Dette intervjuet av utflytta altaværing Hans Ivar Hansen ble publisert i Tiller historielags blad i 2001. Tiller historielag er i dag innlemmet i Heimdal historielag og Altaposten har fått tillatelse til å gjengi deler av intervjuet, etter ønske fra familien til Hansen. Hans Ivar Hansen var 13 år gammel da krigen brøt ut i Norge og bare 17 år gammel flyktet han alene sørover.
I 1940 merket vi ikke så meget til tyskere, før tyskerne invaderte Sovjetunionen og kampene startet for alvor på ishavsfronten. Det kom veldig mange tyskere til Finnmark. I ettertid fikk vi vite at det var 30.000 soldater i Finnmark, med en befolkning på 70.000 innbyggere, en soldat på to nordmenn. I Alta hadde vi forøvrig like mange soldater som innbyggere. Det var derfor umulig å ikke komme i kontakt med tyskerne.
Vekket til spark og slag
I 1942 begynte russiske fanger å komme i tusentall til Alta. De var i dårlig forfatning, og vi syntes veldig synd på dem. Vinteren 1942-43 var meget kald. Russiske fanger døde i hopetall. Hver natt bar de sine stivfrosne kamerater til graven. Huset vårt lå helt inntil vegen som gikk til kikregården. Nesten hver natt ble vi vekket til slag av gevær, samt spark og kraftige rop av tyskerne. Fangene fikk en fryktelig dårlig behandling. De gråt meget og var i dårlig forfatning. Mange av fangene hadde ikke sko, bare filler rundt føttene, og da kan en tenke seg hvordan de hadde det i 30 kuldegrader. De av fangene som fikk være med på lasting av sild, slukte silda rå, som stormåsen.
Rømte østover
For å slippe unna tyskarbeid, rømte jeg i 1944 til Øst-Finnmark. Jeg fikk arbeid på «Impregnertbygg» (Linjebygg i dag) som bygde høyspentlinjer. Jeg hadde tidligere på våren 1944 jobbet på Impregnertbygg ved Nordlandsbanen, og var også der i kontakt med fanger som bygde «Blodveien». Tyskerne var etter meg og skulle ha meg tilbake til Alta, men jeg klarte å komme meg unna.
Skudd i skuldra
Jeg var i Vadsø og Vardø under bombingen av disse byene. Det var håpløst å være der da flyalarmen gikk til stadighet. I Komagvær, hvor vi var stasjonert, hadde vi god utsikt over Varangerfjorden. Vi så ofte tyske konvoier bli bombet av russiske fly. Det var en herlig følelse. Russiske fly hadde vi til stadighet besøk av. De skjøt på alt som rørte seg. Kun en gang ble vi truffet. Det var sidekameraten min som fikk et skudd i skulderen, men etter en del bandasjering gikk det bra med han.
Skjøt gjennom soverommet
Nå ble det håpløst å være i Øst-Finnmark. Russerne nærmet seg Kirkenes, og jeg fikk store problemer med å komme til Alta. Omsider klarte jeg det via forskjellige befordringsmidler. Tyskerne begynte å bli mer og mer aggressive. Vi fikk til stadighet husundersøkelser, spesielt om nettene. Det føltes utrivelig. Åpnet ikke en dørene, ble de sparket inn. I et tilfelle skjøt de seg inn. Skuddet gikk gjennom soverommet hvor to av brødrene mine lå, men heldigvis ble de ikke truffet.
Vemodig farvel med hesten
I september 1944 tok tyskerne huset vårt på Elvebakken, og vi måtte flytte til vårt sommersted i Transfarelv. Fra ishavsfronten, hvor tyskerne hadde 200.000 soldater, kom det tusenvis av soldater, russiske fanger, hester og biler. Det var milelange kolonner og det var håpløst å ferdes på veiene. Nå fikk vi også beskjed om å levere inn hestene våre. Jeg husker spesielt en stor hingst som far min hadde kjøpt på Tanem gård i Klæbu. Det var vemodig å levere den fra seg.
Så fikk vi beskjed om å levere ei ku på en bestemt samlingsplass. Ikke lenge etter fikk vi beskjed om å levere fra oss hele buskapen. Dette hadde vi ikke lyst til, så vi prøvde å gjemme kyrne lenger inn i skogen, men det var håpløst, da kyrne rauta. Til slutt tok tyskerne og slaktet den ned, så nær som en okse. Den fikk vi lurslaktet, saltet kjøttet i en tønne og grov det ned. Vi visste at tyskerne var på retrett og prøvde å sikre oss litt mat. Men den gang ei. Nå kom det beskjed om at alle skulle evakueres sydover.
– Følte meg liten
Minister Jonas Lie i Quislings regjering satset i første omgang på frivillig evakuering. Vi ble skremt med bolsjevikisk terror og lovet ekstra forsyninger av mat og klær. Vi trodde ikke på dete og hadde ikke lyst å reise. Det var bare NS-folk som dro frivillig. Når ikke frivillig evakuering hjalp, gikk Jonas Lie med sin stab og jagde folk ut av husene. Det kom streng beskjed om evakuering i plakats form.
Mine foreldre og mine søsken så ikke annen utvei enn å følge tyskernes orde. De tok noe klær og litt private eiendeler med seg og drog på samlingsplassen. Jeg følte meg liten da de dro, men samtidig forbannet. I en sådan stund hadde jeg ikke hatt noen betenkeligheter med å gå til væpnet kamp mot tyskerne. Jeg ble også igjen i håp om å rømme til Sverige på ski. Jeg ventet på snøen, men den uteble. Nå var det også nødvendig å holde seg i skjul. På veien kunne en ikke gå, for da ble en tatt.
Syklet til Tromsø
Jeg fant en fin DBS-sykkel som hadde tilhørt en politimann. Med den begynte jeg å sykle til Tromsø sammen med noen venner. Før jeg dro, grov jeg ned noe sølvtøy, kaffeservice, sølvfat, en del sølvskjeer m.v. som far min hadde fått som premier på ski og friidrett. Ingenting av dette fant vi igjen da vi kom tilbake. Tyskerne hadde selvsagt med sine detektorer funnet alt.
Jeg var så forfjamset da jeg fòr at jeg glemte føllet i fjøset. Dette plaget meg i ettertid. Jeg skulle tatt ut føllet og fått tyskerne til å skyte det.
Avskårne halser
Det var tomt for folk i Alta da jeg begynte å sykle til Tromsø. Alle husene var tomme. Tyskerne hadde allerede satt fyr på husene som lå på den andre siden av fjorden. Fjorden lyste rød av gjenspeilet fra flammene. Alle hus vi syklet forbi fra Alta og Nord-Troms stod tomme. Vi så ingen sivile. De som ikke hadde evakuert var nok rømt til fjells. Masse dyr var skutt. De lå strødd rundt om på åkrene. Noen dyr hadde avskårne halser. På turen overnattet vi i de tomme husene som var plyndret. En natt vi lå i vår dypeste søvn, ble huset stormet av tyske soldater. Det ble ikke avfyrt skudd, men det satte en støkk i meg.
Tårevått gjensyn
Da jeg kom til Tromsø gikk jeg til evakueringskontoret. Der hadde bror min satt en lapp på tavla. Der stod det at de hadde tatt hurtigruta til Trondheim. I Trondheim gikk jeg på evakueringskontoret hvor bror min også der hadde skrevet en lapp på tavla. Der stod det at far min hadde kjøpt en gård i Tiller, og jeg kunne av den grunn stoppe i Trondheim. Gårdkjøpet var bare en bløff. Jeg kom omsider til Tillereggen gård hvor familien var. Det falt noen tårer da vi møttes. I Tiller ble vi godt mottatt og mange hjalp oss med blant annet mat, sengeklær og åndelig føde.
Fra Staten fikk vi penger til livets opphold. Forutsetningen for å få stønad var at vi måtte jobbe for den. Vi dro rundt på gårdene og presset høy, trøsket korn, hogg ved, måket snø, osv. Vinteren 1944-45 fikk vi besøk av slekt og venner som hadde forsøkt å overvintre i fjellhuler. Tyskerne hadde oppdaget dette og sendt dem sørover. De hadde hatt en trist opplevelse og bar preg av det.
Alt var ødelagt
I mai kom freden, og det føltes helt fantastisk. I juni 1945 reiste en av brødrene mine tilbake til Alta. Han bygde seg ei lita bu av flyplanker. I juli-august reiste resten av familien heim, men jeg ble tilbake og begynte å studere. Jeg reiste også en snartur heim til Alta og fikk se resultatet av Den brente jords taktikk. Alt var systematisk ødelagt, Altagård-skogen og skogen i det nærliggende områder var hugget ned. Husmurene var sprengt. Telefonstolpene var enten sprengt eller saget av. Alle broer var sprengt. Det skulle ikke bli noe tilbake. Alt føltes rart. Jeg husker godt den underlige følelsen jeg hadde der jeg gikk og trasket rundt i branntomtene.
Historisk ulydighetsaksjon
På grunn av minefaren var det ikke ufarlig å reise tilbake til Finnmark i 1945. Det ble derfor bestemt av regjeringen at et ikke var lov å reise til Finnmark før minene var ryddet, og de raserte områdene var gjenoppbygd. Likevel reiste 20.000 finnmarkinger tilbake i 1945. Det ble sagt at det var norgeshistoriens største ulydighetsaksjon.
I 1945 ble 2000 tyskere satt inn i mineryddingsarbeidet. De klarte å uskadeliggjøre 61.000 miner, men det hadde sin pris. I alt 28 tyskere ble drept og 21 såret. Alle minene ble ikke ødelagt, og fremdeles finner en miner etter tyskerne i Finnmark.
(Hans Ivar Hansen flyttet aldri hjem til Alta og Finnmark, men utdannet seg til elektroingeniør i Trondheim, hvor han bosatte seg i Heimdal. I 1944 traff han sin tilkommende kone Ella. Sammen har de en datter, to barnebarn og snart tre oldebarn. Hansen jobbet i mange år som ingeniør hos Hydro. Hans Ivar er i dag 91 år)