Ruby Simpson fra England forgudet sin 5 år eldre bror, og tenåringen var utrøstelig da han døde.
– Da ble hun enebarn, og kom nok aldri over sorgen. I mange år etterpå og mens hun stadig var ei ung kvinne, var det hennes eneste ønske at når hun en gang døde, ja da skulle hun forenes med broren og asken hennes spres over stedet hvor han døde, sa Rubys sønn Christopher Robert Simpson, da han sist søndag var i Kåfjorden i Alta for å spre asken etter sin mor.
Med seg i båten hadde han også en andre askeurne. Etter sin far. Foreldrene hans, Ruby og Robert John Simpson, var gift i 70 år, og rakk begge å fylle 92 før de døde. Robert døde 7. mars i år, Ruby 4 dager senere, den 11. mars.
– Ruby sluknet da mannen var borte. Hun ganske enkelt sluttet å leve. De sto hverandre så nær, var knapt fra hverandre i alle disse årene, forteller Chris' sin samboer, Monica Gunn, på båtturen innover mot Kåfjordbrua og det smale neset på sydsiden, ennå med bombekrater etter forsøkene på å senke Tirpitz.
Med de 2 askeurnene i bobilen hadde Chris og Monica tatt den 4.000 kilometer lange turen fra sitt hjem nært Newcastle nordøst i England, til Kåfjord, hvor de etter å ha møtt Even Blomkvist ved Tirpitz-museet, la ut fra Helge Alexandersens kai med dykkeren Jon Røkenes som kaptein og kjentmann.
– Her finner du fred
– Dette er stedet, sa Jon, der han med kartet i hånd ga Even Blomkvist et stille nikk, for å vise at nå la båten presis der den britiske miniubåten X5 lå, da den i september 1943 ble senket av skipet Winston Churchill kalte Beistet.
– This is the place. We have X5 under us, sa Even.
– Mor, jeg håper du får fred, nå som du hviler sammen med din kjære bror, sa Chris da han tømte innholdet fra den sylinderformete askeurnen i havet, og for en stund fikk Kåfjordens blåsvarte vann en lysere tone. Jon manøvrerte båten på nytt, og ny urne ble åpnet.
– Far, du ønsket alltid å være sammen med din kone, og jeg hørte deg aldri innvende noe mot hennes siste ønske. Dere skal få være sammen også i døden, sa Chris idet asken ble spredt.
Tilbake i havn bar det opp til Kåfjord kirke og minnesteinen etter X5 og de andre miniubåtene som tok del i operasjon «Source.» Lenge betraktet Chris onkelens navn, før roser ble lagt ned. Ved minnesteinen sto det ei uåpnet flaske øl av merket Spitfire.
– Flasken dukket opp i fjor, trolig satt der av britiske turister. Det rare er at den sto der hele vinteren uten å sprekke, sa Even.
Stoler på øyevitnet
Tilbake på museet sa Even til Chris at han ansikt til ansikt har snakket med det viktigste vitnet; tyske Wolfgang Stepan, skytter på Tirpitz. Bak sitt 20 millimeter maskingevær så han slagskipet fyre løs mot miniubåten, til den innhyllet i skuddrøyk gikk ned.
– Han pekte ut stedet for meg. Det stemte nøyaktig med det tyske senkningskartet jeg har, sa Even.
Chris nikket og sa han fant større grunn til å stole på dem som faktisk var der og så det skje, enn britiske myndigheter.
– De var tross alt ikke til stede, sa Chris, som sammen med broren Ralph og resten av familien, bit for bit har puslet sammen hva som hendte med onkelen og miniubåten. I den grad britiske myndigheter kjente til detaljene, la de lokk på dem etter krigen, sier han.
Jon Røkenes har dykket mye på stedet, og vært på det som trolig er vraket etter X5. Han blandet seg ikke inn i samtalen mellom Even og Chris.
– Det fins ting som taler for at det er X5, og det fins ting som taler i mot, svarte han lavmælt da vi spurte om hans mening. Jon fortalte også om et ukjent vannfenomen som sterkt har forverret granskingen; de siste få meterne mot bunnen har som regel uvanlig uklart vann.
Frakken og medaljene
Ruby hadde noen få ting igjen etter broren. Ting han ikke tok med seg da han dro ut i krigen, og som i alle år har ligget nedpakket i en koffert.
– Jeg vil at Tirpitz-museet skal ha Tom's ting, sa Chris, som foruten å gi Even en tung Navy-frakk samt bukse og bilder og medaljer, også lovet ham pengestøtte til museet.
– Du har hjulpet oss å innfri Rubys siste ønske. Det er vanskelig å sette ord på hvor mye dette betyr for oss, og hvor viktig hjelpen din var, sa Chris til Even, som også har ordnet det praktiske. Blant annet aske-tillatelsen fra Fylkesmannen.
– Det er ennå tobakksrusk i lommene, sa Chris da Even tok i mot frakken.
– Tom røkte aldri før, men begynte da de seilte ut i krigen. Stress, forklarte Chris.