FNs ekspertorgan for urfolk besøker Norge denne måneden for å møte regjeringen, organisasjoner og departementer etter initiativ fra Samerådet. De har hatt befaring der utbygging truer urfolksrettigheter: Områder som Repparfjord, Fosen og Laksefjordvidda-Rásttigáisá.
Besøket markerer et foreløpig bunnivå for regjeringen som ikke på noen måte har klart å håndtere urfolksrettigheter på en tilfredsstillende måte. Det tok nesten 900 dager fra Fosen-dommen kom til regjeringen klarte å presse gjennom en forhandlingsløsning Putin ville nikke anerkjennende til. Den svakere part måtte utmattet kaste inn håndkleet etter det som måtte oppleves som et umenneskelig press.
Støres AP-SP-regjering står for en brutalisering vi knapt har sett i Norge før. Vi må i så tilfelle langt tilbake i historien.
Vi føler det som vårt ansvar å støtte de unge demonstrantene som denne uken tilbringer tid i retten og forsvarer sin rett til å opponere. Paradokset er at de demonstrerte for at Fosen-dommen skulle respekteres.
Demokratiet er i beste fall en skjør konstruksjon. Det er avhengig av at maktfordelingsprinsippet ligger fast.
Neste steg er det såkalte kraft- og industriløftet for Finnmark med utgangspunkt i at Equinor ønsket å elektrifisere Melkøya. Pakken vil i praksis forrykke kraftbalansen i nord der man tidligere har hatt et forutsigbart kraftmarked med relativt stabile priser, og i korte perioder med små underskudd av kraft har det vært løst med import. Konsekvensen av elektrifiseringen av Melkøya er at man står overfor et gigantisk underskudd på kraft i Finnmark med mindre man øker kraftproduksjonen.
Den valgte løsningen blir storstilt utbygging av vindkraft i Finnmark. Aberet er at dersom det tvinges gjennom uten en prosess verdig et demokrati, kan det ikke føre til annet enn konflikt med – ikke bare samene – men hele befolkningen i Finnmark der majoriteten er mot vindkraftutbyggingen som følger av kraftpakken og der befolkningen samlet eier grunnen. Begrepet brutalisme var forknippet med en viss type arkitektur, men brutalisme kan like gjerne være ordet som beskriver den politiske retningen som regjeringen står for.
Statnett og NVE er nå stilt overfor krav om å levere raskt på henholdsvis nett og krafttilbud. Konsekvensen er at NVE og Statnett blir ansvarlige for de fremtidige menneskerettighetsbruddene som må komme på bakgrunn av rask saksbehandling og en ekspropriasjonslovgivning som ikke er harmonisert med Fosen-dommen.
Konsesjonsbehandlingene ender med stor sannsynlighet i rettsapparatet, og med det vil regjeringens uuttalte forventning være at NVE og Statnett skal bruke forhåndstiltredelse – det vil si å starte byggeprosessen før konsesjonene er endelig behandlet i rettsapparatet. Den første forhåndstiltredelsen kommer allerede nå i forbindelse med bygging av 420 kV-linje fra Skadi til Hammerfest. Det skjer i et område der den samlede belastningen på sårbar natur og areal er stor.
Og som vi har sett i Fosen-saken, kan en forhåndstiltredelse, som er gitt før ekspropriasjonsskjønnet er ferdigbehandlet i rettsapparatet, bety at vindkraftanlegg kan ferdigstilles og faktisk settes i drift uten at konsesjonene er gyldige.
Det grønne skiftet brukes av regjeringen som et vikarierende motiv med industri-ideologien i bunn for å skaffe energi til en forventet eksplosjon i kraftbehovet. Selv om klimamålene tvinger oss til å handle raskt, må vi likevel stille krav til prosessen. Storstilt vindkraftutbygging er ikke den quick-fixen noen ønsker seg. Bakteppet er at vi har både en klimakrise og en arealkrise. Det blir stadig mindre inngrepsfri natur i Norge. En liten del av de inngrepsfrie naturområdene er villmarkspreget, og ligger per definisjon fem kilometer eller mer unna tyngre inngrep.
Finnmark har en stor andel av Norges resterende villmarkspregede natur som samtidig er områder brukt til friluftsliv, reindrift, fiske og annen type bærekraftig høsting av naturen.
Det som ble lansert som redningen for Finnmark, har fått karakter av et «Helge Ingstad-havari» der regjeringen på samme måte som de øverst ansvarlige for ulykken valgte å toe sine hender.
Utgangspunktet er at Equinor ikke ønsker å bruke karbonfangst og -lagring (CCS) for å stoppe utslippet på Melkøya. I stedet for melder de inn et uforholdsmessig stort behov for kraft for å elektrifisere LNG-produksjonen.
Kravet fra Equinor forrykker hele balansen i energimarkedet i Finnmark og har nå utløst et rotterace på tilbudssiden med en foreslått storskalautbygging av vindkraft i områder med sårbar og urørt natur. Finnmark er først ute, men et tilsvarende press kan forventes over hele landet.
Landets fremtidige energiinfrastruktur forventes å være nøye planlagt og evaluert før utbygging settes i verk. Nå får man følelsen av at tilfeldighetenes spill er det sentrale styringsprinsippet og at gjennomføringen skjer i beste «Helge Ingstad-stil». De som er på kommandobrua burde kanskje ikke være der, og de som har ansvaret har forlatt den.