Han var aktiv fotballspiller og en livsglad gledesspreder da bilulykken snudde opp ned på alt høsten 2003. For halvannet år siden ble Joar Eira Rasdal (43) fra Kautokeiono igjen lagt på operasjonsbordet, og i april gikk han tremila i Saami ski race.
En prestasjon kanskje den største av alle denne lørdagen mellom Kautokeino og Finland.
– Før operasjonen satt jeg stort sett i en stol og jeg ble sliten bare med tanken på at jeg hadde noe å gjøre. Det er tøft å si det, men jeg hadde mest lyst å forlate alt, jeg var fullstendig fri for livsmot, sier 43-åringen åpenhjertig.
– Etter operasjonen forsvant mange av unotene. Det viste seg at lillehjernen hadde vært under konstant press. Og siden inngrepet er formen bare blitt bedre og bedre. Det er en fantastisk følelse å føle livsmot igjen.
Måtte unngå en «Brink»
De 30 kilometerne i Sami ski race fullførte han på imponerende to timer og 31 minutter.
– Det var omtrent der jeg håpet å havne. I ettertid vet jeg at jeg kunne gått en del raskere, men jeg turte ikke i frykt for å «gå på en Brink», sier 43-åringen med et smil og viser til svensken Jörgen Brink som sprakk totalt under VM-stafetten i 2003 og måtte se Thomas Alsgaard og Axel Teichman gå forbi og sikre gull og sølv i Val de Fiemme.
Første skitur tok Joar halvannen måned før start. Men han var en habil skiløper i sine yngre dager og har heller ikke glemt hvordan skiene skal klargjøres.
– Jeg har lånt ski og fått masse skismurning og annet utstyr hos Håvard Klemetsen, så jeg hadde derfor tilgang på det beste. Jeg brukte faktisk et par timer på å klargjøre skiene og jeg er sikker på at landslagssmørerne hadde hatt problemer med å gjøre en bedre jobb, sier han med et smil.
– Underveis i løpet fokuserte jeg på det som ekspertene sier; tenk teknikk, se langt fram og gå rytmisk. Det er ikke nytt for meg, det har bare vært fraværende noen år dette med å se langt fram, fortsetter han med det samme smilet om munnen.
Rein som terapi
Reinkappkjøring, og trening av kjørerein, har tatt litt av Joars tid de siste årene, også mens hverdagen var som mørkest.
– I de tyngste periodene gikk jeg gjerne ned til mine kjørerein for å snakke. Jeg kunne fortelle dem alt, og det beste med det var at jeg alltid fikk de svarene jeg ønsket, sier han etterfulgt av en lang og god latter som tydelig viser at humøret og livsmotet er tilbake.
Den tøffeste kampen har han tatt selv, men han har hatt god hjelp. En av dem som har vært viktig er fysioterapeut Vladimir Myre. Han hadde derimot sin siste arbeidsdag i Kautokeino kommune for få uker siden.
– Han laget en systematisk treningsplan for meg og fulgte meg opp på en fantastisk måte. Dessverre fikk han ikke fortsette i Kautokeino og måtte flytte. Jeg vil få hjelp av andre, men jeg savner han. Jeg frykter at jeg ikke vil få samme oppfølging som han kunne tilby, han var der for meg også på fritiden sin. Det er et stort tap for meg.
Etter Saami ski race var planen at de to skulle gå Bæskadesrennet.
– Han lovte å bli med, men så ble sjåføren vår syk den morgenen og vi kom oss ikke til start. Da han hørte det strakk han armene i været og jublet, sier han med et smil.
– Nå gjelder det for meg å fortsette i den rytmen vi hadde, men det blir nok ikke så lett.
Gruet seg
Landslagsløper i kombinert, Håvard Klemetsen, sier turene hjem til Kautokeino er blitt lettere nå som kompisen har det bedre.
– Hver gang jeg er hjemme må jeg treffe Joar. I dag kan jeg innrømme at jeg ikke alltid har gledet meg like mye. Jeg var rett og slett redd for å oppleve at han var blitt dårligere. Nå gleder jeg meg hver gang til å oppleve hvor mye bedre han er blitt siden sist, sier Klemetsen og fortsetter:
– Å oppleve å bli far to ganger og å følge den kampen Joar har vært gjennom har gitt meg et perspektiv på hvor heldig jeg har vært. Jeg har fått leve det livet Joar kunne levd, men reisa hans er et bevis på at man aldri må gi opp selv om ting er vanskelig.
For kombinertløperen var det tøft å se sin livslange kompis slite tungt.
– Han kom innom for å hente en skidress før Saami ski race og det var helt fantastisk å se at Joar har fått tilbake humøret og glimt i øynene, sier Kautokeinos skistjerne og legger til:
– Da jeg var yngre så jeg alltid opp til Joar. Han var et naturlig midtpunkt uansett hvor han gikk. Den jobben han har gjort og kampen han har tatt gjør at han fortsatt er et stort forbilde, sier 37-åringen som denne uka er på samling med landslaget.
Landslagsløperen sier det sjeldent går lang tid etter konkurrranser før han hører noe fra kompisen hjemme i Kautokeino.
– Han er min største kritiker. Om jeg blir nummer to i et hopprenn og er storfornøyd selv så kan det komme en SMS fra Joar om at jeg må skjerpe nedslaget, sier Klemetsen.
Seks mil neste år
Joars gode venn gjennom mange år, tidligere Altaposten-journalist Morten Broks, lot seg imponere av bragden under Saami ski race og ga uttrykk for det på Facebook. Eira Rasdal svarte med å utfordre Broks til å bli med neste år, men da er det seks mil som gjelder.
– Jeg regner med å knuse Morten med halvannen time på seks mil. Og jeg har allerede startet jobben med å psyke han ut, sier han.
– Jeg kjenner til kapasiteten til Joar, og ikke minst viljestyrken han viser, så denne utfordringen må jeg ta på absolutt alvor om jeg skal henge med, sier en imponert Broks før han legger til:
– Jeg har derfor planlagt en treningsleir i sommer med fokus på teknikk. Nå skal Joar selvfølgelig få være med på den, så jeg vil nok ikke hente inn så mye av forspranget, men planen er en samling med Håvard Klemetsen som teknikktrener, sier Broks.
– Jeg stiller, sier Klemetsen før han med et smil gir et stikk til Broks.
– Bra at Morten kjenner Joar sin kapasitet, men jeg er ikke like sikker på at han har innsikt i sin egen. At det mentale spillet har startet er derimot bra, det er godt å ha et mål som motivasjonsfaktor - og det gjelder dem begge.
Flere å takke
Eira Rasdal har ikke selv tenkt tanken om å fortelle historien sin til Altapostens lesere, men når den tidligere fotballspilleren, med erfaring fra 1. divisjon med Alta IF, takker ja til et intervju er det spesielt av to grunner.
– Først og fremst for å takke alle de som har bidratt, både mens jeg var langt nede og nå som ting går bedre. Søsteren min (Astrid Rasdal Kemi) skal ha ros for at hun jobbet iherdig slik at jeg fikk operasjonen som endret på alt. Uten det inngrepet ville jeg trolig fortsatt følt meg som en grønnsak. Siv Nilsson som er min koordinator og andre som jeg håper forstår hvor mye de betyr for meg skal også ha en stor takk, sier han før han avslutter.
– Men jeg vil også fortelle min historie for å vise overfor andre som sliter at man ikke må gi opp. Det kan være en tøff kamp å ta, og ja; jeg var nær ved å gi opp, men når man får livsgnisten tilbake og dagene blir lettere så får man absolutt betalt for den jobben man har gjort. Det er alltid et håp.