Skrevet av Oscar Chr. Hauge, i 1952

Julen 1943 ble en hektisk tid for besetningen på K.N.M. eller som det den gang het, H.Nor.M.S. «Stord». Vi hadde håpet å kunne få ligge noenlunde i fred i Scapa i de dagene, rent bortsett fra at vi selvsagt håpet på å få jobben som eskorte for en eller annen kyst-konvoj, for eksempel til Newcastle eller Liverpool slik at vi kunne feire julen i siviliserte strøk. Dessuten hadde vi jo nettopp kommet tilbake fra en Murmansk-konvoi som hadde vært den 3. i uavbrutt rekkefølge. Vi hadde for eksempel heller ikke noe imot en eskortejobb til Gibraltar, men gutta i messa mente det var altfor mye å håpe på.

Allikevel, da signalet om at sjefen skulle møte neste dag om bord hos eldste jagersjef til konferanse, ble etterfulgt av et signal fra basen til regnskapsføreren om snarest mulig å remplassere tropeutstyret, var saken grei i våre øyne. Vi kunne i hvert fall regne med et par-tre dager i Gibraltar, og noen håpefulle begynte allerede å legge planer for et besøk på Malta eller Azorene.

Presis på det oppgitte klokkeslett passerte vi nettsperringene, og som vanlig ble det øyeblikkelig slått «Klart Skib» for å prøve samtlige våpen, ildledersentralen, radarsettene, telefoner og høyttaler-anleggene. Asdicen var allerede i sving og skulle gå uavbrutt inntil vi var i havn igjen. Det var på dette tidspunkt at sjefen opplyste gjennom høyttaleranlegget at vi skulle på en ny Murmansk-konvoi, og alle håp om å få julen i havn eller et besøk til varmere klima forsvant. Riktignok opplyste sjefen at vi denne gang skulle være med i den dekkende styrke av slagskip og kryssere som alltid var i nærheten av konvoiene for det tilfelle at Tirpitz eller Scharnhorst skulle våge seg ut. Å gå sammen i eskadre med slagskip etc. var alltid bedre, fordi vi da vanligvis benyttet 15-20 knops fart mot konvoienes 9-10 knop. Men på den annen side ville det bety ustanselige dag- og nattmanøvre, som sammen med de vanlige ubåtalarmene ville bli temmelig anstrengende. Sjefen for eskadren denne gang skulle være selveste sjefen for Home Fleet i «Duke of York». Resten av eskadren besto av krysseren «Jamaica», samt våre søsterskip, jagerne «Savage», «Saumaretz» og «Scorpion».

Etter å ha dekket konvoien til oppunder Island, gikk vi den 22. desember til Akureyri på Island for å bunkre mat, mens vi ventet på at konvoien skulle arbeide seg opp forbi Island mot Jan Mayen og sette kurs for Bjørnøya, hvor den for øvrig ville møte en annen konvoi bestående av skip i ballast på vei tilbake til Murmansk.

Idet vi gikk inn i fjorden til Akureyri fikk «Stord» imidlertid i oppdrag å være ubåtpatrulje i fjordgapet inntil neste dag. Men da det så ut som vi likevel skulle få julen i havn, ble en julearrangements-komité straks oppnevnt og tok seg av forberedelsene for feiringen av den store dag. Lillejulaften om morgenen fikk vi så avløsning og gikk inn til tankbåten for å bunkre. Det var mens vi lå der at vi fikk beskjed om at avgangene var satt til kl. 23.00 samme aften. Skuffelsen var stor, men julaften ble feiret før avgangen, og kl. 23.00 stod vi ut fjorden igjen sammen med resten av eskadren.

Samme natt ble en ny øvelse avholdt, hvor «Jamaica» spilte rollen som en fiendtlig slagkrysser som uforvarende i mørket møttes av en alliert styrke. Om natten kom det melding om at konvoien som da begynte å nærme seg Bjørn-øya, dagen i forveien var blitt oppdaget og skygget av fiendtlige fly. I løpet av julaften strømmet meldingene inn fra konvoien om disse flyene. Vi måtte derfor gå ut fra at alle fiendtlige ubåter i farvannet nå hastet av gårde for å komme i posisjon mellom Bjørnøya og Nordkapp, for å senke konvoien. For å kunne stoppe eventuelle fiendtlige overflateskip før de nådde konvoien, satte eskadresjefen kursen mellom konvoien og Norskekysten samtidig som vi økte farten. Som vanlig under passeringen av denne del av konvoiruten gikk vi over fra tre-vaktsystem til to vakter Kongens og Dronningens kvarter, for dermed å ha flere våpen bemannet til stadighet. Til tross for at begge deler var akterlig var det temmelig ubehagelig ombord. Noen overising var det heller ikke foreløpig, skjønt jeg kunne se at rekkewirene begynte å få et tynt islag.

Da jeg gikk av vakt kl. 04.00 2. juledag, hadde vi en stiv  kuling inn på babord låring og temmelig kraftig sjø. Farten var 25 knop og kursen øst med sikksakk hvert 5. minutt 30 grader på hver side av kursen. Avstanden til «Duke of York» var som vanlig 1500 yards, og vi lå i posisjon ca. 45 grader på slagskipets styrbord baug. Fem minutter i forveien hadde vi mottatt et signal avsendt fra Admiralty som opplyste at «Scharnhorst» kunne gå direkte fra sitt gjemmested under høyest mulig fart. For oss var spørsmålet om vi ville være i stand til å finne «Scharnhorst» i dagslyset, fordi vi fryktet for at fiendens jagere under et nattlig møte ville kunne lage en forferdelig mølje.

Intet hendte imidlertid før på formiddags-vakten, da vi ved halv ti-tiden snappet opp et signal fra 10. krysser-

eskadre, som var næreskorte for konvoien, om at krysserne var i kamp med et fiendtlig slagskip. Kampen sluttet dog etter bare en halv times tid, idet fienden trakk seg nordover med høy fart. Vi hadde imidlertid nå brukt så mye av bunkerbeholdningene at hvis vi skulle returnere til Island, måtte vi snu i løpet av de første to-tre timene eller fortsette til Murmansk.

Besetningen ble i løpet av formiddagen meddelt at «Scharnhorst» hadde forsøkt seg på konvoien og at det var mulighet for at vi i løpet av dagen ville komme i kamp med den. I Nelsons og Hornblowers dager ville sikkert en slik underretning ha fremkalt kraftige hurrarop, men kanonmannskapene begynte et systematisk ettersyn av sine våpen. Etterhvert kom også frivakten på dekk i samme øyemed, og det skal innrømmes at stemningen om bord til dels var høy.

Ved middagstid var vinden løyet litt, men sjøen var fremdeles høy. På grunn av bunkersforbruket de siste dager begynte «Stord» å bli temmelig rank, og den høye farten med akterlig sjø forårsaket at vi av og til tok noen forunderlige overhalinger. Kl. 12.30 fikk vi et nytt signal fra kryssereskadren om at den på ny var i kamp med fiendtlig slagskip. Denne gangen varte kampen ca. en halv time, hvorunder «Norfolk» fikk en treffer i aktre kanontårn. Fienden trakk seg imidlertid igjen ut av kampen og styrte sydover med stor fart. Krysserne fulgte etter utenfor skuddvidde og sendte radio-meldinger om fiendens kurs og fart. Disse meldingene ble om bord i «Stord» satt ut i kartet, og etter hvert fikk vi et bilde på kartet som viste at hvis intet uforutsatt inntraff, ville vi ikke møte fienden før ved 16-tiden, dvs. omkring to timer etter mørkets frembrudd.

Kaffen som vanligvis var kl. 16.00 ble fremsatt til kl. 15.00, slik at samtlige skulle få anledning til å spise i fred. Offisersmessen var allerede av legen og hans medhjelpere omdannet til den rene operasjonsstue. Å drikke kaffe i slike omgivelser var langt fra hyggelig når man visste at om en times tid ville det sannsynligvis brake løs.

Hittil hadde sjefen for Home Fleet i «Duke of York» vært taus, men nå mottok vi et signal som ganske kort sa: «Har til hensikt å ta opp kampen så snart fienden er på skuddhold. Jagerne tar snarest mulig opp posisjon for torpedoangrep.»

Det var i grunnen alt vi ønsket å vite, og kl. 16.15 ble det derfor slått «Klart Skib». Fem minutter senere meldte operatøren ved et av radarsettene at han hadde fått et ekko på radarskjermene i ca. 30% rettvisende og på ca. 40.000 yards avstand. Operatøren fikk beskjed om å melde fra hvert 30. sekund, og i en jevn dur begynte nå meldingene  om avstand og peiling til fienden å komme. Nesten en halv time gikk uten at noe skjedde, og avstanden minsket i denne tiden til ca. 14.000 yards. Da åpnet «Duke of York» ild med lysgranater, og et halvt minutt senere lå «Scharnhorst» badet i lys, hvoretter «Duke of York» begynte å avfyre sine bredsider. Fra «Stord» kunne vi se prosjektilenes sporlys, men det var vanskelig å se om man oppnådde treff. Radaroperatøren  meldt dog fra at han på radarskjermen kunne se en rekke nedslag rundt målet. Vi antok derfor at «Scharnhorst» lot vente på seg, men etter at denne hadde forandret kurs parallelt med vår og gått opp med farten, begynte den å svare på tiltale. Skytingen fra «Scharnhorst» var til å begynne med svært usikker, men etterhvert som dens lysgranater opplyste «Duke of York» bedre, ble skytingen svært nærgående. Denne fasen av kampen varte i  ca. 1 og en halv time, til ca. kl. 1830. Da var avstanden på grunn av «Scharnhorsts» overlegne fart øket til ca. 17.000-20.000 yards. Allerede en halv time i forveien hadde jagerne mottatt ordre om å angripe med torpedoer og hadde derfor økt farten til 33 knop, høyeste fart, for å ta igjen forspranget og komme i posisjon for å fyre torpedoene.

Ved halv 7-tiden var det ennå ca. 4 mil igjen til vi var i posisjon, men nå begynte «Scharnhorst» å skyte på oss, idet den tidligere hadde konsentrert seg om «Duke of York». Vi måtte derfor styre i sikk-sakk for å unngå treff. På den annen side hadde «Scharnhorst» en enestående sjanse til å slippe unna hvis ikke jageren i løpet av ganske kort tid kom på skuddhold. Avstanden begynte dog nå å minske ganske fort, noe som tydet på at fienden likevel var blitt skadet under beskytningen. Kl. 18.55, da vi var på 1800 yards avstand, svingte vi styrbord over og avfyrte torpedoene –

8 stykker – mot målet som vi da kunne se ganske tydelig i lyset fra lysgranatene.

Under giringen kom en voldsom sjø inn over akterdekket og feiet med seg alle synkeminene, og på babord side flyttet torpedokanonen seg en halv meter bortover dekket. En mann av torpedo-

besetningen ble samtidig skyllet over bord og drept i det iskalde vannet. På samme tid skjøt de tre andre jagerne sine torpedoer. I alt 32 torpedoer var nu på vei mot målet. Et par minutter senere meldtes det fra maskinrommet at man der hadde hørt tre undervanns-

eksplosjoner som tydet på at ihvertfall tre torpedoer hadde funnet sitt mål. Torpedoangrepet forårsaket at «Scharnhorst» forandret kurs sydover og deretter vestover, samtidig som farten gikk ytterligere ned. Dette bevirket at den på ny kom på skuddhold av «Duke of York» som atter åpnet ild. Denne gangen på ca. 10.000 yards. Klokken var da blitt 19.00, og fra «Stord» så det ut som om «Scharnhorst» var i brann. Den flyttet imidlertid nå sin oppmerksomhet tilbake til «Duke of York» og besvarte ilden derfra, til stor lettelse for oss.

Ca. kvart over sju forandret fienden på ny kurs, denne gang vest og nordover, mens farten gikk ned til ca. 5 knop. Denne kursforandringen bragte den på skuddhold fra krysserne, som nå var kommet på skueplassen, sammen med 4 jagere fra konvoien. Ved halv åtte-tiden stoppet «Duke of York» skytingen. Ilden fra «Scharnhorst» var nå opphørt fullstendig, og området rundt den var innhyllet i svart, tett røyk. De sist ankomne jagerne gikk derfor inn og avfyrte sine torpedoer, og vi kunne høre drønnet fra flere undervanns-              eksplosjoner. Litt etter gikk «Jamaica» inn og skjøt tre nye torpedoer. Etter å ha tørnet rundt gikk den inn på nytt for å avfyre sin annen bredside, men fant da intet mål. Samtidig meldte radiooperatøren ombord i «Stord» at fiendens ekko  på radarskjermen var forsvunnet. «Scharnhorst» var senket.

Klokken var da kvart på åtte. Jagerne fikk beskjed om å gjennomsøke området for å se etter overlevende, mens «Duke of York» og «Jamaica» satte kursen for Murmansk. Etter forgjeves å ha gjennomsøkt området en halv time, snappet vi opp et signal fra en av de andre jagerne om at den hadde tatt om bord 36 overlevende fra slagkrysseren «Scharnhorst». Sjefen for Home Fleet sendte deretter dette signalet til Admiralty: «Tysk slagkrysser «Scharnhorst» senket.» Samtidig kom det ordre til oss om å slutte oss til «Duke of York» snarest mulig, og vi måtte derfor avbryte letingen og sette full fart mot Murmansk. Allikevel nådde vi ikke igjen «Duke of York» før i Vaenga-bukten utenfor Murmansk neste dag, men idet vi gikk forbi den, mannet vi ræling og gav den 3 norske hurraer.

Etter bunkringen lettet vi samme aften og gikk tilbake til Scapa Flow, hvor vi ankom 1. januar 1944 – og hvor vi ble mottatt med hurra-rop fra de andre fartøyene. I Scapa ble «Stord» liggende en dag og  fikk så beskjed om å gå til Rosyth for å reparere skadene skipet fikk, idet vi fyrte torpedoene. Samtidig skulle vi ha kjelesjau, hvilket betød minst 5 dagers permisjon for alle om bord. Så livet var ikke så verst likevel, selv om det ikke ble Gibraltar-konvoi.Skrevet av Oscar Chr. Hauge i 1952