Odd Mathis Hætta spør i et debattinnlegg hvorfor miljøavdelingen hos Statsforvalteren ikke bryr seg om alvorlig forsøpling og forurensing.

Det korte svaret på det er jo, vi bryr oss. Samtidig setter vi også stor pris på at innbyggerne i fylket bryr seg.

Men så er det viktig å være klar over at myndigheten på forurensingsområdet i Norge er fordelt mellom Miljødirektoratet, Statsforvalteren og kommunene.

Miljødirektoratet er overordnet myndighet. Kommunene har fått myndighet til å følge opp lokale forhold i egen kommune som forsøpling, lokal luftkvalitet, tilstrekkelig tilbud til mottak av avfall og mindre avløpsanlegg. I tillegg noen flere områder som påvirker lokale forhold. Denne myndigheten kan være gitt direkte i forurensningsloven eller delegert fra Miljødirektoratet.

I tillegg kan noe myndighet være delegert til andre etater, for eksempel Kystverket i forbindelse med akutte utslipp i sjø.

Statsforvalterens myndighet

Statsforvalteren er ikke delegert myndighet på forsøplingsområdet slik som kommunene er. Vi har derfor ikke myndighet til å gi pålegg om opprydding i forsøplingssaker. Dette betyr at vi ikke kan gripe direkte inn i en konkret forsøplingssak. Vi kan videreformidle konkrete bekymringsmeldinger vi får om forsøpling eller manglende kommunal oppfølging til denne kommunen.

Vi kan imidlertid føre tilsyn med kommunene om hvorvidt de overholder de pliktene de har innenfor forurensningsregelverket.

Det er viktig å ha denne myndighetsfordelingen i mente når man snakker om hvem som har ansvaret for hva.

«Forurenser betaler»

Det neste viktige poenget er at det er den som forurenser som har ansvaret for forurensningen eller forsøplingen, og ikke myndighetene som sådan. Forurenseren er også ansvarlig for å betale eventuelle kostnader forbundet med å rydde opp i forurensningen eller forsøplingen. Dette omtales gjerne som «forurenser betaler»-prinsippet, og er et bærende element i norsk forurensningslovverk. Så er det noen unntak hvor grunneier kan bli pålagt opprydding selv om denne ikke er forurenser. I noen saker finner man ikke den ansvarlige forurenser eller forsøpler, og hvor man heller ikke kan sende en regning til ansvarlig forurenser. Kommunen må da gjøre en vurdering om den skal ta på seg kostnadene med oppryddingen.

Forurensning er naturligvis forbudt med mindre du har tillatelse til utslipp. Men all forurensning er imidlertid ikke farlig. Miljørisiko er gjerne knyttet til mengde (farlig) stoff som slippes eller kan slippe ut.

Kjernen i Hættas innlegg i media og brev til Statsforvalteren

Hovedpunktet i brevet til Hætta er manglende oppfølging av forsøpling og forurensning, og da primært knyttet til kasserte kjøretøy og maskiner, og ansvaret for forsøplingen plasseres hos kommunene og Statsforvalteren. Vi vil gjenta det som er nevnt over at det er forurenser/forsøpler som er ansvarlig for forsøplingen, mens kommunen har myndighet til å gi pålegg om opprydding/fjerning av avfallet til den ansvarlige som forsøpler.

Forbudet mot forsøpling

Forbudet mot forsøpling gjelder for alle innbyggere og virksomheter i Norge fordi bestemmelsen om forbud starter med: «Ingen må..»  Det er altså ingen grupper av mennesker eller virksomheter som er unntatt fra forbudet. Den som har forsøplet, skal sørge for nødvendig opprydding.

Bestemmelsene med forbud mot forsøpling fra avfall er to-delt.

For det første kan avfallet være skjemmende. For det andre kan det være til skade eller ulempe for miljøet. Forsøpling trenger altså ikke utgjøre en fare for forurensning eller være til skade eller ulempe for naturen for å omfattes av forbudet. Det er tilstrekkelig at det fremstår som skjemmende. Det er imidlertid kommunen som avgjør om et kassert avfall er skjemmende for noen som klager. Det er altså opp til kommunens skjønn.

Kommunene bør imidlertid ha et fungerende system for å håndtere meldinger om forsøpling slik at det blir håndtert på en systematisk og rettssikkerhetsmessig god måte.

Forsøplingssaker med anmodning om opprydding må meldes til rette kommune. Det er kun kommunen som har myndighet til å gi pålegg om opprydding dersom den finner at det er nødvendig etter en vurdering av saken og forurensningsregelverket. Avgjørelsen til kommunen på en slik henvendelsen er et enkeltvedtak, også dersom beslutningen fra kommunen er at den ikke vil gi et pålegg om opprydding.

Fordi avgjørelsen regnes som et enkeltvedtak, kan den påklages. Klageinstans i de fleste forsøplingssaker er kommunal klagenemd eller kommunestyret selv dersom den ikke har en slik nemd. Statsforvalteren er imidlertid klageinstans for kommunale vedtak som spesifikt går på fjerning av motorkjøretøy, skip, fly eller annen liknende større gjenstander.

Kommunene har altså den formelle (materielle) kompetansen (hjemmel) gitt i forurensningsloven til å følge opp, og gi pålegg om opprydding i forsøplingssaker. Dette gjelder da også der hvor det kan være fare for forurensning.

Myndigheten er i utgangspunktet gitt til kommunestyret. Dette delegerer normalt den videre nedover i organisasjonen (personell kompetanse). Kommunene kan fatte disse vedtakene uten at den nødvendigvis har en jurist. Miljødirektoratet har f.eks. laget en strukturert og god veileder som viser hvordan kommunene skal fatte formelt riktige og gode vedtak i samsvar med forvaltningsloven og forurensningsregelverket.

Pålegg om opprydding kan også etterfølges av vedtak om tvangsmulkt for å sikre gjennomføring av pålegget. Kommunen kan også anmelde alvorlige saker til Politiet.

Statsforvalterens rolle er altså som tilsynsmyndighet på kommunens plikter etter forurensningsloven og tilhørende forskrifter.

Vi er også klageinstans for klager på enkelte typer kommunale enkeltvedtak med pålegg om opprydding. Vi har en veiledningsplikt ovenfor kommunene på forurensningsregelverket, og kan svare på spørsmål omkring forståelsen av dette.

Vi oppfordrer deg derfor til å melde inn forsøplingssaker med anmodning om opprydding direkte til rette kommune.

Per Kristian Krogstad, leder for forurensingsseksjonen

Lisa Bjørnsdatter Helgason, miljødirektør.

Statsforvalteren i Troms og Finnmark