– 1. juni skal Sannhets- og forsoningskommisjonen legge fram sin rapport. Her er visstnok internater og fornorskning et sentralt tema. Du har selv bodd på skoleinternat både som elev og som lærer. Husker du noe fra ditt første møte med internatet?
Ja, det var en regnfull og mørk septemberdag i 1948 at far fulgte meg til internatet. Alle de fremmede unger og store rom virket skremmende. Jeg gråt, og far var nok beveget, men jeg måtte bli igjen. For en 7-8 åring var det tungt å måtte reise hjemmefra til fremmede mennesker og et fremmed miljø. Det var heller ikke lett for far å la sin gråtende gutt bli igjen på internatet. Her på internatet hadde vi det bra materielt sett med faste måltider og variert kost, fast leggetid og frokost før skoleklokka ringer, men dette oppveide ikke savnet etter mor og far. Men også en 7-8-åring forstår at for å gå på skole måtte man avfinne seg i å bo på internatet. Som begge mine foreldre – gikk jeg på Kautokeino internatskole (1948-56).
Men tross alt; overgangen var ikke så stor fordi de eldre elevene tok seg av de yngre. Denne omsorgen var en del av barnas hverdag. Internatlivet hadde også sosiale og lyse sider, - ikke bare mørke.
Mørke sider?
Mange, spesielt mens vi gikk i småskolen, savnet vi mor og far. Selv om mange hadde eldre søsken og dessuten var internatbetjeningen til hjelp og trøst, savnet vi likevel varme og omsorg som bare et lunt hjem kan gi. Noen ble også plaget og mobbet, ikke av de voksne, men av de større. Men heller ikke barn kan holde ut bare med å vantrives, så vi fant arenaer og situasjoner hvor vi trivdes og hadde det artig.
– Det ble lange perioder med internatliv?
– Nei, det var meget kort tid, én 6-ukers periode fra september (høstskole) og én 6 ukers fra april (vårskole), til sammen 12 uker pr. skoleår. Slik var det fra jeg begynte i 1948 og til jeg ble ferdig med 7-årige folkeskole i 1954. Utbyttet var kanskje ikke så stort, men vi lærte i alle fall å lese og regne og skrive litt, - til og med litt norsk!
Det var to skolekretser: Vi fastboende hadde vår- og høstskole, mens flyttsamebarna hadde vinterskole, en kort periode før juli og en periode mellom jul og påske.
– Hvordan var rommene, så som soveværelse, spisesal, oppholdsrom og andre fasiliteter – hvis man kan bruke et sånt ord?
Vi barna hadde fire store rom og en lang, brei korridor der vi kunne leke. Langs med korridoren var det knagger der vi om kvelden hengte våre pesker og kofter, bellinger og bukser, belter, luer og votter. Her hadde vi også knagger med navn der det hang blikkopper og bøtter med vann slik at vi kunne slukke tørsten. Til spisesalen hadde vi adgang bare under måltidene. Internatet hadde to soverom, ett for gutter og ett for jenter. Det var rundt 30 senger på hvert rom. Men etter som det i blant kunne være nærmere femti gutter, måtte mange dele soveplass i den smale senga. Det var bestandig slik at én i småskolen og én i storskolen delte sengeplass. På tross av deling av sengeplasser, forekom det ikke seksualisert vold el. lign. (takket være læstadiansk oppdragelse). Etter at lyset var slukket, fortalte de større guttene fantastiske historier, gjerne om bragder ved reinflokken eller supranormale hendelser. Som i spisesalen, var det heller ikke lov å oppholde seg på soveværelset før vi skulle legge oss. Pissoaret besto av minst fire-fem vaskebøtter ved døra, som ordensmenn bar ut om morgenen. Vi fant ikke alltid fram til bøtten i mørket, men etter hvert opparbeidet vi stor presisjon!
"Sennarommet" (=av senegras) var vårt eneste oppholdsrom. Her hadde vi også våre eiendeler i sekker og trekasser med hengelås. Her hadde vi pengepung med noen få ører og kroner, undertøy og søndagsklær. I gråsekken hadde vi skaller, kommager, bellinger og sennegras. Pga. mange barn og få rom, var vi mye ute, - enten det var regn og uvær, eller frost og mørke.
Internatet hadde en vedskjå, to flerseters utedoer og badstue. Det var obligatorisk bad en gang i uka, en dag for guttene, en annen for jentene. Ingen reagerte på at også 13-14 gamle gutter ble badet av den kvinnelige betjeningen.
Det var ikke ofte at noen hadde lus. Det kom nok av at vi ble hver kveld ble underkastet grundig inspeksjon og finkjemming av håret. Hygienen var ganske bra, jeg kan ikke huske at jeg noen gang hadde lus. Det var nesten en feststund når legen og helsesøsteren en gang i året kom for å gi pirké, vaksinere, måle og veie oss. Det var aldri måling av hodeskaller el. lign. så lenge jeg fikk på folke- og framhaldsskole (1955-1956).
– Internatene i Finnmark er assosiert med fornorskning. Men er det ikke slik at i sørsamene selv krevde internater for sine barn?
Etter at Havika internatskole for samer i Namsos ble nedlagt, krevde sørsamene en ny internatskole for sine barn. I 1951 kom internatskole; Sameskolen for Midt-Norge i Hattfjelldalen. Da staten skulle nedlegge den, reiste en deputasjon av sørsamer til KUD, bl.a. medlem i Nordisk Sameråd, Anna (f. Kappfjell) Jacobsen, tidligere NRL-sekretær og seinere nestformann, lensmann Odd Kappfell fra Trofors, og fikk stoppet planene. Jeg var som NSR-formann med i delegasjonen. Etter sterkt ønske fra sørsamene ble internatskolen opprettholdt.
I Snåsa ble det i 1968 opprettet en ny sameinternatsskole med lærer og lærebokforfatter, seinere sametingsrepresentant, Ella Holm Bull som rektor. De kjempet hardt for å få opprettet en internatskole for samebarn, - og nesten hvert år måtte de kjempe for å beholde skolen.
De så på internatskole som noe positivt, - ellers ville vel ikke de sørsamiske foreldre har kjempet så hardt for denne sak, med bl.a. støtteresolusjoner fra NRLs landsmøter. De ville vel ikke sine og sine slektningers barn noe ondt går de gikk inn for skoleinternat?
Du, vi må få med litt internathistorie, men kort!
Internatordningen er en eldgammel ordning, kjent like fra oldtiden. I nyere tid er kostskoler kjent i mange land (bl.a. Eton i England).
Internat (fr.) betyr et elevhjem for barn og ungdom som ikke bor heime under sin skolegang. Her er faste rutiner med revelje, morgensamling, undervisning, arbeidsøkter og fritid som avsluttes med rosignal. Ordningen var praktisk og disiplinerende. Fraværet var lavt, barn ble sosialisert og undervisningen var effektiv. Etter skoleloven av 1860 kom ordningen også til Norge. Flere steder i Nord-Norge var det kommunale internatskoler, men dette har ikke noe med fornorskning å gjøre.
– Før vi går videre med dine opplevelser fra internatlivet, kan du si litt om din bakgrunn fra internater og internatliv?
Som sagt så gikk vi den gang på 7-årig folkehøgskolen med 12 ukers skoleår. Deretter ett år på 18-ukers framhaldsskole. I 1956-1957 bodde jeg på skolens internat da jeg gikk på Den samiske ungdomskolen i Karasjok (30 uker), og et vårkurs på 2 måneder året etter. Det blir 9 år.
Skoleåret 1963-1964 var jeg internatlærer i Kautokeino. Skolen kunne ikke skaffe meg annet husrom enn et rom på guttegangen på internatet. Det var ikke ideelt, men jeg hadde ikke noe valg. Da skoleåret 1964-1965 startet, fortsatte jeg å bo på internatet sammen med elevene. Jeg hadde undervisning, aktiviteter og inspeksjon på internatet, - og attpå til bodde jeg samme med elevene. Dette var ikke holdbart, det var ikke noe som hette privatliv, og jeg sa opp stillingen og sluttet 31. desember 1964. Etter dette vendte jeg meg ikke tilbake til min hjemkommune.
Min førstegangs militærtjeneste gjorde jeg på Steinkjersannan, Sætermoen og Heggelia. Vi soldater bodde på 4-12 manns rom. Det var jo på en måte også et internatliv.
Så var vi – min kone Eli og jeg - internatlærere i Karasjok i 3 år (1966-1969).
Deretter var jeg tilsatt ved Finnmark Skoledirektørembete (1969-1974) der jeg bl.a. hadde i oppdrag å gjennomgå alle internatinstrukser og komme med forslag til nye og reviderte instrukser for alle tilsatte, fra renholds- og kjøkkentjeneste til internathusmor og internatstyrer.
Jeg har altså nærmere 15 års erfaring med internatliv, både som elev og lærer. Men ingen fra den såkalte Sannhetskommisjonen har vært i kontakt med meg.
Vi må komme tilbake til livet på internatet. Hva gjorde dere i fritida, hvordan var betjeningen og lærere på skolen? Lærte dere norsk? Mer om det i del 2.
Del 2 kommer på nett 2. pinsedag.