I tilknytning til et intervju i Altaposten 29.3. om lærerutdanning til små og mellomstore skoler, fremmer statssekretær Løkensgard Hoel flere påstander som ikke bør bli stående uten kommentarer. Jeg minnes den legendariske stortingspresident C J Hambro, som visstnok ikke var begeistret for statssekretærer, og skal ha uttalt noe sånt som at «statssekretæren er statsrådens stedfortreder – han gjør fortred i statsrådens sted».

Om opptakskrav til lærerutdanningen sier han: «Vi har blant annet fjernet det lite treffsikre 4-kravet i matematikk slik at flere godt kvalifiserte søkere kan få plass på lærerutdanningen  …» Dette er sterkt vill-ledende. Kravet er ikke ‘fjernet’ i noen rimelig betydning av ordet, men det er innført en unntaksbestemmelse, slik at søkere som har 4 snitt fra videregående, kan slippe inn med 3 i matematikk. Har man ikke 4 i snitt, må man fortsatt ha 4 i matte. I tilknytning til endringen sendte departementet ut en pressemelding, der det het at i fjor ville endringen gitt drøye 300 flere såkalte førstevalgsøkere. Dette var også vill-ledende, fordi bare drøye 200 av disse hadde søkt lærerutdanninger hvor det var ledige plasser. Hvis de resterende 100 hadde blitt tatt opp, hadde det vært til fortrengsel for søkere som hadde blitt tatt opp med karakteren 4 i matte. De 200 ville utgjøre en økning på snaue 5 prosent.

Om studiegjennomføring sier statssekretæren at «… færre faller fra grunnskolelærerutdanningen enn tidligere». Dette er nok isolert sett korrekt, men er en tvilsom påstand, fordi det må forventes større frafall fra i sommer, da de første studentene med obligatorisk master blir uteksaminert. Da kan frafallet meget vel øke fra ca 30 til 40 prosent. Dette vil vi kanskje få data om til sommeren.

Om lærermangelen viser han til at «Statistisk Sentralbyrå estimerer at fra 2027 kan skolene kunne erstatte lærere som i dag ikke tilfredsstiller kompetansekravene med lærere med godkjent kompetanse». For meg er dette en særlig interessant påstand, fordi jeg på Nordnorsk debatt spurte senterpartister fra Troms og Finnmark om de trodde lærermangelen ville gå over av seg selv. De svarte aldri, men nå kan det virke som deres parti-felle tror mangelen blir borte.

Igjen er det korrekt at foreligger et slikt estimat fra SSB. Men det er tvilsomt om man der har tatt høyde for at frafallet kan øke, og enda mer tvilsomt om man har tatt hensyn til at lærerutdanning har tapt terreng: Andelen av den totale søkermasse som har søkt lærerutdanning for trinn 1-7, har sunket med over 20 prosent de siste to årene. Om en måneds tid vil vi få vite om nedgangen fortsetter.

Men uansett: Når det er blitt færre søkere, og må forventes høyere frafall, vil lærermangelen neppe bli borte i 2027. Og antagelig vil (mis)bruk av Statistisk sentralbyrås estimater innebære at markedet justerer seg, slik at færre søker lærerutdanning – byrået har nemlig beregnet at det vil bli overskudd av lærere, og unge mennesker utdanner seg nødig til å bli overflødige. Allerede ved fjorårets opptak så man tendenser til dette.

Jeg mener man må legge til grunn at med mindre man iverksetter svært sterke økonomiske stimuleringsordninger for lærere i skoler med rekrutteringsproblemer, vil man ikke få bukt med lærermangelen, der den er reell: Ikke i Alta, som Utdanningsforbundet hårdnakket fastholder i et innlegg 27.3., men i minst halvparten av kommunene i Finnmark, og antagelig i utkantskoler over hele fylket, og i andre utkanter også. Faren ved å basere seg på de besynderlige tallene fra Statistisk sentralbyrå, slik Utdanningsforbundet gjør, er at man ikke klart får fram hvor problemene er størst, og at problemene blir så store at de ikke blir løsbare.

Avslutningsvis en liten saksopplysning angående lærerutdanning for små og mellomstore skoler. I 90-årene hadde man en lærerutdanning der det var mulig for en student å studere alle grunnskolens ti fag i et visst omfang. I 2010 lærerutdanningen differensiert, og da kunne man på utdanningen for trinn 1-7 studere fem fag. Dette ble redusert til fire i 2017, da man etablerte fem-årig masterutdanning.

Karl Øyvind Jordell

Prof emeritus Universitetet i Oslo