flere kulturelle fellestrekk [med majoriteten], både når det gjelder språk, levesett og livsanskuelse. Samtidig er de imidlertid mer opptatt av hvor forskjellige de er; de snakkes mer om kulturforskjeller enn før, og kulturforskjeller gjøres viktigere i dagliglivet og i politisk organisering enn tidligere (...). De er på samme tid likere, men mer forskjellig.»
Dette er tatt på kornet når det gjelder den samiske befolkning i Norge, med Sametingsrådet, og særlig sametingspresidenten, satser på å skape et redselbilder om trussel mot reindrift, mot samisk språk og om rasisme.
Dette første innlegg tar for seg de mest aktuelle konvensjoner og de norske statens oppbygging av samiske institusjoner.
Neste innlegg kommer inn på om samene fyller kravene til konvensjonene for å ha “beholdt . . . sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner” (ILO) og dyrker “sin kultur, . . . utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk." (art. 27).
Det siste innlegget er om asymmetrisk forskning, reindriftens slit på naturen, politikernes tunnelsyn og om det massive presset fra Sametinget og reindrift på regjeringen og Stortinget.
To sentrale konvensjoner og en grunnlovsparagraf
Det er rimelig å se hva som står i to sentrale konvensjoner om minoriteter og urfolk. Begge konvensjonene har vel som intensjon at minoriteter skal nå like høg livs- og levestandard som majoriteten uten å bli integrert eller assimilert.
Men ILO-konvensjonen stiller to likeverdige betingelser som begge må bli oppfylt for å bli definert som urfolk og beholde status som urfolk, nemlig (1) at de har som folkegruppe bodd i et område før riksgrenser ble fastsatt, og (2) at de har beholdt sine særtrekk; «og som - uansett deres rettslige stilling - har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.» ILO-konvensjon nr.169 av 1989 ble ratifisert av Norge i juni 1990.
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 19. des. 1966, art. 27 viser til et ufravikelig krav om at minoritetenes sentrale kulturelementer er levende: «I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av en gruppe, å dyrke sin kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.»
Norge undertegnet konvensjonen 20. mars l968, men ratifiserte ikke før 13. sept. l972. Konvensjonen trådte i kraft 23. mars 1976 da et tilstrekkelig antall land hadde ratifisert den.
Norges grunnlov, § 108, lyder: Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.
Tillegget «som urfolk» som ble vedtatt 15. mai 2023 uten nærmere etterprøving om samene fyller det 2-delte kravet fra ILO og art. 27. Samer lever jo ikke med egne sosiale, økonomiske og politiske institusjoner i form av siida (små grupper) og selvforsyning, men som likeverdige borgere i et moderne og digitalt samfunn.
Gapet mellom realiteter og konvensjoner
Å sammenligne norsk institusjonsoppbygging for samene mot nevnte konvensjoner og § 108 er interessant på bakgrunn av de gjentatte klager fra Sametinget og andre innflytelsesrike samiske institusjoner. Altså diskrepans (=gapet) mellom realiteter og konvensjoner.
«Forvaltningsområdet» er Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger, Tana og Kåfjord. Utgangspunktet her er sentrale parametre (=målbare størrelser innenfor et tidsforløp) av norske investeringer i utdanning og kultur, infrastruktur og næringsliv for samene:
(1) I Karasjok (2564 innbyggere i 3. kv. 2023) har NRK investert tungt med Same Radiobygg (grunnstein 1984) i 100 millioners kr. klasse og seinere utbygging med den mest moderne teknologi. Her er nærmere 100 offentlige arbeidsplasser der de samiske lederne og flere journalister har noen av Norges høyeste lønninger innen sin bransje.
Sametinget med sine 150 arbeidsplass (de fleste i Karasjok) og et 10-talls heltidspolitikere kan boltre seg på 5.300 m2, ferdig i 2000, utvidet i 2015.
Den statsfinansierte samisk videregående skole (opprettet først som Karasjok gymnasklasser i 1969) har ca 40 fagtilsatte, men skolen går med nesten halvtomme klasser og stort elevfrafall.
Foruten disse er det enda flere statsfinansierte foretak, som De samiske samlinger (Karasjok museum) og den samiskspråklige avisen Ávvir, journalister betalt av staten.
(2) I Kautokeino (2846) har Staten investert tungt med flere hundre millioner i bygget til Samisk høgskole (Grunnstein ved Kongen 2007) på over 8.500 m2, ferdig 2010. Budsjettet for 2024 er på over 110 millioner kr. Det er bortimot 100 tilsatte, flere av de fagtilsatte er bosatt og har hjemmekontor enten i Finland og Sverige.
De skatter ikke til Kautokeino. Det er mange flere fagtilsatte enn heltidsekvivalenter (heltidsstudenter). Mens en norsk student i tilsvarende høgskole koster under en halv mill. pr. år, koster en samisk student ved Samisk høgskole koster det mangedobbelte, kanskje 2-3 mill. kr. pr. år. På sine hjemmesider kaller Samisk høgskole seg selv for universitet!
Den statsfinansierte samiske videregående skole og reindriftskole har som i Karasjok rundt 40 fagtilsatte, med mange tomme elevplasser. Det reises nå et nybygg for skolen i samlokalisering med det samiske teatret Beaivvás. Bare på statsbudsjettet for 2024 er det avsatt 214 mill. år. Men det kommer nok minst et 10-talls millioner kr. i tillegg.
Nylig ble en ny grunnskolebygg ferdig til et hundretalls mill. kr. Iflg. arkitektvurderinger Norges flotteste. En annen sak er at bygget er overdimensjonert, men pytt, pytt, man det oppfyller jo ILO, art 27 og Norges grunnlov.
Her i kommunen er det også andre statsfinansierte institusjoner, som Reindriftsforvaltning Vest-Finnmark, Sametingets og NRKs avdelingskontorer.
(3) Nesseby (870) har en stor statsfinansiert anlegg i Varanger samiske museum med Sametingets avdelingskontor for miljø og kulturminne. Her er også offentlig finansiert Isak Saba-senter. Selv om det ikke er så mange offentlige finansierte arbeidsplasser som i Karasjok og Kautokeino, monner det likevel for en av landets minste kommuner.
(4) I likheter med Nesseby har ikke Porsanger (3866) så mange slike institusjoner. FeFo har sitt hovedkontor med rundt 20 arbeidsplasser. Her er et statsfinansiert samisk museum, og Stabbursnes Naturhus og Museum, den statsfinansierte avisen Ságat med trykkeri og med nærmere 10 offentlige finansierte journaliststillinger, - dessuten et nylig opprettet kvensk institutt. I tillegg kommer Forsvarets faste arbeidsplasser.
(5) Tana (2802) er sete for Indre og østre tingrett med et 10-tall tilsatte. Den videregående skole i Tana er ikke statsfinansiert og har langt færre statsfinansierte arbeidsplasser enn i Karasjok og Kautokeino.
(6) Kåfjord (knapt 2000 innbyggere) i Nord-Troms er den 6. og den eneste kommune i Troms av de opprinnelige kommuner for samisk språks forvaltningsområde. I Manndalen er det reist et bygg i 100-millioners klasse; Senter for nordlige folk. Dette bygget rommer kontorer for Sametinget, her er samisk språksenter, bibliotek, Riddu Riddu og fasiliteter for andre aktiviteter.
På den gyldne grenen
Det digitale nettverket er bygd ut like godt som ellers i landet. Staten har bygget, f.eks. sametingsbygget i Karasjok, som koster mange millioner kr. mer enn det staten har investert gjennom siste 10 år i bygg i kommunene langs Finnmarkskysten og Nord-Troms: Båtsfjord, Berlevåg, Gamvik, Lebesby, Måsøy, Hasvik og Loppa, eller Kvænangen, Skjervøy og andre. De kan bare drømme om dette. Det sier litt om ILO-konvensjonens økonomiske virkning på de seks samisk språks forvaltningskommuner.
De årlige driftsbudsjettene er svært rommelige. Statsbudsjettet 2024 har godt over 1,5 milliarder til samiske formål. Av dette forvalter Sametinget vel 600 mill. kr. Sametingets budsjett for politikerne er på over 40 mill. kr. og til Sametingets administrasjon går det over 165 mill. kr., altså over 200 mill. kr. Og samtidig sitter lederne og mellomlederne på lønninger og reisebudsjetter som er langt over gjennomsnittet på stillinger med tilsvarende arbeid og ansvar ellers i landet.
Likevel kommer det stadig klager på elendighet og et imaginært trusselsbilde fra Sametingsrådet. De sitter selv på «På den gyldne grenen» (etter Frazers verk “The Golden Bough. 1890).
Årviss går det klager fra Sametinget til FN og andre internasjonale organer om at Norge bryter ILO og andre internasjonale konvensjoner. Men: ”Sametinget bruker stadig mer på seg selv” (FD 9. juli 2019) og fra 2016 til 2021 økte summen med 40 % og i 2022 var økning på 25 %. ”Dette skyldes lønnsøkninger og store reiseregninger”, som f.eks. ”én enkelt reiseregning på over 76.000 kr. fra en rådgiver” (FD 28. jan. 2022).
Svaret på Regjeringens milliardsatsing (seinest i Ságat 6. nov., FD 9. nov. 2023) er Sametingets nødskrik: SEND MER PÆNG!