Sigvart Dagsland kom til Alta og Nordlyskatedralen med et spennende konsept. Han supplerte to av sine «egne» musikere med seks profesjonelle musikere fra Scene Finnmark, deriblant strykerne fra altabaserte Ensemble Noor. Det hele ble toppet med Altas aldeles glimrende damekor Alta Vocale. På sett og vis var det tre besetninger som fusjonerte gjennom feiende flotte arrangementer. Dette var vakkert og fungerte bra, og amatørene Alta Vocale kom så absolutt godt fra jobben, og vel så det.
Krevende lydforhold
Nordlyskatedralens utforming og veggmateriale er imidlertid krevende saker, når det gjelder rytmisk / elektrisk forsterket musikk. Til tider meget krevende. Dagsland hadde med seg egen lydmann, og han gjorde det maksimalt mulige, ut fra gitte forutsetninger. Dette var likevel ikke godt nok til å skape nydelig lyd hele tida, og problemene gikk dessverre også ut over hovedpersonen. Mange store artister har bevist at i Nordlyskatedralen er som regel mindre mer, og jeg lurer på om Scene Finnmark og/eller Sigvart Dagsland her falt for eget grep.
Tynt låtvalg
Jeg er også en smule skeptisk til stavangermannens låtvalg. Dagsland spilte mer enn halvparten av sitt siste album, som er heller middelmådig, og jeg tipper at bare de aller færreste i det godt voksne publikummet har hørt flere sanger enn den nydelige balladen og utkoblede singelen «Deg» som har fått en del radiorotasjon. Med 20 plater på samvittigheten kunne 53-åringen med fordel ha plukket flere sterke låter fra tidligere utgivelser.
Dramaturgi og trøkk
For meg var da også «Festung Europa» (1992, men brennaktuell) og påfølgende «Når barnå komme hjem» (1987) midtveis i konserten høydepunktet. I «Festung Europa» klinket alle musikerne samt lydmannen til, og akkurat her gjorde det ingen ting at lyden ble i meste laget massiv, for hele låta er et himmelropende skrik mot Europas flyktningpolitikk. Alta Vocales taktfaste marsjering til skarptrommenes snerrende lyd fungerte dramaturgisk bra, og koblinga til neste låt, «Når barnå komme hjem», var tekstmessig og musikalsk bare helt utrolig strålende.
Sigvart Dagsland beviste ettertrykkelig at han først og fremst er en fremragende visepopsanger; kanskje aller mest når det gjelder det sarte, såre og følsomme, men definitivt også når det gjelder å trøkke på.