Brutalisering av demokratiet
Naturvernforbundet er opptatt av å holde en saklig tone, også i vindkraftdebatten. Miljødebatten skal være saklig og kunnskapsbasert, med respekt for meningsmotstanderne.
Slik ordla daværende leder i Naturvernforbundet, Silje Ask Lundberg, seg 15. mai 2020. Bakgrunnen var at fleire av forbundets tillitsvalgte i Finnmark hadde rykka ut med støtteerklæringer til de som hadde satt likhetstegn mellom vindkraftutbygging og etnisk rensing.
Knapt fire år seinere må det kunne konstateres at formaninga fra ledelsen i Naturvernforbundet ikke har hatt nevneverdig innvirkning på ordbruken og debattonen til organisasjonens representanter i Finnmark.
I Altaposten 13. mars (se linken over) hevder lederen i Naturvernforbundet i Finnmark, Leif Wasskog, at utbygging av vindkraft innebærer «brutalisering av demokratiet». Regjeringa blir omtalt som et «brutaliseringsregime». Og avtalene som nylig er inngått med Fosen reinbeitedistrikt, bærer ifølge Wasskog bumerket til Vladimir Putin.
Utbygging av vindkraft skjer i henhold til det lovverket som Stortinget har vedtatt. Lovverket blir praktisert av sentrale forvaltningsorganer som NVE og Energidepartementet. Og med behandling av Kongen i statsråd som øverste instans. De vedtak som forvaltningsorganene treffer, kan overprøves av domstolene så langt prøvingsretten gjelder.
Myndighetenes behandling av vindkraftutbygging i Norge er demokrati slik demokrati skal utøves. Det er så langt unna «brutalisering av demokratiet» som det er mulig å komme. Hvis Wasskog er på jakt etter politikere som kan forbindes med slik brutalisering, må han leite andre steder enn i regjeringa til Jonas Gahr Støre.
Et sted å starte er hos hans likesinnede – vindkraftmotstanderne. Donald Trump og Vladimir Putin har begge erklært seg som sterke motstandere av vindkraft.
Det er heller ikke slik at naturvern og vindkraftutbygging er uforenlige størrelser, slik Wasskog framstiller det. Han trenger bare å kikke over grensa til Sverige for å finne ut at dette er feil. Der er hans søsterorganisasjon -Naturskyddsfõreningen – en sterk pådriver for utbygging av vindkraft. Deres visjon er at vindkraft skal stå for 90 TWh av elproduksjonen i Sverige. Det innebærer at vindkraftas andel av denne produksjonen øker fra 16 til 50 prosent.
Å bli kvitt det store CO2-utslippet fra Melkøya har lenge vært et krav både fra miljøorganisasjoner og politiske partier. Partiet Venstre, som Wasskog har hatt framtredende verv i, har stått i fremste rekke med krav om at utslippet må bringes til opphør.
Det kravet har nå Støre-regjeringa tatt viktige grep for å etterkomme. Gasskraftverket som står for utslippet, skal erstattes med strøm. Men det vil ikke Wasskog vite noe av. For elektrifisering av Melkøya er i hans verden bare et steg i «brutaliseringsregimet».
Ifølge Wasskog vil elektrifiseringa «forrykke hele balansen i energimarkedet i Finnmark.» I den grad det i dag er en slik «balanse» i Finnmark, er det Altakraftverket og allerede utbygd vindkraft i Finnmark som har skapt denne balansen. Men hadde Wasskog fått det som han ville, hadde vi i dag verken hatt strøm fra Altakraftverket eller vindparkene i Finnmark.
Finnmark er særdeles godt egna for videre vindkraftutbygging. Det blåser mye. Det er arealer i overflod for plassering av vindturbiner. Og det er et stort potensial for bruk av ny kraft i fylket. Til regjeringas flotte miljø- og industriprosjekt på Melkøya. Til ny gruvedrift i Repparfjord. Og til andre industritiltak i fylket.
Ingenting av dette vil Wasskog være med på. I stedet har han mønstra på skuta som ikke vil vite av noen utvikling i Finnmark. Som vil ha fylket meir som et museum enn et levende samfunn som evner å beholde og tiltrekke seg næringsliv og folk. Den skuta vil aldri bli sjødyktig.