Julekveite er en mattradisjon man finner over hele landet. Å spise kveite til jul har lange tradisjoner. Det velsmakende, næringsrike, kritthvite og innbydende kjøttet har alltid hatt ei høy stjerne langs kysten, og det finnes over 10.000 år gamle helleristninger fra steinalderen av den store og myteomspunne fisken.
Vikingene trodde fisken var legemliggjøringen av den norrøne guden Balder. «Du smuckeste Qveite, du Dronning i Vand/ Hvor flad er din Boelig paa dybeste Sand?» skrev nordlandspresten og -dikteren Petter Dass allerede på 1600-tallet.
Et digert rovdyr under vann
Blant fritidsfiskere har kveitefiske blitt stadig mer populært, av temmelig åpenbare årsaker. Fisken kan bli opptil 300 kilo, er ekstremt sterk og gir mer motstand enn noen annen fisk som er vanlig å få. Ei voksen kveite har ingen naturlige fiender. Den er et rovdyr under vann, som spiser all annen fisk, og sågar sjøfugler, og som i vekt kan bli over 8 ganger større enn en fullvoksen ulv. Klart det er gøy å fiske kveite med stang. Det blir ikke særlig tøffere.
Å fiske kveite til jul var nesten et krav før i tiden. Myten skal ha det til at fiskere i riktig gamle dager levde med et indirekte press om at det ble landet ei kveite eller to til jul, og hvis ikke måtte fiskeren sitte på nausttaket julaften og vansmektes. Googler du «julekveite» finner du et utall treff på forskjellige matoppskrifter, men lite om hvordan det elegante beistet fiskes.
Når du går i butikken i siste del av desember og ser etter et passende stort stykke kveite for å lage julemiddag av, er sjansen minimal for at det er noen ivrige fritidsfiskere som har gjort jobben for deg. Det er ingen Bård Tufte Johansen-amatører som har fisket med flue og lekt seg rundt i skjærgården med liten og åpen båt, for spenningens skyld.
Ikke noe for amatører
Det er bare erfarne yrkesfiskere som legger ut på åpent hav i kraftig vind, midt på natta, i bekmørtna, i den værharde mørketida, for å dra og sette garn. Dette er ikke for amatører. iTromsø fikk være med yrkesfisker Per Norum (60) fra Sommarøy på jakt etter julekveita. Han har aktivt fisket kveite siden syttitallet. På Brensholmen, der han bor, et kvarter unna, kaller flere ham bare «Kveitekongen».
– Helvete, helvete, helvete! Han kommer ikke til å vente, han ba oss være presis!
Det er journalisten som banner til fotografen, fordi han vet at Per kommer til å legge fra kai nøyaktig når han har sagt det, og vi har fått beskjed om at han legger fra kai presis klokka tre på natta, om vi vil være med. Han legger trykk på presis.
Per har båten sin «Solskjær» liggende ved siden av snurpe- og snurrevadfartøyet Skulbaren på Hillesøy, og vi har kjørt feil og for langt, så nå er det skikkelig dårlig tid. Det er snakk om minutter. Fotografen forsøker å ringe, men det går rett på svarer.
Når vi endelig kommer til rett kai, er klokka 02:59. Fotografen, som er ferdig påkledd, løper ned leideren, mens journalisten tar varmekjeledress, termostøvler og en Harstad-koffert (altså en plastpose) med mat og drikke, og løper etter.
Klokka er 03:00 og 30–40 sekunder. Per leker ikke butikk, og står og løsner fortøyningstauene. Han hadde ikke kommet til å vente ett minutt ekstra for pressen. Han jobber for seg selv og har sine rutiner og planer. Her er han kompromissløs. Det handler om levebrødet hans.
«Solskjær» på yttersia
– Hadde det vært på et fly, ville gaten vært stengt, sier Per med et lurt smil, før han løsner siste tau og navigerer «Solskjær» nordover, ut av havna mellom Sommarøy og Hillesøy og ut på det åpne havet. Det er overskyet og ikke ett eneste lys å se, 6–7 minus og det vi diplomatisk kan kalle urolig hav.
«Solskjær» er en 35 fots sjark Per kjøpte for åtte år siden. Båten er rigget for garn, og kan også rigges for line, juksa og not. På spørsmål om navnet har en forbindelse med Manchester United-spilleren og -manageren med samme etternavn, svarer han at båten er kjøpt i Kristiansund, at det er et skjær der ute som faktisk heter det, og at han liker navnet.
– Og jeg holder med Everton, bare så det er klart, føyer han til etter en liten kunstpause, før latteren fra alle tre smeller inne i det lune styrhuset.
Han legger ut rett vest, der det neste vi vil treffe av land er Grønland. Dette er Yttersia, storhavet. Den litt brå starten til tross, er Per blid som ei sol, og snakker velvillig og vennlig til de forsinkede bybeboerne i Tromsø han har fått om bord. Ikke minst svarer han tålmodig, forklarende og utfyllende til alle spørsmålene som pepres ut av kjeften på en i overkant ivrig journalist.
Et av verdens farligste yrker
Det er som å være med i verdens kuleste fornøyelsespark, der all sikkerhet og skjebnen er lagt i hendene på en utøver av et av verdens farligste yrker. Dette er ikke for pyser, men man føler seg trygg i båten til Per. Han bedyrer at han aldri tar sjanser.
Yrkesfiskerne har respekt for havet. Fra Nordkapp til Lindesnes er det reist utallige minnesmerker, varder og markeringer som viser det underliggende alvoret bak et liv på havet. Bare siden Per ble født i 1963, har over 1.500 nordmenn omkommet på havet i fiskerinæringen.
Vi skal dra 150 garn som er fordelt over fem lenker og satt ut på forskjellige steder i det rike og enorme havområdet på yttersida av Kvaløya, en times biltur fra Tromsø sentrum. Her fiskes det hele året etter både torsk, sei, uer, lange, brosme, rognkjeks, breiflabb og kveite. Hvert av garnene er 27,5 meter og settes dypt i lenker, fra 200–500 meters dyp. Per bruker betegnelsen favner (én favn er 188 cm).
Skulle bli bilmekaniker
Vi er bare ute etter kveite. Det er snart jul, mange skal ha det på tallerkenen. Det er dessuten forbudt å fiske kveite i tidsrommet mellom 20. desember til 31. mars, for å beskytte den i gyteperioden, da den i perioden samler seg i gytegroper og er sårbar for beskatning, så dette er siste innspurten.
Faren til Per var yrkesfisker. Han døde i fjor, 92 år gammel. Han sluttet å ro fiske da han var 87. På spørsmål om hvor gammel han selv er, svarer han 60. Etter en liten kunstpause legger han til at da er det med andre ord cirka 25 år til han er pensjonist. Han humrer selvsikkert.
Han skulle egentlig bli bilmekaniker. De planene fikk derimot kjørt seg allerede da han som tolvåring fisket småsei han brukte til agn og satte sin første kveiteline, ei godt brukt ei med 50 rustne kroker. Den ble festet i en markør mens floa var full. Da han skulle dra lina på fjæra sjø, hang rustkrokene i den ene enden i løse lufta.
Men gutten var hekta. Han sveipet hver dag rundt småøyene, holmene og skjærene på Yttersia og fisket med juksa, line og garn.
– I dag hadde garantert barnevernet tatt affære, sier han og flirer, mens han rister på hodet.
Vi ser absolutt ingenting ut av panoramavinduene som omkranser hele styrhuset, annet enn lyset fra sjarken som slår mot de krappe bølgene som ligger på toppen av større dønninger fra vest. Det iskalde sjøvannet pisker mot glassene, og fryser på i den iskalde havlufta. Nå og da sveiper det en gråmåse inn og ut av lyset.
Forhold som skapt for å bli sjøsyk
Skipperen har advart oss mot at det kan bli røft utpå der, at han håper vi tåler det. Forholdene er nemlig som skapt for å bli sjøsyk. Per har et fast tak i roret med de grove nevene sine, mens vi holder oss fast i forskjellige håndtak som er strategisk plassert rundt om inne i båten.
På kartplotter-skjermen foran ham viser han oss hvor garnene hans står, samt hvor fire andre fiskere fra samme område har satt sine. Garnene merkes med ei stor blåse og en markør som lyser i mørtna, og der hver båt har sine koder. Når de settes, plottes de også inn digitalt, så andre båter skal unngå å få dem i «vingene», altså røske dem med seg i propellen, samt å unngå at de settes for tett.
Vi er en times gange unna første lenke, og humper av gårde i sju-åtte knops fart. Nå skyller det store mengder sjø over oss hver gang vi bryter bårene. Han forteller at bomturer kan forekomme, at det aldri er noen garanti for fangst. At dette er litt av moroa, at det er her spenningen ligger. Dagen før hadde han likevel landet 17 kveiter, så en viss optimisme er ikke til å unngå.
Fremme ved det første garnet, som vi ser med selvsyn da det ligger og blinker rødt i bølgene, får vi se hva nesten femti års erfaring er i kraft av teknikk og timing. Blinken blir huket med langkroken, tauet blir hektet på garnspillet, et motorisert hjul som drar tauene opp og inn i garnrenna.
Rå kraft og god teknikk
Han kveiler dem systematisk i bunter, og når selve garnet kommer opp, begynner han å gre dem for knuter og vaser, fjerner stein og tang og uønskede fremmedelement, mens de hektes på et hjul i akterenden av båten, som kveiler dem videre og legger dem ned, klar til neste hiv. I enden er det et anker på 40 kilo. Når man har ei blanding av teknikk og kraft, ser det ut som det er laget av isopor, der Per vipper det opp og henger det over ripa, klar til neste utsett.
På det første får vi en breiflabb på rundt 15–20 kilo og ei lita kveite på rett under ti kilo. Breiflabben har nylig gått i garnet og lever godt opp til sitt navn, der den ligger og gaper og glefser mot oss i garnrenna. Det er helt utrolig at noen har valgt å kalle den samme fisken noe så gørrkjedelig som marulk.
Det betales godt for de såkalte halene på breiflabben, en delikatesse som smaker som ei blanding av kveite og skalldyr, så dette er bifangst som ønskes hjertelig velkommen. Han fisker med store masker på 235 millimeter, så det er ikke all verden med uønsket bifangst heller.
I løpet av hele turen får vi tre, fire havkatter (kalles også havmus), en snål og liten bruskfisk med en giftpigg på ryggen, som vikler seg fast i garnet. De går rett på havet igjen. Samme med et par skater, noen sjøpølser og fire-fem enorme taskekrabber.
Bifangst på 11 meter og fire-fem tonn
Jeg spør om han noen gang har fått hai eller andre store fisker i garnene, og spørsmålet er tydeligvis litt naivt, for opp gjennom har han fått flere store håkjerringer, som har satt seg fast, og de er det ikke noe marked eller minstepris for. De gangene det har skjedd, har han skåret ut den enorme levra på den, for å være grei med sine faste følgesvenner på havet, måsene.
– Hva er den største bifangsten du har fått, da, spør jeg, og maser som et lite og oppglødd barn full av sukker.
– Ei brugde på 11 meter, sier han, helt uten å lage noe drama av det. Det var ikke noe stas.
Den enorme fisken, med det vidåpne gapet, hadde rullet seg inn i garnet, og både bruket og havets nest største fisk ble ødelagte.
– Enn den største kveita, da?
Jeg klarer virkelig ikke å holde gutten inne i meg. Min egen pers er 46,7 kilo.
– To ganger har jeg fått kveite på 240 kilo, kommer det tørt. Han legger ikke til desimaler. Så peker han opp over styrhuset, på ei kran. Bommen er rett over hodene våre.
– Den der bruker jeg på kveitene som er over 100 kilo, sier han.
Han leker ikke kveitekonge.
Noen spyr hver gang
Den lille kveita og breiflabben som nå er nederst i den ene stampen er likevel ikke noe å skryte av. Fotografen tar noen pliktskyldige bilder, sånn i fall det blir bare dette. Han er godt sjøvant, som det heter. Har jobbet som guide på kvalsafari både her i nord og i Antarktis. Han er dykker. Han elsker å være på havet, og har kun vært sjøsyk én gang før i sitt 56-årige liv.
Men dette er noe annet, og han begynner å bli skral. Per peker på en presenning på motsatt side av seg selv og sier han bare skal åpne den.
– Så har du hele havet helt for deg selv, sier han.
Han spydde selv som en gris fram til han var 19, sier han støttende, og forteller at han satt i båt sammen med faren og egnet kveiteline med småsei, der han vekslet mellom å spy og å duppe av mellom utsettene.
Det er garva fiskere som spyr hver gang de drar ut på havet. Det er vanskelig å tenke seg at det hadde vært journalister som spydde hver gang de tok i et tastatur. Selv begår jeg en pinlig nybegynnerfeil, som skjenker meg kaffe i en kopp som står på et lite bord. Innholdet er i koppen i to sekund, før det flyter utover bordet. «Jævla skårunge», innbiller jeg meg at Per sier inni seg.
På de neste garnene er det mer action. Havet har roet seg noe og fotografen har gjort unna noen strafferunder ut bak presenningen. Formen er stigende. Først kommer det opp et par kveiter på mellom 20 og 30 kilo. Per anslår på kiloet hvor mye hver veier. Han står og ser ned på styrbord side der garnet dras opp, og smiler bredt bak den tjukke barten hver gang en hvit buk åpenbarer seg nedi dypet.
– No kjæm julekveita!
Han roper til fotografen, som setter sjøbein og gjør seg klar. Inn i garnrenna snurrer det inn ei kveite han anslår å være 55 kilo. Denne må han feste ei løkke rundt sporden på, for å få den buksert korrekt i garnrenna. Han sliter av garnet med rå kraft, bløgger den og vipper den ned i kassen sammen med de andre. Lyden av kameraet som knipser et utall antall bilder knitrer i lufta. Et par breiflabber til blir med opp, sammen med ei småkveite som er såpass medtatt og istykkerrevet at den blir slengt over bord.
– Hils mora di og si at ho é hjærtelig vælkommen, smeller det fra Per.
Hunnkveitene er de som blir størst. Hannkveitene blir sjeldent over 50 kilo. Invitasjonen blir åpenbart tatt på alvor, for på neste garnlenke er det enda flere, og noen er skikkelig store. Den største er et beist, større enn alle vi har bivånet hittil. Etter å ha røsket den løs av garnet, sier Per at den er 75 kilo. Når han har bløgget den, og buksert den enorme fisken ned i kassen, korrigerer han vekta til 80 kilo (den viste seg å være 77 kilo uten hau og innvoller, altså godt over 80).
Per smiler fra øre til øre. Dette elsker han. På spørsmål om han kjenner den samme barnslige gleden som guttepjokken som satte line høyt oppi lufta, smiler han og bekrefter det. Han sier at det å se på garnlenkene som kommer opp mot ripa er som å se en jævlig bra og spennende film du aldri har sett, der du verker etter å se slutten.
Finmotorikken i den jevne jobbinga, og det sirlige systemet han har, er enormt fascinerende å se på. De som sier at menn ikke kan multitaske, har ikke vært om bord på en sjark og sett en garnfisker i sving. Garnene greies og uønsket bifangst, steiner og tang slenges over ripa, samtidig som tau kveiles i bunter, og garn gjøres klar til nye utsett.
Det hele ser så uanstrengt ut, og en uinnvidd skjønner at det hadde blitt et salig kaos etter ti sekunders forsøk på selv å drifte hele prosessen.
Horisonten viser seg etter hvert bak fjellene, og når de siste nye garnlenkene settes, er vi inne i de få timene der det er noe som ligner på dagslys. Vi setter kursen inn mot Brensholmen og mottaket til Lorentzen Fisk, en tur på en times tid fra der siste garn settes. Det er rolig på havet nå og skyene har blåst vestover, så det er blå og blodrød himmel over oss. De stupbratte fjellene på Senja, Kvaløya og Ringvassøy er majestetisk vakre i dette lyset. Per påpeker hvor teit det er å kalle dette mørketid.
Vel fremme blir fisken sortert, veid og innrapportert. Det har vært en bra dag på havet. Per gjetter 400 kilo blank på kveita. Etter at kaiformannen hos Lorentzen har gått over vekta og tallene to ganger, konkluderer han med 395 kilo kveite, 25 kilo breiflabb, begge sløyd og uten hode. Det er god stemning i alle ledd her. Per skal ut hver dag fram mot den 20., såframt været tillater det. Folk skal ha julekveite, han skal tjene penger. Klokka 19 skal han legge seg igjen. Han elsker dette livet.
– Alle é like heil! Båten é like heil! Vi har ingenting å klage på! Æ må si som kjærringa: Tænk å være så heldig å ha hobbyen som jobb!