Vil du lese del 1, så finner du linken nederst i saken.
– Du som i flere år har vært internatlærer og har i hele din skolegang bodd på internater, til sammen 10 år, har du noen opplevelser du minnes?
Ja, på begge sider av Kautokeino skoleinternat er det små vanndammer. Om høsten kunne vi konkurrere i timevis om hvem som kunne kaste småstein lengst. På begge sider av internatet var det små vanndammer. Når steinen traff vannet, kunne vi kontrollere hvem som kastet lengst. At mange av oss seinere kastet spyd og støtet kule lenger enn mange i idrettskretsen, viser hvor god grunntrening vi hadde.
Vi hadde lite badetrening og var dårlige svømmere. En solfylt septemberdag fant vi på å bade i elva. Dette var strengt forbudt, men vi var flere som hoppet i vannet. Jeg kom utafor grunna og gikk under. Da jeg nådde botn, sparket jeg hver gang opp. De andre guttene dannet en kjede ved at den dyktigste, Anders, gikk ytterst, tok tak i handa mi og drog meg inn. Situasjonen var kanskje ikke så farlig, vi kledde på oss og gikk tilbake til internatet. Ingen sa noe, - men vi gjentok ikke eksperimentet.
Om vårvinteren var det skihopping. Med det samme vi hadde fri, fór vi til hoppbakken og var der hele ettermiddag. Lørdag og søndag var vi der hele dagen. Mange begynte å hoppe aerodynamisk, flere år før "finnestilen" kom på midten av 1950-tallet. Det er derfor ikke noe rart at Kautokeino hadde de beste guttehoppere i hele fylket. Jeg deltok ikke i konkurranser utenfor skolen fordi jeg bodde avsides og hadde ikke hoppski.
Under et skolehopprenn med mildvær hadde jeg smurt skiene med klister og fikk eventyrlig fart, - under prøveomgangen hoppet jeg ned bakken. En av lærerne bestemte at jeg skulle låne bort skiene mine til de større guttene. De større hoppet først. Han som fikk låne mine ski fikk til et kjempehopp. Ved overgangen sto hotellbestyreren med sin svære hund. De tynne skiene landet på hunden. Begge skiene knakk, hunden fikk ingen skader og sprang til sida. Det ble ikke mer hopping på meg den dagen, - og den våren! Jeg spurte den samisktalende læreren om jeg kunne få erstatning, men hun trakk bare på skuldrene. Bittert!
– Å joike var vel et tema?
Ja, det skal være visst! Mange gutter var gode å joike, men de flinkeste var jentene. I mørke høstkvelder kunne de gå fire-fem i bredden å joike så det ljomet over hele bygda. Mange foreldre klaget på all den joikingen. Internatstyrer Ola Aarseth som selv hadde vokst opp i Kautokeino på et internat, var meget habil joiker. Men han måtte gjøre sin plikt. En gang i blant kom han til internatet mens vi spiste kvelds ved langbord, med guttene på venstre side og jentene på høyre. Da sto han ved bordenden, så opp i taket, og sa: ”Mánát, dii ehppet galgga juoigat” (=Barn, dere må ikke joike). Så snudde han på helen og gikk. Da hadde han gjort sin plikt! Gunhild Olsen (fra Alta) hadde vært husmor siden før krigen. Hun la aldri hånd på noen av oss, men vi hadde meget stor respekt for henne. Hun var pinsevenn, men nektet aldri noen å joike.
– Joiken var kanskje bra for miljøet?
Absolutt. I fritida kunne vi joike så mye vi lystet. Her lærte vi nye joiker og ble treffsikre i lassokast. Vi lærte mange joiker fra forskjellige bygder, f.eks. lærte ungene fra Soahtefielbma joiker fra Máze, og omvendt. Flyttsamene fra vestvidda lærte joikene til de på østvidda. Det var nok internatlivet som førte til at de tradisjonelle joikene er så godt bevart i Kautokeino.
En annen positiv effekt var at elevene ble kjent med andre fra Galaniitu, Láhpoluoppal og alle de andre småbygdene i kommunen. Etter at de var konfirmert, møtte de hverandre på kirkebakken. Jeg spurte en gang en eldre mann fra vestvidda hvordan det hadde seg at han fant sin kone på østvidda. Jo, sa han, vi gikk jo på internatskole der alle ble kjent med hverandre. Seinere i livet, når vi var på kirkebakken, visste vi hvem er hvem. Slik var det!
Internatet og internatlivet har hatt positive virkninger, ikke bare å bevare joiken, men også for ekteskapsmarkedet. Internatet var nemlig med på å binde sammen det spredte samfunnet, det ga muligheter for fellesopplevelser og konserverte joiken mer enn det ellers ville vært mulig.
– Så var det dette med samisk på skolen og på internatet. Var det forskjellig praksis?
På internatet snakket vi alltid samisk. De fleste av betjeningen kunne lite eller ingen samisk, men jeg husker at mange av dem var blitt ganske gode i samisk i løpet av vinteren når vi kom tilbake til vårskolen. De fleste av disse jentene kom fra Nord-Troms; Burfjord, Badderen, Kjækan og Vest-Finnmark: Seiland, Sørøya, Alta, Kvalsund, Lebesby. Mange ble vel 2-3 år.
Den høye, ranke husmoren, Gunhild Olsen, snakket ikke samisk, men forsto nok, og vi kunne alltid henvende oss til henne på samisk. Derimot snakket hun finsk (hun kom fra Aronnes).
Til lærere fikk vi ofte erstatningslærere; unge jenter, artianere sørfra som møtte unger som ikke forsto hva læreren sa. Og læreren ikke hva ungene sa!
Fra 5. klasse hadde vi obligatoriske lekselesning hver ettermiddag. Vi kunne på én etter-middag lære utenat nesten en side i bibelhistorien. Her var god hukommelsestrening! Dagen etter ramset vi opp leksa. Men ble vi avbrutt med at "du må fortelle med egne ord", kom vi ut av takten og da måtte vi begynne forfra igjen. Bibelhistorien var på en måte grei for det var kompakt tekst. Verre var det med historie og geografi fordi der var det bilder, illustrasjoner, tabeller og spørsmål i mellom. Jeg klarte aldri å lære historie- eller geografilekse.
Norsktimene gikk til høytlesning fra leseboka, skjønnskrift, avskrift og diktat. Muntlig norsk lærte vi ikke. Jeg husker - etter første skoleår - at jeg hadde glemt hvordan det vanligste ord i norsk; "er" uttales. Da jeg kom til skolen igjen, hørte jeg godt etter, og skjønte snart at det ikke uttales /er/, men /ær/.
Noen lærere kunne være strengere enn andre. De ga oss en lusing, men "julingen" var tilpasset alder og forseelse. Det var aldri snakk om brutalitet og vi ble aldri nektet å snakke samisk.
– Det forekom altså vold i skolen?
I min skoletid kunne det forekomme vold på internatet og i skolen, men sjelden. De kunne gi oss en lusing, men tilpasset alder og forseelse. Det var aldri snakk om brutalitet.
Vold forekommer fortsatt. Ett eksempel fra NRK/P2 i juni 2022: I et intervju ”Min time” fortalte en nåværende sametingsråd om sin skolegang på Skånland (Evenes?) der ”norsk ble banka inn”, dvs. at læreren brukte vold, - og så gjentok han påstanden! Konspirasjonsteori? Dette har skjedd på 2000-tallet på en nordnorsk skole. At ikke saken ble anmeldt til politiet, er merkelig. Intervjuet finnes i NRKs arkiv. Han har nå anledning til å bekrefte eller avkrefte det jeg hørte i P2. Kanskje er dette kommet med i Sannhetskommisjonens rapport?
– Til slutt, hva sier du om Sannhets- og forsoningskommisjonen?
12 medlemmer skal ”granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer” og andre og så ”forestå tiltak som bidrar til videre forsoning”.
Hva er sannhet? Hvem forvalter sannheten? Finnes det én sannhet. Hva er sant, og hva er ikke-sant? Dette er et av de vanskeligste begreper og uttrykk som har diskutert og drøftet siden Sokrates’ dager uten at noen er kommet til noe svar. Det er derfor dristig, mn kanskje først og fremst i propaganda at dette er kommisjonens navn.
Flere av kommisjonsmedlemmer er norsketniske pensjonerte professorer, og pensjonert biskop og med en leder som knapt har satt sin fot i Finnmark. Ingen av de har vel noen gang bodd på et skoleinternat i Finnmark, - og neppe heller deres foreldre. Og hvor var disse menn da vi fra 1970- og 1980-tallet sleit for samisk kulturreisning, da omkostningene var store både menneskelig og økonomisk?
Så er det tre kvinner som offentlig har gitt sitt uttrykk for nærmest hat mot det norske samfunn og særlig den norske skole. De har heller ikke – med unntak av mulige én - som har egen- og foreldrenes erfaring fra internatlivet.
Høringene er intervjuobjektene syn og deres jammerdal som blir presentert – uten å vurdere etterrettelighet og etterprøve utsagnene. Det blir nesten som om jeg skulle skrive om sannheten av månens skyggeside hørt av andre, men uten muligheter for å kontrollere sannhetsgehalten.
Og da åpnet Nationaltheatret sine dører i over et døgn rapportopplesning av akademikere med førstekompetanse og ledere innen akademia.
Odd Mathis intervjuer seg selv om internatlivet