I et innlegg på nett i Altaposten 13. mars fastholder Utdanningsforbundet at det er akutt lærerkrise også i Alta. De viser på nytt til tall fra Statistisk sentralbyrå  (SSB), uten å drøfte de lavere tallene fra Grunnskolestatistikken (GSI) som jeg viste til 9.3. De forholder seg heller ikke til den analysen av ulikheter mellom de to statistikkene som er foretatt av en avdeling ved Norges Teknisk-Naturvitenskaplige Universitet i Trondheim. Analysen ble bl a publisert i Utdanningsforbundets egen nettpublikasjon Utdanningsnytt 3.10.21., og burde være kjent for lokalavdelingen i Alta, så meget mer som jeg gikk grundig inn på analysen i Utdanningsnytt 2.3.22.

I det lange sitatet nedenfor har jeg sitert fra denne analysen. Jeg har utelatt kritikk av mangler i SSBs statistikk som skyldes at byrået har tatt utgangspunkt i antall lærere fremfor antall årsverk. Det er en mangel som synes å være korrigert i de tall som oppgis i senere versjoner av statistikken. Pussig nok kan det se ut som Utdanningsforbundet i Alta ikke har korrigert for denne mangelen, når de skiver: «Tallene viser altså alle som har utført undervisning av minst én times varighet eller som var midlertidig fraværende fra jobb pga. sykdom, ferie osv.» Den store svakheten ved SSBs statistikk var nettopp at lærere som bare underviste i en eller et fåtall timer i uka, ble regnet inn i tallene på lik linje med lærere i full stilling. Slik kunne man få en heftig lærermangel!

I det følgende har jeg også utelatt detaljer om utenlandsk utdanning, og prosenttall som kan være foreldet. Helt sentrale setninger er kursivert. Det vil fremgå at ulikheter mellom statistikkene har å gjøre med bl a vikarer, utenlandsk utdanning, og ulikheter i pedagogisk utdanning:

«Sentralt for å forstå årsakene til ulikheter i statistikkene, er å forstå at grunnlaget for statistikkene er forskjellige, selv om begge statistikkene tar utgangspunkt i lærerressursene på den enkelte skole. Siden SSB-statistikken bygger på registerinformasjon om utdanning, har man definert hvilke utdanninger som regnes som godkjente lærerutdanninger. I GSI rapporteres andelen uten godkjent kompetanse slik som kompetansekravene er beskrevet i opplæringsloven.

Lærerutdanning og lærerkompetanse er nært beslektede begreper, men har likevel noen forskjeller. Opplæringsloven gir mulighet til å godkjenne noe kompetanse, som ikke faller inn under det som er definert som godkjent lærerutdanning i SSB-statistikken. Dette gir forskjeller i hva som måles.

Det er også forskjeller i hvordan man måler lærerressursene som bidrar til store forskjeller i antall lærere i de to statistikkene. Det er eksempelvis nesten 10.000 flere lærere i SSB-statistikken enn i GSI-statistikken. Dette kan i all hovedsak forklares med at SSB-statistikken inkluderer vikarer. […]

En siste viktig kilde til forskjeller mellom statistikkene, er lærere som tar utdanning i utlandet. […] Lærere som kun har fått yrkesgodkjenning, vil ikke automatisk falle inn under lærere med godkjent lærerutdanning i SSB-statistikken, men de vil være korrekt registrert med godkjent kompetanse i GSI.

SSB-statistikken er imidlertid rik, etter som den kan gi en mer detaljert oversikt over utdanningen til lærerne i den norske skolen enn GSI. Omtrent halvparten […] av lærerne uten godkjent lærerutdanning har gjennomført høyere utdanning med andre pedagogiske utdanninger. Videre har mer enn fem prosent av lærerne høyere utdanning uten pedagogisk utdanning. Dette er viktig informasjon som viser at nesten samtlige lærere har høy utdanning, men likevel ikke lærerutdanning.»

Hva angår utenlandsk utdanning tillater altså byrået seg å regne som ufaglærte et antall lærere som er godkjent for yrkesutøvelse i Norge. Hva angår pedagogisk utdanning inkluderer GSI lærere med annen pedagogisk utdanning enn lærerutdanning, herunder spesialpedagogikk, og får dermed færre ufaglærte enn SSB.

Det mest vriene spørsmålet er antagelig hvordan man skal regne inn vikarbruk. Det foregår for tiden en intens etterutdanning av lærere, som medfører at man må sette inn mange vikarer. Men dette er en ekstraordinær situasjon, og Utdanningsforbundet ville neppe være interessert i at man hadde slikt overskudd av utdannede lærere at dette ekstraordinære vikarbehovet kunne dekkes av utdannede lærere. Så vidt jeg forstår, regner SSB ufaglærte vikarer av denne typen inn i statistikken, selv om stillingen egentlig er besatt av en fullt utdannet lærer – som til overmål etterutdanner seg. Det kan faktisk synes som begge, både læreren og lærerens vikar, regnes inn i SSBs statistikk. Da får man også heftige tall! Noe tilsvarende kan gjøre seg gjeldende ved mer ‘vanlige’ vikariater, som f eks ved sykefravær.

Etter dette må jeg fastholde at lærermangelen grunnskolen i Alta er på 3,8 prosent, som er under landsgjennomsnittet på 4,1. Og jeg må fastholde at det ikke er uttrykk for noen krise – krisen finnes i de kommunene der lærermangelen er minst dobbelt så stor som landsgjennomsnittet – det vil si et flertall av kommunene i Finnmark, og en del andre kommuner i Utkant-Norge.

Når jeg likevel skriver: Av et annet oppslag i Altaposten kan det se ut som jeg er motstander av alternative lærerutdanninger, ofte kalt samlingsbaserte. Det er jeg ikke. Mitt poeng var at bestanden av mulige søkere til slike utdanninger kunne stått på rødlista over truede arter. Dette gjenspeiles i to slike studietilbud i regi av Universitetet Nord i fjor bare fikk fylt 60 prosent av plassene- Det er særlig relativt unge kvinner som er potensielle søkere til disse utdanningene. Og svært mange av disse vil allerede ha tatt en høyere utdanning, eller ikke tilfredsstille opptakskravene til lærerutdanning. Skal disse studiene lykkes, må opptakskravene justeres ned. Der er ganske mange som gjerne vil bli lærere, men de slipper ikke til.

Karl Øyvind Jordell

prof emeritus, Universitetet i Oslo