– Er du kommet for å intervjue meg?
– Så hyggelig. Men først skal vi drikke kaffe, spise litt og kose oss.
Vi er på besøk hos Edla, en sjarmerende dame som ble født i 1921 og bor i ett gulmalt hus i sentrum av Breivikbotn, en liten bygd på Sørøya i Finnmark. Her, på finnmarkskysten, er det som om rausheta og gjestfriheten blir legemliggjort. Den er til å ta og føle på. Hos Edla er det intet unntak. Klart vi skal kose oss først. Randi, yngstedatteren, er også på besøk.
Eller, det vil si, Randi og Eldbjørg, de to døtrene, bytter på å bo i lag med moren, når moren ikke bor hos dem.
– Jeg blir så skremt av styggværet, jeg får rett og slett angst av det, bemerker Edle, mens hun forsikrer seg at gjesten får noe å bite i.
– Slik var det ikke før. På mine eldre dager vil jeg gjerne ha å bo sammen med meg. Men du må også nevne Tor André, barnebarnet mitt. Han bor ofte hos meg og er til stor hjelp.
Det er Randi som har stått for det praktiske arbeidet på kjøkkenet denne gråe sommerdagen, men det er mor og datter som sammen har kommet frem til at rundstykker med røkelaks, multekrem, to sorter kaker og kaffe er passende å servere den fremmede gjesten.
Signalperson
I dag er 96-åringen kjent for å være en ressurs. Torunn Krane, en barndomsvenninne av Randi, som også kommer innom på besøk, liker å kalle Edla for en signalperson. Hun presiserer:
– Edla er en person som hjelper og sprer glede. Hun gir også håp til andre mennesker. Slik har hun alltid vært og slik er hun fortsatt.
Torunn har et godt poeng, for er det noe man merker når man oppholder seg sammen med Edla, er det nettopp hvor humørfylt hun tiltaler andre og hvor uredd hun er i forhold til utfordringer, samt det enorme pågangsmotet.
Det er nærliggende å tro at det er disse karkaraktertrekkene som også har vært hennes livbøye når man hører historien om Edlas liv.
Forelsket
Allerede som seksåring mistet Edla mammaen sin. men takket være innsatsen fra sine fem eldre søsken forble likevel den lille jenta trygg. Pappa, han var stort sett på sjøen og jobbet.
Barndomsårene på tjuetallet var preget av en tøff samtid, likevel følte Edla at familien ikke manglet noe etter datidens standard.
Etter hvert som tenårene kom begynte Edla å gå på den lokale ungdomsklubben. Her traff hun Roald Henriksen, en kjekk ung mann.
– Jeg var så lykkelig og nyforelsket og som nittenåring giftet vi oss, sier hun smilende.
– Dette var i 1940. Året etter ble Randine født.
Intense smerter
Men lykken ble kortvarig. To måneder etter fødselen fikk Edla intense hodesmerter.
Hun klagde til far, som hun kaller mannen sin, Roald, for.
Roald tenkte at litt hvile ville hjelpe og foreslo at kona kunne gå og legge seg litt på loftet. De sterke smertene ville imidlertid ikke gi seg og Edla var sjanseløs når hun forsøkte å stå opp ved middagstider. Hun måtte bli i sengen:
– Da jeg våknet var jeg blind. I panikk sprang jeg gråtende ned til far og hoppet på fanget hans.
– Jeg er blitt blind, jeg er blitt blind!› ropte jeg.
– Nei, nei. Er du blitt helt tullete. Du er jo bare syk. Du er ikke blind, svarte han overrasket.
For alltid
Edla kom seg etter hvert til sykehuset. Det viste seg at det var en svulst i hodet som hadde forårsaket elendigheten hun hadde havnet i.
Situasjonen forverret seg og snart falt hun i koma. Det skulle gå en hel måned før hun våknet igjen. Hun ler når hun forteller videre:
– Vet du hva? Det første jeg spurte etter når jeg våknet var ei brødskive. Jeg var så forferdelig sulten.
Hun blir med ett alvorlig igjen:
– Men jeg gråt som et lite barn da jeg fikk beskjed at jeg aldri kom til å få synet tilbake. Likevel, etter en stund bestemte jeg meg for at jeg skulle i hvert fall ikke bli en stakkar. Dette skulle jeg klare.
Ny tragedie
Da Edla kom hjem til Breivikbotn var hun innstilt på å begynne et nytt liv. Et liv som blind. Men hun ville ikke ha begrensninger. Hun måtte lære seg husarbeid, samtidig som hun bestemte seg for å være en velstelt kone for sin mann. Hun visste at han far likte det.
Prøvelsene ville likevel ikke ta slutt.
Lille Randine hadde fått lungebetennelse og bare ni måneder gammel dør hun fra mor og far.
Denne tragedien gikk naturligvis svært hardt inn på de unge foreldrene og det skulle gå hele fire år før Edla følte seg sterk nok til å få et nytt barn.
– Jeg vet at sladderkjerringer snakket om at Roald måtte være helt toskete som ville ha barn med meg igjen.
Jeg bestemte meg for å vise dem. Dette skulle jeg klare. Jeg måtte imidlertid ha litt hjelp, for far, han var ofte borte på sjøen, så snart flyttet en tjenestepike inn hos oss. Anny Hansen. Hun var vidunderlig. De to døtrene våres kom til verden i 1943 og 1947.
Motstandsmannen
Edla har levd et langt og innholdsrikt liv og det er naturligvis umulig å få med alt om du ikke skriver en bok.
En av hendelsene hun trekker frem er fra slutten av andre verdenskrig, da Finnmark ble brent av nazistene og befolkningen evakuert:
– Vi ble evakuert til Mikkelvik i Tromsø. Det var veldig trangt der vi bodde og alt av husarbeid var svært tungvint. En dag ble jeg invitert til å vaske klær i fjøset. Det var trivelig og vi sang og pratet mens vi arbeidet. Det jeg ikke visste, men ble fortalt senere, var at under høyet lå det to menn som gjemte seg for nazistene. Den ene var den kjente motstandsmannen Jan Baalsrud.
– Fordi jeg var blind ble jeg invitert til å arbeide i fjøset. På grunn av aktiviteten i fjøset fra oss damer mistenkte ikke tyskerne at noen gjemte seg der, samtidig som jeg var blind og ikke kunne ikke avsløre noe.
Et annet eksempel på hvor stort pågangsmotet hennes er, var når han far, Roald, ble syk og døde i ’87.
Av en eller annen grunn var det lite - eller ingen hjelp å få fra kommunen og det endte opp med at Edla selv stelte mannen sin den siste tiden.
Ubeskrivelig følelse
Etter en del overtalelser bestemte Edla seg i 1959 for å komme seg ytterligere et steg videre på livets vei. Hun begynte på blindeskole i Oslo og lærte seg blant annet blindeskrift, maskinskriving og forskjellig handarbeid. Hun ble faktisk så flink til å veve matter at hun fikk en vevstol med seg hjem
Det gikk så noen år før hun tok et nytt stort steg for å øke livskvaliteten. I 1975 fikk hun sin første førerhund, Donna:
– Det å få førerhund var en velsignelse, røper hun.
– Bare det å kunne gå til butikken alene var en ubeskrivelig følelse. Jeg var så fri. Jeg har hatt fem førerhunder siden da og alle har vært meg like kjær. I dag kunne jeg aldri klart meg uten.
I ettertid har Edla mottatt flere pokaler og diplomer fra førerhundklubben «Foran» for sin aktive deltakelse.
Evenessenteret
Edla har vært aktiv gjennom hele livet og fylt det med blant annet friluftsliv, sang, dans og moro, ved siden av hardt arbeid. I dag har det naturligvis blitt mindre fjellturer men Edla ble viet oppmerksomhet av avisen Harstad Tidende da hun som 89-åring rappellerte ned en fjellvegg på 15 meter under et opphold på Evenes syn- og mestringssenter. Her har hun også deltatt på skiaktiviteter og kanopadling:
– Vet du. Jeg er så utrolig glad i blindeforbundet og Evenes syn- og mestringssenter. Det er mitt andre hjem. Her treffer jeg gamle venner og nye venner og det er alltid moro å komme dit. Jeg har så mye å takke Norges Blindeforbundet for. De har vært til enormt stor hjelp.
La oss leve
Til tross for de mange tragediene, som da hun ble enke i ’87 og måtte selv stelle han far på grunn av manglende hjelp fra hjemmehjelp-tjenesten, klager ikke Edla i dag. Det har selvfølgelig vært hardt til tider men alt i alt er hun takknemelig for det livet hun har fått:
– Men du, nå er det forresten tid for middag snart. Randi har stekt ribbe til oss. Du spiser vel hos oss? Etterpå kan du ta en middagshvil på sofaen.
Edla går fra kjøkkenet til stuen for å sette seg i sofaen. Vel fremme kjenner hun etter med hendene hva som ligger på salongbordet:
– Her ligger jo sangboken også. Den er skrevet med punktskrift. Har jeg fortalt deg at jeg tok et gitarkurs her i Breivikbotn? Jeg har glemt alt nå. Men jeg elsker fortsatt å synge. Denne sangen her er jeg veldig glad i.
Edla begynner å synge med en varm og fredelig stemme:
– La oss leve, for hverandre, å ta vare på, den tid vi har. La oss leve, for hverandre. Livet selv, kan gi de rette svar...