Som «førstereis-pappa» var det med skrekkblandet fryd jeg så fram til fødselen av min sønn.

Skulle ønske jeg som far, og nærmeste støttespiller under keisersnittet, var litt mer opplyst og forberedt på det som ventet. Det var liksom «Nå sitter du her og passer på M, og ikke se over forhenget der vi jobber». Jeg synes det var en skremmende opplevelse å se M ligge der, nærmest i rus mens jeg hørte rare lyder bak forhenget.

Jeg hørte at de klipte, sugde og dro. For meg føltes det som en evighet, selv om det sikkert ikke tok mer enn 10-15 minutter. Så plutselig var det barneskrik og jeg sto der med en sønn i armene.

M skjønte ikke helt hva som foregikk og hadde nesten ingen «reaksjon» etter han var ute. Husker at jeg stusset litt over det. Så gikk det veldig lang tid før vi fikk treffe M fordi hun hadde mistet masse blod under inngrepet.

Da vi omsider fikk treffe henne var hun helt ferdig og evnet ikke å glede seg (I hvert fall ikke i nærheten av hva jeg hadde sett for meg). Hun var svak, borte og blødde ut hele sengen mens vi besøkte henne. Det var ikke før på kvelden, flere timer etterpå, at hun hadde kommet seg, var tilstede og vi hadde det idylliske «foreldreøyeblikket» jeg hadde sett for meg.

Sett i ettertid var selv fødselen og tiden rett etterpå ikke noe godt minne. Unntaket var selvsagt da jeg lå med min nyfødte sønn på brystkassen på rommet. Samtidig var jeg bekymret for M, ettersom hun hadde vært svært medtatt sist jeg så henne. også den opplevelsen ble noe redusert.

Hilsen stolt pappa til en 2-åring

– Ting skjedde veldig fort

I 2009 fødte jeg eldste i seteleie. Det kunne blitt samme med minsten, men han lå med foten og navlestrengen i åpningen. Når de oppdaget dette så ble det keisersnitt.

De ga epidural og begynte å skjære. Bedøvelsen fungerte ikke tilstrekkelig og da ble jeg lagt i full narkose. Ting skjedde veldig fort. Jeg visste at det kunne bli keisersnitt, for det hadde vi snakket om i forbindelse med at begge lå i seteleie. Men jeg visste ikke så mye om hva som kunne skje.

Uansett, det var en nødvendighet. Det sto om livet til guttungen.

-Siv Robertsen-

– Man kan aldri være helt forberedt

Jeg fikk alvorlig svangerskapsforgiftning og fikk kramper. Fra krampene oppsto til den livløse gutten var ute gikk det tre minutter. De måtte jobber for å få han i gang igjen.

Selv ble jeg holdt i koma i halvannet døgn etterpå og skjønte ingenting når jeg våknet. Jeg kunne ikke huske å ha født, plutselig hadde jeg en liten bylt i armene.

Han fikk en liten infeksjon så vi måtte være en uke på barneavdelingen før vi fikk dra hjem. Det verste i ettertid var at jeg gikk glipp av guttens første døgn.

Etterpå har jeg født fire barn vaginalt, men har alltid vært på Hammerfest sykehus på grunn av faren for at det kunne skje igjen. Jeg mener absolutt at keisersnitt burde være et tema, men man kan aldri være helt forberedt på sånt. Alle aspekt bør likevel komme fram.

-Mamma-

– Barnet sto i magen

Datoen var 28. januar 1997. Vannet gikk hjemme og vi ble sendt med ambulansefly til Hammerfest. På sykehuset ble jeg undersøkt av jordmor og lege. Det ble konstatert hastesnitt fordi barnet føtter var på tur ut.

Barnet sto i magen, hodet rett opp. Det var grusomt, synes jeg.

Terminen var egentlig 23. februar så jeg var ikke klar for fødsel da. Jeg var på sykehuset totalt i syv dager. Barnet kom ut og var heldigvis frisk.

Tiden etter keisersnittet var lang og tung. Jeg har født to barn vaginalt, og det gikk lettere. Selv om vaginal fødsel kan virke både vond og tøff, så vil jeg sterkt anbefale det for både mor og barn.

-Amy Stamsvik Danielsen-