I et oppslag i Altaposten, hvor det i ingressen heter at lærekrisen er akutt over hele Norge, hevder Utdanningsforbundets lokallagsleder i Alta at «… hele 13 prosent av all undervisning i Alta-skolen utføres av de som ikke har godkjent utdanning». Dette omtales som nøkterne fakta. Oppvekstsjefen hevder på sin side at «… statistikken som benyttes i saken, fremstiller situasjonen som verre enn den egentlig er».

Oppvekstsjefen har rett. De tall Utdanningsforbundet bruker i en landsomfattende aksjon, er villedende. Statistisk sentralbyrå, som man baserer seg på, har andre kriterier for godkjent utdanning enn det den såkalte Grunnskolestatistikken har. Tall fra denne statistikken viser at andelen av «undervisningspersonale som ikke oppfyller kompetansekravene for tilsetting» i inneværende skoleår i Alta er 3,8 prosent.

Lærermangelen på landsbasis er størst på de laveste klassetrinnene i skolen: 4,9 prosent, regnet i årsverk, ifølge Grunnskolestatistikken. (Slik er det ikke i Alta, der er den størst på trinn 8-10, med 5,4 prosent.)

Årsaken til mangelen er at vekslende regjeringer, men spesielt regjeringene Solberg, i realiteten har rasjonert tilgangen på lærere, ved å stille krav for opptak til lærerutdanning som ikke er bærekraftige: 3,5 i snittkarakter fra videregående, og 4 i matematikk. Kravene har medført at vi i mange år har hatt mange ledige studieplasser på lærerutdanningene, særlig de som ligger på mindre steder.

Nylig ble det kunngjort at regjeringen vil skrote kravet om karakteren 4 i matematikk. Det er så lite presist at det blir villedende. Søkere må fortsatt ha 4 i matte, med mindre de har en snittkarakter på 4. Det er altså tale om en unntaksbestemmelse. Virkningene er svært begrensede – en økning i potensielle studenter er i realiteten bare på drøye 200, hvorav bare et svært lite antall ville søke lærerutdanninger i Nord-Norge.

Hovedproblemet er at lærermangelen rammer svært ulikt; den kan nok betegnes som akutt der den rammer hardest. Det er i Nord-Norge den er mest følbar. I Nordland økte lærermangelen på trinn 1-4 i dette skoleåret fra 5,2 til 7,4 prosent av årsverkene – det er en økning på 42 prosent. Her finner vi en kommune med 61 prosent ufaglærte. Situasjonen i de nye storfylket lengst nord er noe bedre. Men det gamle (og snart gjenoppståtte) Finnmark ligger dårlig an. Det ser man klarest av tall på kommunenivå. En kommune (av i alt 18) har over 40 prosent ufaglærte på trinn 1-4 (regnet i årsverk), en annen har mellom 30 og 39, fire av de 18 har mellom 20 og 29 prosent, og fire har mellom 10 og 19. Over halvparten av kommunene har dermed mer enn dobbelt så mange ufaglærte som landsgjennomsnittet. Og kommunenes utkanter kan situasjonen være verre enn det som fremgår av hovedtallet for kommunen.

Lærerutdanningen i Nordland fylke (i Bodø og Nesna/Mo i Rana), og vel også i Alta, er nærmest forvitret. I denne situasjonen håper noen at alternative lærerutdanninger, ofte kalt samlingsbaserte, skal redde landsdelen. Det gjenfødte Nesna skal drive slik lærerutdanning, og i Troms finnes det omfattende planer. Men det virker ikke som man har tatt høyde for at tiden kan ha løpt fra slike alternativer. De fungerte godt i forrige århundre. Men siden da har andelen som tar høyere utdanning nesten blitt tre-doblet, og kravene ved opptak til lærerutdanning er blitt sterkt skjerpet. I år hadde to slike studier under Nord universitet en fremmøteprosent helt nede på 60. Skal det gjenfødte Nesna holde seg over torva, og planene i Troms lykkes, må opptakskravene justeres nedover. Ellers vil det raskt bli knapphet på jenter (det er de som søker småskolelærerutdanning) som har fire i matte eller fire i snitt fra videregående, og som ikke allerede har tatt høyere utdanning.

Siden denne type tiltak bare vil ha begrenset virkning, er det svært tvilsomt om Nord-Norge vil være selvforsynt med lærere. Man må basere seg på import av søringer. Men årets tall viser at de nokså beskjedne økonomiske stimuli man så langt har tilbudt, ikke er tilstrekkelige. KrF tvang for noen år siden gjennom en lærernorm som først og fremst premierte det sentrale østlandsområdet og byer ellers i landet, og slik rammet utkantene. Jeg har forslått en lærernorm for utkantene, f eks slik at ved skoler hvor flere enn en viss prosent er ufaglærte, får alle lærerne 20 prosent høyere lønn, som stiger til 50 prosent etter fem år.

Hva angår årene fremover har få eller ingen har tatt inn over seg den betydelige nedgangen i søkning til lærerutdanning, særlig lærerutdanningen for de laveste trinnene, trinn 1-7, som er den eneste veien til undervisning på trinn 1-4.

Det klareste bilde av de dystre tallene får man dersom man tar utgangspunkt i den prosentandel av den totale søkermassen som søker denne lærerutdanningen. Dette prosenttallet var 1,896 i 2019, sank til 1,654 i 2020 og videre til 1,474 i 2021.  Nedgangen har dermed vært på hele 22 prosent. Dette vil medføre større lærermangel i årene som kommer, med mindre man justerer opptakskravene – eller, med andre ord, stopper rasjoneringen av lærere.

Karl Øyvind Jordell

Prof. emeritus

Universitetet i Oslo