– Jeg må ha denne.
– Du har allerede pakket fem store og to små kolli. Det er alt du får.
– Men du forstår ikke. Dette er viktig for meg. Jeg må ha med denne!
Vekket på natta
Drøyt 13 år etter at han kom til Norge, som blindpassasjer på en fraktbåt - på flukt fra hjemlandet, var det mandag morgen brått over for Roland Ouendenos tilværelse som altaværing og nordmann. Han ble røsket opp fra sin trygge tilværelse, med mål om å sende han ut av landet så snart det lar seg gjøre.
– De kom midt på natta. Klokka fem. Banket hardt på døra og ville inn.
To politibetjenter, en kvinne og en mann, står og følger med mens den dypt fortvilede mannen, opprinnelig fra Guinea i Vest-Afrika, gjør sitt beste for å sortere det viktige fra det uviktige.
De forteller han flere ganger at han må prioritere, han må ta med seg det viktigste, og at det absolutt meste av tingene hans må være igjen i Alta. Fem stykk store kolli, og to stykk små håndbagasje, så mye av livet får han ta med seg.
Uvisshet
Sammen med fortvilelsen lyser forvirringen utav øynene på den tilflyttede altaværingen.
– Jeg vet ikke hva som vil skje, eller hvor jeg skal. Jeg vet ikke hva jeg skal pakke med meg, jeg har blandet alt og prøver å ta med meg så mye jeg kan. Politiet tok fra meg telefonen og jeg har ikke lommebok. Jeg får ikke ringt noen, eller bedt om hjelp. Jeg vet ikke hva som skjer nå.
Panikk
Roland gråter.
– Det er full panikk. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
– Jeg kom til Norge fordi jeg fryktet for livet mitt. Jeg frykter fortsatt for mitt liv, sier han med blanke øyne og skjelvende stemme.
Hele kroppen skjelver med. Han har ikke klart å spise noe i dag.
Roland bør få bli
Pakkingen har pågått i flere timer allerede, da Altaposten kommer. Roland har fortsatt ikke fått på seg klær, men stresser rundt i boksershorts.
Han har febrilsk forsøkt å samle sammen det viktigste han har på den lille, tilmålte plassen sin, noe han bare lykkes delvis med. Flere ganger må det pakkes om.
– Jeg vet ikke hva som er viktig, jeg setter meg ned og pakker, men det går ikke. Hvorfor må de gjøre det slik? De kunne i alle fall gitt meg en dag til å pakke.
– Flyttes han fra Alta blir livet veldig vanskelig
Selv er han ikke i tvil om at livet hans blir igjen i Alta når han nå tvinges til å dra.
– Og her har jeg hatt det veldig bra. Mange har hjulpet meg, fra dagen jeg kom og helt fram til i dag. De har passet på så jeg ikke ble syk, at jeg hadde mat nok. Jeg har fått så mye hjelp og er utrolig takknemlig for alt dette, jeg vil at de som har hjulpet meg skal få en stor takk. Jeg føler at jeg har alt i Alta. Jeg føler meg trygg her, sier han.
– Hva tenker du om at du nå må ut?
– Jeg tenker: «Jeg er en død mann».
Urettferdig og trist
Leder for den katolske menighet i Alta, Wojciech Egiert, er dyster i blikket der han står, nederst i trappa mens leietakeren hans gjennom ti år romsterer rundt og prøver så godt han kan å få med seg livet sitt.
– Dette er bare trist. Veldig trist, sier han.
Roland har vært leietaker i andre etasje over den katolske menighetens kirke på Elvebakken. Her har han bygget sitt liv, et liv som med et knips er over.
– Hjerterå utsendelse
Den katolske menighetslederen har bare godt å si om Ouendeno:
– Jeg må si jeg beundrer han, at han klarer å ta dette med en viss fatning. Han sier han skal klare det, fordi Vårherre er med han. Men dette må være forferdelig tungt for han.
– Er min hjemby
Sammen med de to politibetjentene fra politiets utlendingsenhet finner Roland til slutt ut hvilke bager og sekker som skal være med og hva som må bli igjen.
I halv elleve-tiden, flankert av de to betjentene, eskorteres han ut fra tryggheten i sitt eget hjem og inn i leiebilen som skal frakte han den første kilometeren på den lange reisen ut av landet.
På flyplassen veksler vi noen siste ord med den tilflyttede altaværingen:
– Alta er som min hjemby. Jeg savner allerede naturen, kulturen og folk her. Jeg føler meg trygg her i Alta. Nå vet jeg ikke hvordan det blir, eller hva som skjer med meg.
Etter et adjø, så er han borte.