– De har kjørt meg i grøfta

Thorvald og hans kone Astrid stiller seg i dag spørsmålet om det er en kultur som henger i veggene, som gjør at slike saker ikke blir tatt på tilstrekkelig alvor. De utdyper den nær 40 år lange opplevelsen av mobbing og utfrysing ved de to offentlige institusjonene Alta videregående skole og tidligere Høgskolen i Finnmark.

– Mobbing blant voksne lever i beste velgående, sier Thorvald Barbo, som i etterkant av Bruer-saken har fått mot til å gå til media.

– Jeg vil takke Bruer for at han har tatt opp kampen og stått i stormen. Ingen andre enn de som  har vært utsatt for lignende ting selv, vet hva han har vært gjennom, sier den tidligere læreren, som har hovedfag i pedagogikk og skoleforskning og er førsteamanuensis i sosial- pedagogikk.

Startet i 1979

I et leserinnlegg oppsummerer kona Barbo deres opplevelser. Marerittet begynte allerede i 1979, ett år etter at han begynte som lærer ved Alta videregående skole i Alta.

– Under et lærerrådsmøte ble jeg vitne til at en ung nyansatt lærer ble irettesatt på en uverdig måte. Jeg reiste meg og sa fra at «vi må ikke ta hverandre så hardt, at de personene det gjelder blir taus for ettertiden», forteller Barbo, som etter møtet ble innkalt til rektors kontor for å stå til rette for det de mente var en «ubegrunnet irettesettelse av en inspektør».

– Ledelsen tålte ikke og var heller ikke vant med at noen tok til motmæle, og etter dette fikk de et horn i sida til meg, hevder Barbo.

Barbo er dyslektiker, noe han mener ble brukt mot han etter dette.

– Det at jeg var dyslektiker ble plutselig gjort om til at jeg hadde en sykdom. Det ble aldri sagt hvilken, men jeg vet at det gikk rykter om at jeg var syk, sier Thorvald, som hevder at personalmappa ble brukt mot han i situasjoner der det var tjenelig.

– Jeg var en person som ofte stod opp for andre, og jeg fikk også klapp på skulderen fra kolleger for dette. Men de vegret seg for å gi meg støtten i plenum. De var redde for hva som ville skje om de la seg ut med sentrale personer, personer som står sterkt i samfunnet.

Maktet ikke mer

Thorvald hevder at alle vanskelighetene og motarbeidelsen han fikk i ulike former gjorde at han til slutt ikke maktet mer.

– Jeg var veldig glad i jobben min og elevene men etter ni år klarte jeg ikke mer og sluttet, sier Barbo, som da reiset til Tromsø for å studere. Her skrev han hovedfagsoppgave om mobbing og etter fire år kom han hjem og fikk jobb ved Høyskolen i Finnmark, i dag universitet.

– Etter en stund følte jeg at problemene jeg hadde opplevd på videregående skole forfulgte meg. Det skulle vise seg at ryktene fra videregående hadde innhentet meg ved den nye arbeidsplassen, sier Barbo, som hevder å ha fått klare bevis på at det var det som hadde skjedd.

Astrid Barbo sier at i 1989 gjennomførte Alta bedriftshelsetjeneste sammen med tillitsvalgte ved Alta videregående skole en arbeidsmiljøundersøkelse hvor det fremkom at hele 20 personer de foregående tjue årene hadde opplevd lignende ting som det mannen hennes hadde fått føle.

– I dag ser vi at skolen, etter ytterligere 20 år, ikke har lært noen ting, sier hun.

– Når de bruker dysleksien min og gjør den om til en psykisk sykdom som de så bruker mot meg, er man sjanseløse, sier han.

– Jeg har egentlig alltid ment at man skal være åpen om lidelser man har, men etter det som har skjedd med Thorvald vet jeg ikke lenger. Det kan fort bli brukt mot deg, sier Astrid Barbo.

– Ta mobbing på alvor

Ekteparet mener mobbing foregår både i offentlig og privat sektor.

– Men offentlig sektro er nok verst. Der kan mobberne få lov å operere fritt i åresvis uten at noen kan si dem opp, sier paret, som mener det er viktig at folk tør å stå imot og si ifra når de opplever mobbing blant voksne.

– Det er ikke bare barn som mobber, men det er barna vi snakker om fordi det er mye enklere for oss voksne. At vi voksne også mobber og blir mobbet er på en måte skambelagt. Hvem vil innrømme at de er en mobber eller at de blir mobbet, spør paret.

– Koret rundt er det viktigste. Det er de som må tørre å si fra og bryte mønsteret. Men koret er heller ikke ensartet. Noen i koret kan ha nytte av at andre blir tråkket på, slik at de selv kan klatre til viktige posisjoner, mens andre i korte har lyst å si ifra, men de tør ikke, sier hun.

– Å stille seg side om side med en som er hengt ut som upopulær eller bråkmaker sitter langt inne med andre ord?

– Det er risikosport, svarer Thorvald.

Sliter med senskader

I dag er Barbo ute av arbeisdslivet og han sliter med senskader som følge av mobbingen.

– I natt har jeg hatt en dårlig natt. Jeg må stadig gjennomgå de folkene og de mange ydmykende situasjonene jeg ble satt i. De har kjørt meg i grøfta, og selv om jeg ikke var syk til og begynne med, slik de hevdet, så har de nå fått rett. Nå kan de si, "hva var det vi sa". Slik er mekanismene, fastslår Barbo.

Altaposten har forsøkt å få kommentar fra fylkesrådmann Øystein Ruud og opplæringssjef Lisbeth Sandtrøen. Sandtrøen har ikke svart på telefon, mens Ruud henviser til rektor Inger Persen. Persen har bedt om å få mer tid å tenke gjennom saken før hun svarer. Altaposten følger opp saken fredag.  Ved Campus Alta har vi ikke lyktes få noen til å kommentere saken.