Etter ganske mange år der de ikke gjestet Alta, spilte Vamp i går i Nordlysbyen for andre gang på bare ni måneder. At settlista i Kultursalen torsdag kveld var så å si identisk med den på Soul- og Bluesfestivalen i fjor sommer, tåler vi inderlig godt.
Signaturlåter
Forrige uke var det nøyaktig 25 år siden folkrockbandet fra Haugesund slapp sitt debutalbum «Godmorgen, søster» og ga dem umiddelbart et kommersielt gjennombrudd, takket været landeplagen «Tir n’a Noir» som selvfølgelig sto på konsertprogrammet, i likhet med bandets andre megasuksess, «Liten fuggel» (2012).
Omorganisering
Musikerkollektivet Vamp har gjennomgått utrolig mange forandringer i besetningen. Med sitt nåværende mannskap har gruppa sluppet to studioalbum, «Populas» (2015) og «La la la» (2017), henholdsvis det 10. og 11. i rekken. Halvparten av konsertprogrammets 20 låter var, naturlig nok, fra de to albumene som jeg anser som bunnsolide. Dog inneholder dem nesten ingen kjente låter med rotasjon på radio, og det kunne virke som om det godt voksne altapublikummet ikke kjente låtmaterialet spesielt godt.
Teatralsk tedrikker
Jeg har alltid regnet Jan Ingvar Toft som én av Norges aller, aller beste vokalister, hakket mer originalt enn gjengen som driver med striglet TV-underholdning i «Stjernekamp» og «Hver gang vi møtes». Tedrikkende og teatralsk, som en krysning av Shane MacGowan (The Pogues) og Tom Waits, og opp mot sitt aller mest intense i «Kim du nå va» og «Malaren».
Med to eminente vokalister til, far og sønn Staveland, hver med sitt distinkte særpreg, spenner Vamp i sin nåværende besetning ut et stort lerret av følelser og spiller ut både folkelig sjarm, nedtonet inderlighet, sår melankoli og lekne spillopper.
Bluesbøffel
For mine ører kan felene og fløytene til Vamps ubestridte sjef Øyvind Staveland i lengden bli i meste laget forutsigbar, på grensen til påtrengende og kjedelig; men takk og pris har 57-åringen ved siste omorganisering av bedriften i 2014 hatt vett nok til å gi seg selv en høyst påkrevd og saftig vitamininnsprøytning, nemlig den meritterte bluesbøffelen Bjørn Berge. Hans slide-gitar gir bandbossen definitivt noe å bryne seg på og er en formidabel og befriende motkraft til alskens feler og fløyter. Bluesdynkede «Du» hvor Berge har komponert melodien, er kveldens mest svingende sak og går rett hjem hos publikum.
Vamp avslutter konserten aldeles nydelig: hele bandet forlater scenen, instrumentene og mikrofonene, stiller seg rett foran publikum og synger nydelige «Onkel Holger» a cappella.
Bernhard Hienerwadel