Ranja gråter når hun forteller om dagen Marit-Eline ble født. Såklart er det den lykkeligste dagen i livet, men når øyeblikket du har tenkt på i ni måneder endres i siste sekund, skjer det ting også i hodet.
Historien starter 17. august 2017. Vannet gikk hjemme i Alta. Ranja og Viktor kjørte til Hammerfest sykehus. Timene gikk, det gjorde også dagene, men ingen baby kom. 20. august ble det besluttet at babyen skulle tas ut med keisersnitt.
Ranja fikk spinalbedøvelse, det betyr at hun var bedøvd fra magen og ned. Likevel kjennes hvert minste lille trykk. Anestesilegen forklarer og trygger mor.
«…Når du kjenner et trykk øverst på magen din, da kommer babyen»
Babygråt, et lynkjapt blikk på den lille. Så alene igjen på operasjonsbordet.
For Ranja er det meste glemt. Hun husker gråten, men forklarer at det føles som hun ikke var tilstede. Inntil hun våknet på intensivavdelingen.
– Jeg skulle ønske at jordmor eller lege hadde fortalt meg mer om keisersnitt da jeg var gravid. Jeg vil ikke si at det har vært traumatisk, men det har vært hardt å tenke tilbake på fødselen.
Svangerskapet beskriver hun som fantastisk. Ikke kvalm og jobbet til hun var over syv måneder på vei. Likevel endte det opp med at babyen måtte ut med akutt keisersnitt.
Det viste seg i ettertid at babyen var over fire kilo. Hodet var rett og slett for stort til å gå ned i bekkenet.
– Er det tabu?
Over 10.000 barn blir forløst med keisersnitt i Norge i året, ifølge folkehelseinstituttet.
I 2016 ble det utført totalt 74 keisersnitt i Hammerfest, 30 var planlagt. Når man inkluderer antallet fødende i Alta, får man en keisersnittprosent på 14 prosent, forteller overlege på Klinikk Hammerfest Kevin Sunde Oppegaard. Samme år ble det født 420 barn i Hammerfest og 112 i Alta.
Ranja klandrer ikke jordmor som fulgte henne opp, men hun ser i ettertid at hun kunne trengt mer informasjon.
– Det føles som keisersnitt er tabubelagt, kommenterer Ranja.
Også Vilde Kvammen Olsen nevner tabu i etterkant av sine keisersnitt. Hun har født med keisersnitt to ganger.
I det første svangerskapet ble aldri keisersnitt nevnt. I andre runde snakket hun med jordmor om at det kunne bli et naturlig utfall, ettersom det skjedde første gang.
– Jeg måtte få en aldri så liten «meltdown» helt mot slutten av svangerskapet før jordmor kunne si at planlagt keisersnitt kanskje var det beste. Det føles som at keisersnitt er et ikke-tema og at vaginal fødsel er det eneste som gjelder.
– Burde keisersnitt tas opp som et av de faste punktene som jordmor gjennomgår i løpet av svangerskapet?
– Ja. Det er nesten som at det er tabu nå.
Vilde forteller også om utallige runder med seg selv, for å overbevise om at det var keisersnitt var best og at det ikke var noe å skjemmes over.
– Det føltes som et stort nederlag å ha gått gjennom full åpningsfase, men at det måtte keisersnitt til for å få han ut. Ikke en god følelse å sitte med som nybakt mamma for første gang. Også føler man seg tullete når man har slike tanker, samtidig som man har fått et friskt barn.
– Vi skal lytte til kvinnene
– En sår følelse
Altaposten har vært i kontakt med flere kvinner i Alta som har født ved hjelp av keisersnitt, de aller fleste ved haste- eller akutt snitt. Ord som «har gått glipp av», «sårt» og «ikke født på rett måte» går igjen.
Alle sier de at de ønsker at de visste mer underveis i svangerskapet. Og de ønsker at keisersnitt skal få samme status som en vaginal fødsel.
Helle Sigvaldsen forteller at i uke 35 oppdaget de at gutten var stor og keisersnitt ble nevnt. Og slik endte det, etter fire dager i fødsel. Når de åpnet oppdaget de at gutten hadde slått knute på navlestrengen, noe som kunne ført til for lite oksygen under forløsning. Hun og pappaen følte seg godt ivaretatt på sykehuset og fikk god informasjon. Hun savner likevel at det ble snakket om under svangerskapet.
– Alt i alt har jeg en positiv opplevelse etter keisersnittet, men jeg synes absolutt informasjon om dette som mulig utfall burde komme i svangerskapsomsorgen og ikke når keisersnittet er bestemt.
Ei annen beskriver det som å føle seg som et utskudd.
– Jeg synes det tas for gitt at man skal føde på den naturlige måten og det er dumt at man ikke får mer utdypende informasjon hos jordmor. Det savnet jeg veldig. Man føler seg litt som et utskudd når man faktisk ikke kan føde naturlig.
– Det idylliske foreldreøyeblikket som glapp
Naturlig fødsel?
Når Helle snakker om å føde naturlig er det ikke tilfeldig valg av ord. For den vaginale fødselen er selve betegnelsen på en naturlig fødsel.
Så vet vi at over 10.000 barn årlig kommer til denne verden ved keisersnitt.
Tilbake til Ranja og til den 23. april 2018. Ranja i ferd med å legge Marit-Eline ut i vogna til formiddagslur. Noen dager tar hun seg fem timer i vogna, andre dager tre kvarter. Etter en liten halvtime kommer et lite rop fra vogna. Mamma går ut og sjekker, jenta sover. I dag har hun visst planalgt en litt lengre lur.
– Nå er hun snart ett år. Nå koser vi oss. Men det er sårt å tenke på. Snart er permisjonen min over. Så lang tid har det tatt.
For når Ranja gråtkvalt forteller om hvor hardt det var å ende opp med keisersnitt, snakker hun om alt i fra operasjonssåret til den såre følelsen hun har hatt inni seg.
– Jeg hadde det tøft da jeg våkna på intensivavdelingen. Jeg var ikke mentalt forberedt på keisersnitt, også har jeg hatt mye vondt.
Hun roser de ansatte på fødeavdelingen i Hammerfest, som fulgte henne opp og snakket om det som hadde skjedd.
Det var likevel vanskelig å komme hjem. Ingenting ble som forventet.
– Ammingen, for eksempel. Det har vært et slit. Det gikk nesten en uke før melken kom. Når Marit-Eline var seks måneder måtte jeg gi opp. Da hadde vi slitt hele veien. Melken kommer ikke slik som ved en vaginal fødsel. Det visste jeg ikke. Så jeg gikk på en ny smell da vi måtte gi opp.
Operasjonssåret og det fysiske var også uventende.
– Jeg fikk i tillegg betennelse. De første to ukene kom jeg meg ikke opp av sengen alene. Og ikke kunne jeg trille turer. Det var smertefullt, både fysisk og psykisk.
Forestillingen om den naturlige fødselen, som hun hadde gått glipp av, var tung å svelge. Barnet som skulle legges opp på brystet med en gang. Babyen som skulle ta puppen.
Alt ble annerledes.
– Jeg slet med det etterpå. Det skal jeg være ærlig å si. Samtidig så gjorde de det de måtte for å få Marit-Eline ut. Men jeg forstår at enkelte kan bli deprimert etter et keisersnitt, fordi man er totalt uforberedt.
– Samboeren min har virkelig vært en klippe. Det forventes mer av en keisersnitt-pappa. Og han har gjort både de praktiske tingene og støttet meg mentalt.
– På hvilken måte ser du for deg at informasjonen om keisersnitt kunne vært formidlet i svangerskapet?
– Snakket mer om hva det innebærer, både under og etterpå. Jeg har i ettertid meldt meg inn i en gruppe på Facebook som heter keiserinnene. Der er det mye nyttig informasjon. Kanskje de kunne fortalt at det finnes slike grupper eller sider med informasjon.
– Føler du at du har gått glipp av noe?
– Det gikk nesten tre timer før jeg fikk Marit-Eline på brystet. Ammingen ble et slit. Operasjonssår. Jeg føler at jeg har gått glipp av den koselige stunden etterpå, som mange får og forteller om.
– Hva tenker du om at alle betegner vaginal fødsel som den naturlige fødselen?
– Jeg tenker at det blir feil. Det er normalt å føde med keisersnitt. Jeg innså ikke det på sykehuset, men jeg ser det nå.
– Jeg er stolt. Jeg har skapt en frisk unge. Jeg har keisersnitt-arret, men det bryr meg ikke. Og vi har det bra i dag. Men jeg forteller min historie fordi jeg vil at andre skal være klar over at keisersnitt kan skje. Man må være forberedt.