– Det er litt utrolig å tenke på at det er tilbake på jobb igjen på mandag, skratter Inger, mens hun nipper til en etterlengtet kaffe og nyter ferske vafler. Fire måneder har gått siden datteren Elisabeth Olstad kjørte henne fra boligen i Bærum til Lindesnes fyr.
Og mens Elisabeth hadde tatt den enkle veien og fløyet opp fra Gardermoen til Alta, har Inger gått mer enn 2200 kilometer og tilbragt mange netter under åpen himmel og i forskjellig slags hytter.
Turglad mor
– Hun er mer ute enn inne. Ofte etter jobben tar hun sykkelen, kajakken, eller beina fatt og begir seg ut på tur. Enten det er til en øy eller en topp et eller annet sted. Vi synes det er sporty, absolutt. Samtidig er det litt rart å ha en mor på den alderen, som stadig drar på langturer, både sommer og vinter, forteller Elisabeth om sin noe over gjennomsnittlig turglade mor.
En glede hun har delt med hele familien.
– Det var alltid sånn da vi var små, at mamma og pappa tok oss med på tur. Selv om jeg ikke tenkte at det skulle være sånn med mine barn, har det nå blitt sånn. Vi har lært mye av det og synes det er gøy, smiler Elisabeth.
– Jeg får mange tilbakemeldinger og får stadig høre at jeg er tøff, men jeg tenker at det viktige for meg er å inspirere andre til å komme ut i naturen og oppleve hvilken glede det gir. Og det behøver ikke alltid å være langturer. Men, det å være ute mer enn én uke, gjør noe med kroppen. Man finner en annen ro når man er ute lenge. Mitt tips til andre, er at det er lurt å starte med å ta noen turer i nærområdet. Ligge i telt, finne noen spennende turmål og føle på det å være ute, sier Inger og tar seg en bit av vaffelhjertet.
Denne gangen var det viktig for Inger å kunne dele.
– At jeg kunne invitere venner med på turen. Og, det er blitt en slik «deletur». Jeg har hatt med både kolleger og venner på kortere eller lengre deler av turen, og det har fungert fint! Nå kan vi mimre sammen når vi treffes igjen – vi har opplevd felles gleder og utfordringer, sier hun.
Engasjerte hele familien
Mens mormor har vært på vandring har barnebarnet, Hanne Melbye, passet på huset og hatt ansvar for en av de viktigste tingene – sende pakker med kart, mat og ikke minst garn til Inger.
– Her hjemme i gangen pakket vi klart forskjellige poser med utsyr, som jeg har sendt til henne til forskjellige steder hun har kommet til i Norge. Så har mormor sendt hjem det hun ikke trenger lenger. Hun gjør et ordentlig forarbeid, forteller Hanne.
– Pakkene lå linet opp hjemme i leiligheten hennes og så ga hun beskjed om hvilken dato de skulle sendes, og til hvilken adresse. Hele familien er med på dette, legger Elisabeth til, når vi spør om pakkene.
– Støtteapparatet hjemme har vært viktig, skyter Inger inn.
Ønsker å inspirere
For Inger har er det roen og stillheten i naturen som trekker henne ut. En stillhet hun med glede vil fortelle om til andre, blant annet gjennom å holde foredrag for venner og andre som spør. At hun engasjerer seg i turene sine er lett å forstå. Det nærmest fosser ut av henne når jeg spør hvordan turen har vært.
– Å få være med på alle skiftningene i naturen, er helt fantastisk. Fra å være på Lindesnes før det ble vår og avslutte turen her oppe, når trekkfuglene har reist, og man kan plukke tyttebær og bli iskald på hendene. Samtidig må jeg si at jeg har vært utrolig heldig som har gått sørfra, med tanke på været i år Jeg har møtt folk som har gått fra Nordkapp og sørover. De hadde både problemer med sen snøsmelting i Nord-Norge og har nå problemer med snø i Sør-Norge. Mens jeg har nytt fire uker med topp vær i nord. Mine utfordringer var sørpå, med store elver som måtte vades – og mye snø på Hardangervidda.
– Er det noen deler av turen du husker ekstra godt?
– Det har vært en fantastisk reise. Hvis jeg skal peke ut noe, så kan det være turen fra Somashytta i Troms og ned Reisadalen, som er en lang tur. Det var vindstille på vidda og natten før så jeg det fineste nordlyset jeg har sett noen gang, svarer Inger entusiastisk.
– Jeg har tatt bilder hele veien. På den måten kan jeg være bevisst på å huske historier fra stedene jeg besøker. Når jeg kommer hjem blir dette til foredrag om naturen og de historiene jeg plukker opp underveis, blant annet er det en del krigshistorie, som gjør inntrykk, fortsetter hun.
– Også må du få med alle de hyggelige menneskene man møter langs veien. Det er så mange varme og imøtekommende mennesker man møter når man går på denne måten. Det høres kanskje lite ut å bli bedt inn på en kaffe hos en vilt fremmed, men det betyr så mye og gjør meg veldig takknemlig, sier Inger.
Inngrep i naturen
Ettersom det er ti år siden sist Inger var på den samme turen, har hun også sett endringene som har skjedd. En av de tingene som gjorde mest inntrykk var skader og spor etter motorisert ferdsel.
– Da jeg kom til Finnmark og begynte på de siste kilometerne i retning Kautokeino, kom jeg over myrområder som er så oppkjørte av firehjulinger at man ikke ser hvor stien går og man kan ikke gå rett gjennom. Man må gå langt på siden for å finne igjen stien. Det var trist å se på Nordkalottruta, som skal være bra merket, at det er såpass oppkjørt av firehjulinger at man ikke finner igjen stien, sier hun.
Tilbake til virkeligheten
Mandag morgen var det tilbake på jobb ved IKO-forlaget i Oslo.
– Det blir så mange krav, skratter Inger.
– Når jeg er ute kan jeg bare pakke sekken og gå i min egen rytme. Det er en helt annen virkelighet, sier hun, før hun fortsetter:
– Summen av det hele er at jeg føler en veldig stor takknemlighet over å kunne gjøre dette mens jeg har helsa i behold, få permisjon på jobben og ikke minst er jeg takknemlig for alle de utrolig flotte menneskene jeg har møtt langs veien, avslutter hun.