Langfjordingen Tor Reidar Boland ble født samme dag som «freden brøt løs» – og husker godt barndommen med lek i ruinene etter krigen.

Han fikk bokstavelig talt krigen inn med morsmelken, og har samlet store mengder data om krigen og bygda. Faren Olav var soldat i Alta Bataljon ved Narvik-fronten og moren Dagny stelte småbruket. Langfjordbotn var i 1940 en bygd med ca. 220 innbyggere, og i løpet av noen hektiske krigsår oppholdt det seg ca. 5200 tyske soldater her.

I tillegg passerte ca. 50.000 soldater og mye materiell etter bygdeveien på vei østover, og på retrett høsten 1944.

– Langfjordbotn er en av bygdene i Norge med tettest tysk tilstedeværelse, sier Boland.

Han har selv et langt yrkesaktivt liv bak seg i Forsvaret, og har i en årrekke studert lokalhistorien, og spesielt det som foregikk i hjembygda.

– Paradokset

Tor Reidar Boland har gransket dokumenter og gamle bilder. Han har snakket med de som husker, og har saumfart terrenget etter spor fra krigsårene. Både de fysiske og mentale sporene er mange, og lokalhistorikeren håper at fremtidens generasjoner vil lytte og lære.

– Krigen satte selvfølgelig preg på alle som bodde i den lille bygda. Men kunnskapen og fakta om hva som pågikk er ikke systematisk samlet inn, og det håper jeg å få bidra med, sier han.

Tor Reidar Boland vet at mange eldre i dag har krigens opplevelser med seg hver dag. Noen husker de morsomme episodene, andre lar trasige erfaringer forbli i mørket uten å snakke om det.

– Vi har hørt så mye om «Gutta på skauen» og heltemodig innsats fra ungdommer i Oslo sentrum. Da er det et paradoks at Norge vet nesten ingenting om de områder av landet der det virkelig var krig, der man hadde et tungt tysk nærvær og der lokalbefolkningen ble hardt presset, ser han.

Flere fra Langfjordbotn deltok i krigshandlingene ved Narvik, og man deltok i motstandsarbeidet.

Fast base

Bygda ble sentral i et storpolitisk maktspill da slagskipet «Scharnhorst» fikk fast base her våren 1943, og før det var det etablert et bataljon-hovedkvarter. Det 235 meter lange krigsskipet hadde en besetning på ca. 2000 mann og hadde en flåte av mindre fartøyer rundt seg. Hæravdelingene på land hadde som viktigste oppgave å slå tilbake mot allierte angrep.

– Tyskerne hadde kunnskap om at britiske styrker ville ta tilbake Norge og at man forberedte en ilandføring av styrker i Kvænangen eller Vest Finnmark. Derfor bygde man forsvarsverk langs kysten. Slagskipene Tirpitz og Scharnhorst skulle ha som oppgave å hindre konvoitrafikken til Sovjetunionen, sier Boland.

Senket

Begge skipene utgjorde en trussel mot konvoiene, men deres eneste «raid» var da begge gikk til Svalbard, der de ødela bebyggelsen i Longyearbyen og Barentsburg, og skjøt kullagrene i brann.

Julen 1943 ble Scharnhorst lokket ut i havet, med beskjed om at en konvoi var underveis. Utenfor Nordkapp ble slagskipet møtt av allierte krigsskip og et av de første britiske skuddene ødela kjempeskipets kommandosentral. Scharnhorst sank samme natt, og kun 36 overlevde.

– Senkningen satte sitt preg på de tyske avdelingene i Langfjordbotn. Også blant lokalbefolkningen var det flere som syntes det var trist at svært unge menn mistet sine liv, sier Boland.

På det meste var det ca. 5200 tyske soldater og offiserer i Langfjordbotn, og de tok mye plass. På de fleste gårder ble hovedhuset beslaglagt og brukt av okkupantene. Folk flyttet ut i sommerhus eller midlertidige boliger. Alle knyttet nevene i skjul og forbannet inntrengerne, men kunne lite gjøre overfor den massive fysiske overmakten.

Daglige påminnelser

Nesten daglig ble man minnet på krigen. Fra Scharnhorst ble det skutt med grov skyts mot en holme i Kvænangen, på andre siden fjellet, for å øve mannskapet på fremtidige skarpe oppdrag. Folk ble bedt om å åpne vinduene, slik at ikke trykkbølgene knuste glassene. Krigsskipene ble også utsatt for angrep fra allierte fly. Ofte gikk flyalarmer og røykkanonene spredte et ugjennomtrengelig dekke over skipene.

Det ble gravd stillinger. Man hadde skyteøvelser og det var mye marsjering. 1. august 1942 nødlandet et tremotors Junker 52 på Finnøyra, og ble senere hevet av en kranbåt. Dette skapte også stor oppmerksomhet blant store og små i bygda.

Sikkerhetspolitiet var til stede med infiltratører for å avsløre spionasje eller tyskfiendtlige holdninger og handlinger. Ungdommene Anton Røde og Bjørnar Rapp ble i desember 1942 pågrepet og arrestert for «utstrakt illegal virksomhet», og ble dømt til et års fengsel. Her ble de også torturert, men ingen av dem har senere fortalt hvorfor de ble tatt. De røpet i ettertid ingenting overfor noen.

Opptrådte ordentlig

– Til tross for det tette tyske nærværet, og det var en krigssituasjon, finnes det ingen kjente eksempler på overgrep. Tyskerne hadde som langsiktig mål å bli i Norge, og de ønsket godt forhold til lokalbefolkningen, forklarer Boland som påpeker at tyskerne oppførte seg høflig og skikkelig, ut fra forholdene.

To av sivilbefolkningen omkom. 9. oktober 1943 ble lærer Otto Karlstrøm skutt og drept av en tysk vaktsoldat. Karlstrøm gikk tur, og lystret ikke, eller hørte ikke, soldatens «halt». I ettertid beklaget den tyske ledelsen det som hadde skjedd, og soldaten som skjøt skal ha blitt sendt til en langt tøffere tjeneste på Østfronten.

Høsten 1945 omkom reindriftssamen Mathis Spein Oskal da han gikk på en mine i Russelvdalen.

Ingen nazisympatisører

Ifølge Tor Reidar Boland var det ingen som åpenlyst sympatiserte med tyskerne og ingen nazister blant lokalbefolkningen. Kun en i bygda var medlem i Nasjonal Samling, og det var ifølge lokalhistorikeren av praktiske grunner for å få beholde jobben.

– Fortsatt er det mye vi ikke vet om krigen og krigens konsekvenser i Langfjordbotn. Det vi historieinteresserte har gjort er bare å skrape i overflaten, og vi håper det blir forsket mye mer på dette, sier Tor Reidar Boland.Av Ole Magnus Rapp