På morgenkvisten lørdag 6. mai våknet ekteparet Ann Margrethe Flåten og Erling Johansen fra Øksfjord til ulende røykvarslere. Da de åpnet soveromsdøra var det tykt med røyk. Flammene sto i taket.
Paret klarte med nød og neppe å berge seg ut. De fikk ikke med seg noen ting i flukten.
– Det var en helt forferdelig opplevelse. Og det gikk så fort. Naboen sa det tok tre minutter fra vi kom over før huset var overtent. Varmen var helt enorm, forteller Erling og Ann Margrethe, som bare husker bruddstykker fra den traumatiske opplevelsen.
Suverent brannkorps
Det frivillige brannkorpset i bygda kom raskt til stedet etter å ha blitt tilkalt av naboen. De gjorde ifølge ekteparet en helt suveren jobb med å berge omkringliggende bygninger, så vel som å ta vare på dem.
Selv ble de fraktet med ambulanse til helsesenteret for en sjekk. Alt viste seg å være ok med de to.
Men etter helseundersøkelsen sto de der, rådløse og husløse.
– Vi hadde ikke klær, ikke penger. Uten telefon. Min 81 år gamle pappa ble redningen – men jeg ser for meg det må ha vært en stor påkjenning for han å få oss hjem til seg etter en så traumatisk hendelse, sier Ann Margrethe.
– Vi trodde jo at kommunen hadde et kriseteam, rutiner – ett eller annet – som slo inn etter slike hendelser. Men det var ingenting, legger hun til.
Ordnet alt fra hotellrommet
Paret skjønte raskt at de måtte hive seg rundt, og selv finne ut alt det praktiske, samt få ordnet opp i det de trengte. Faren hadde heldigvis et kredittkort tilgjengelig, dermed bar turen til Alta i buss allerede søndag kveld.
– Vi måtte bare hive oss rundt, for å sørge for det praktiske. Klær, telefon og alt det nødvendige var vi nødt til å dra til Alta for å skaffe. Og pengene flyr raskt i en slik situasjon. Heldigvis fikk vi støtten vi trengte fra forsikringen, men det var litt av en prosess bare det å få varslet dem – all den tid vi manglet telefon. Uten ID-papirer fikk vi for eksempel ikke ut noen mobiltelefon med nytt abonnement med det første. Vi ble sittende på hotellrommet i Alta med en fasttelefon og 1881 til hjelp for å få ordnet alt, varslet de som skulle varsles og slik.
Avvist
– Oppå dette måtte vi forsøke å ordne en ny plass å bo, min far har bare en liten leilighet. Forsikringa ville dekke opphold for oss, men det var ingenting å oppdrive i hjembygda. Vi fikk ei uke hos Øksfjord Sjøfiske, deretter var det helt uvisst.
Som følge av dette ringte de Loppa kommune. Håpet var at kommunen skulle ha ett eller annet, et ledig rom på sykehjemmet omså. Men nei:
– Vi fikk bare til svar at «jaja, vi får se, vi har vel noe mot slutten av juni». Da vi spurte om dette var møblert var responsen: «nei, da snakker vi kanskje juli en gang». Vi ble helt satt ut. Er det slik kommunen hjelper når egne innbyggere går gjennom sin livs krise og ber om hjelp?
Har en vei å gå
Ekteparet berget seg takket være ei venninne av Ann Margrethe, som leide dem ei leilighet. Etter hvert fant de et hus på det private markedet, som de nå leier fram til deres nye bolig er innflyttingsklar.
– Men med tanke på hvor hjelpeløse vi var da det sto på, og hvor mye vi egentlig trengte hjelp... Det er så jeg vil gråte når jeg tenker på dette, hikster Ann Margrethe.
– Nå skal det sies at folk i bygda, naboer og venner, har stilt opp på en fantastisk måte. Forsikringsselskapet har også vært helt supre. Men kommunen har en vei å gå. Hadde vi omså bare blitt tatt imot på en grei måte, så ville det vært noe annet. Og vi tenker jo vårt, denne gangen var det to voksne som var heldige og hadde et nettverk rundt seg. Hva om det var tilflyttere uten nettverk, en barnefamilie med sine behov eller to eldre mennesker? Et visst nivå av praktisk bistand når krisen er et faktum, er det for mye å forlange, spør de, før de legger til:
– Vi forventer at kommunen tar fatt i dette, i stedet for å møte framtidige hendelser med et skuldertrekk. Vi håper Loppa kommune er så voksne at de tar en telefon til oss. Vi forventer en beklagelse, og at vi får snakket med dem om denne saken, for vi føler vi har mye å bidra med rundt hvordan de kan gjøre en bedre jobb i framtiden.
Reaksjon i ettertid
Erling og Ann Margrethe forteller at de har gått i måneder med skuldrene oppunder ørene, nedlesset i arbeid, særlig forbundet med innboforsikringen. Endeløse lister over gjenstander som er gått tapt i flammene skal erstattes.
Nå som «listejobben» er over har følelsene overtatt:
– Jeg fikk reaksjonen nå i etterkant, forteller Ann Margrethe.
– Når ting falt på plass, så kjente jeg plutselig på at jeg har tøyd strikken altfor langt. Så jeg har fått det nå. Eneste lyspunktet er at vi vet at arbeidet med å rive branntomta er i gang, og at det vil bli bygd et nytt hus her. Det blir en enorm lettelse å se byggingen starte. Vi håper å være inne til neste sommer. Uten minnene som faktisk finnes i de fysiske gjenstandene vi har mistet i brannen, men med hverandre og med helsa i behold. Det er det viktigste, selv om det er tungt å tenke på hvor mye vi faktisk mistet i brannen, sier de.
(Saken fortsetter under bildet)
Beklager om de føler seg avvist
Rådmann Marion Høgmo i Loppa kommune sier at hun på stående fot ikke kan uttale seg om hva som har skjedd rundt saken til ekteparet Flåten/Johansen. Men på generelt grunnlag understreker hun at kommunen har et ansvar overfor innbyggerne sine:
– Har vi mulighet til å stille opp, så skal vi gjøre det i slike situasjoner. For en husbrann er en krisesituasjon for de som står oppi dette. Om ekteparet føler seg avvist etter å ha henvendt seg til Loppa kommune, så vil jeg beklage det på det sterkeste. For uansett hva vi hadde eller ikke hadde å tilby av hjelp, så skal vi ta imot slike henvendelser på en god måte, og bistå så godt vi kan, sier hun.
Høgmo sier hendelser som dette vanligvis ikke faller under definisjonen av hendelser som krever at kriseteamet iverksettes.
– Men om det skulle komme indikasjoner på at det er nødvendig, så vil nok lege/helsepersonell be kommunen trå til med krisehåndtering. Jeg kjenner ikke denne saken godt nok til at jeg kan si noe om hvorvidt dette burde vært gjort her.
– Ekteparet spør om dere kunne bistått med bolig, nødpenger eller lignende?
– Vi har ikke boliger stående tilgjengelig for slike tilfeller, det tror jeg ingen kommuner har. Og jeg tror heller ikke vi uten videre kan betale ut penger ved slike behov. Vi har ikke noe kleslager å ta av heller. Men kanskje kunne vi bistått ved å låne dem telefon, kontakte forsikringsselskapet eller hjelpe dem med å ordne andre praktiske ting. Som sagt er det veldig beklagelig om de føler at de ble avvist da de ba om hjelp fra oss, sier rådmannen avslutningsvis.