Som en replikk til min kronikk Altaposten og Finnmark 7.1.22, ber Børre Steinar Børresen om svar på spørsmålet: Vil en sammenslåing av Troms og Finnmark føre til at Troms(ø) styrer over Finnmark?
Se replikken i kommentarfeltet under vedlagte kronikk.
Altaposten og Finnmark
For meg er svaret ganske enkelt. Tromsø har 77.000 innbyggere og Troms hadde totalt 167.000 innbyggere i 2019. Finnmark hadde totalt 76.000 innbyggere i 2019. Man trenger vel ikke å være rakettforsker for å forstå at Finnmark vil være i et kronisk mindretall i et framtidig Troms og Finnmark. Dette hadde muligens vært et mindre problem dersom Troms og Finnmark var to regioner med like rettighetsforhold, stor grad av etnisk og historisk fellesskap, lik næringsstruktur og stor grad av like utfordringer. Jeg er forbauset over at BSB ikke ser de store forskjellene og hvilke konsekvenser dette vil ha på sikt.
I dette bilde hører også det faktum at fylkeskommunene får sine rammeinntekter fastsatt ut fra ulike kriterier. Ved å være en egen region får Finnmark kompensert for store avstander og spredd bosetting m.v.. Dersom Alta etter en folkeavstemming havner i Troms eller at reverseringen blir undergravd, vil både Alta og det øvrige Finnmark risikere store tap. Det blir problematisk for staten å kompensere for ulemper og iverksette særlige tiltak for Finnmark når Finnmark er opphørt som region.
Men mine viktigste begrunnelser for at Finnmark og Troms må bestå som to fylkeskommuner har sammenheng med begrepet «regional tenkning». I 1977 ga Erik Lorange ut boka med tittelen «Regionale tenkning – en betingelse for god planlegging». I forordet skrev han:
«I denne boka søker jeg å skildre bakgrunnen for de regionale ulikheter i vårt land og andre steder i Europa. Jeg prøver også å forklare hvilke umåtelige menneskelige og kulturelle verdier de representerer, og hvor viktig det er å ta vare på regional egenart og selvstendighet som betingelse for en fortsatt demokratisk utvikling og for en berikelse av vår menneskelige tilværelse».
Det var disse tenkemåtene og denne forståelsen for regional egenart og regionplanlegging, som bl.a. Erik Lorange stod for, som medførte at fylkesplanlegging og direktevalgte fylkesting ble innført på 1970-tallet. Det er et paradoks at Venstre i 2017 støttet en regionreform som totalt brøt med denne forståelsen av regional egenart og demokratisk utvikling. Venstre har for meg historisk vært knyttet til kampen for lokaldemokrati. I 2017 bidro partiet til å avvikle regional tenkning og regional demokratisk utvikling og erstatte det med landsdelstenkning og elitestyring.
BSB har stadig gitt uttrykk for misnøye med at Arbeiderpartiet har hatt en sterk posisjon i Finnmark. Jeg får ofte, når jeg leser det BSB skriver, at han ønsker å frata Finnmark regionstatus og selvstendighetet som region fordi han ikke klarer å innfinne seg med hvilke partier finnmarkingene støtter i valg. Jeg anbefaler BSB å lese boka Lorange skrev 1977. Jeg tror at han da vil forstå forskjellene mellom regional tenkning og elitestyring.
Hva mener BSB med «et sterkere fylke i nord»? Han mener åpenbart at vi i Finnmark vil være tjent med at mer makt og mer av fellesskapets ressurser blir overført fra staten til landsdelene/storfylkene. Her har jeg store problemer med å forstå BSB. Utviklingen i Norge har vært helt annerledes gjennom flere tiår. Stadig mer oppgaver og ansvar er overført fra regionene til staten (spesialisthelsetjenesten, samferdsel, barnevern, arbeid- og velferdspolitikken, museene m.v.). Dette har skjedd fordi dette sikrer likeverdige tilbud og tjenester for befolkningen over hele landet. I høringene etter regionreformen var tilbakemelding fra landsende til landsende at man ikke ønsket desentralisering av ansvar og oppgaver til landsdelsnivå/storfylkene. Folk ønsker at staten i betydelig grad skal ha ansvar for likeverdige tilbud og tjenester, og at individuelle rettigheter for enkeltmennesker er lovfestet. BSBs drøm om «et sterkere fylke i nord» er ikke en drøm, men en utopi. I realiteten er det vel i dag bare Venstre som har denne drømmen. Høyre og Fremskrittspartiet går inn for tvangssammenslåing fordi de vet at de da på sikt vil oppnå avvikling av mellomnivået mellom kommunene og staten.
Jeg håper BSB og Venstre snarest tar til fornuft og stanser kampen mot reversering av sammenslåinga av Troms og Finnmark. Det er synd om Venstres ettermæle i Finnmark skal bli at de kjempet til det siste for at Finnmark skulle opphøre som region.
Alta, 10.1.22
Kristian E. Johnsen