– Mamma har ikke fått tid til å komme seg verken på sykehuset i Hammerfest eller på helsesenteret i Alta. Hun får heller ingen oppfølging på opptreningssenteret, ingen fysioterapi eller noen form for hjelp til avklaring av rettigheter. En skam, oppsummerer datteren Lillian Fors.

– Du er for frisk, Inga!

Denne historien startet i 2012. Inga, som bor i Furulyhagen ved nedkjøringen til Apanes, går gjennom en stor underlivsoperasjon. Hun får bli to dager på Hammerfest sykehus etter operasjonen.

– Deretter gikk turen til Alta helsesenter. Men de hadde ikke fått papirene, og visste ikke engang hva jeg var operert for. Jeg fikk fem dager der. Da mente de jeg var frisk nok til å klare meg hjemme, forklarer Inga.

– En sykepleier sa rett ut til meg og barnebarnet mitt at Hammerfest sykehus hadde løyet meg til plass i Alta. Sånt er ikke artig å få høre som pasient. En sykepleier, som riktignok ikke jobber der lenger, sa til meg at innleggelse ved helsesenteret kun skjer for de som skal dø, påpeker hun.

Datteren Lillian er rystet.

– Hun fikk ingen oppfølging. Ingen fortalte at hun ikke kunne løfte ting, eller strekke seg. Likevel skulle hun klare seg selv. De sa hun var for frisk til å få bli på helsesenteret. Nå er operasjonen bortkastet. Underlivsoperasjonen er mislykket og hun må opereres på nytt. Hun er 87, jeg bare minner om det. Hvem gjør disse vurderingene? Hvem bestemmer at et sykt gammelt menneske kan sendes hjem for å klare seg selv i en slik tilstand, spør datteren.

Samme runddans igjen

Før Inga skulle opereres i Hammerfest i 2012 forsikret datteren seg om at Hammerfest sykehus bestilte oppfølging ved Alta helsesenter når hun kom tilbake. Dette fikk hun bekreftet fem-seks uker før operasjonen. Likevel var lite på plass da moren kom tilbake til Alta etter operasjonen i Hammerfest.

– Jeg lurer på om det er Hammerfest sykehus eller Alta helsesenter som ordner med plass på helsesenteret under den viktige rekonvalesenstiden i ukene etter operasjonen, spør Lillian.

I februar i år var 87-åringen ekstra uheldig. Inga falt på stuegulvet og brakk lårhalsen. Hun krabbet over gulvet slik at hun fikk varslet hjemmehjelpen. 11. februar i år ble hun operert i Hammerfest. Etter to dager skulle hun sendes hjem. Men grunnet smerter i brystet, fikk hun bli ytterligere tre dager på sykehuset. I Alta fikk hun ingen plass på helsesenteret. Hun ble sendt rett hjem fra sykehuset.

En kontroll nylig siden bekreftet Ingas mistanke.

– Jeg kjenner at noe stikker inni hofta. Røntgen viste at den ene skruen hadde forskjøvet seg. Legene ville se utviklingen an. Nå er smertene så store at jeg ikke kan ligge på venstresiden. Det er så vondt å bare ligge på den ene siden. Nå må sikkert også foten opereres igjen, forteller hun.

Humør

Inga smiler tappert. Hun er alltid blid.

– Det er nok litt av problemet. At jeg alltid snakker med folk, er oppegående og sosial. Folk tror jeg er i bedre form enn tilfellet er. Men fagfolk kan ikke bare se på folk. De må undersøke den faktiske tilstanden på innsiden av skinnet. Jeg er syk og frustrert. Men jeg får ikke engang tak i fastlegen min. Han er borte til 21.- 22. april. Jeg ønsker å få tatt nytt røntgenbilde. Noe er galt, det kjenner jeg inni meg. Men jeg får ikke hjelp. Hjemmehjelpen er kun innom og tømmer bekkenet. De sier jeg må vaske klærne selv, så skal de henge dem opp. Men ikke engang det får jeg hjelp til. Sånn er det å bli gammel i Alta, sier hun stille.

– Som min mor selv sier: «En vil nødig plage de som alltid sier de har det så travelt og som alltid må stresse til noen andre», påpeker Lillian.

Stikk motsatt i Loppa

Datteren Lillian jobbet tidligere som sosionom ved Finnmarkskollektivet. Hun har bodd i Øksfjord i 16 år og har erfaring fra pleie- og omsorgstjenesten i kommunen.

– Jeg kan ikke være til stede for moren hjemme i Alta hele tiden. Jeg kan ikke være der for å slåss for min mors rettigheter. Hvor er fastlegen hennes? Ingen tilbyr henne hjelp. Jeg opplever også at politikerne skjuler seg bak at samhandlingsreformen ikke er kommet opp og gå. Slikt kan man ikke skjule seg bak. I mellomtiden, inntil den er skikkelig i drift, så får man ta ansvar og gi den hjelpen folk har behov for.

– Samhandlingsreformen er en vits, spesielt når det kommer til samarbeidet mellom Alta og Hammerfest. Jeg opplever kommunikasjonen rundt pasientene som svært dårlig og useriøs. I Loppa derimot er situasjonen en helt annen for de eldre. Min erfaring er at de gamle har det veldig godt og får en verdig og trygg oppfølging, hevder hun.

Hjem helt alene

– Mamma var lovet å få bli en uke på helsenteret etter lårhalsoperasjonen. Etter fem dager ble hun sendt hjem. Alene. Selv var jeg i utlandet og kunne ikke bidra. Men datteren min, altså mamma sitt barnebarn, stilte opp. Hvorfor må hun stille opp? Hvor er hjemmesykepleien, dette er vel deres jobb? Som nyoperert 87-åring skulle hun dusje selv, stelle i huset og klare seg på egenhånd. Er det ingen som spør seg om det er mulig? Og forsvarlig? Hjemmehjelpen sier hun må ringe og si i fra om ting de skal gjøre. Men hun er 87 år, er traumatisert etter operasjoner, har ingen informasjon om rettigheter og er av generasjonen som er redd for å be om hjelp. Jeg er sjokkert over at ingen ledere tar ansvar. Forventer Alta kommune at jeg skal ha ansvaret for mamma? Dette synes jeg burde undersøkes som en tilsynssak. Som pårørende vurderer jeg å melde den inn. Som pårørende får vi heller ingen informasjon før vi får vite at hun er sendt hjem, sier hun.

– Mamma vil på selv på pleiehjem. Men det får hun ikke. Det er ikke plass til henne. Jeg undrer om kommunelege 1, fastlegen, ledere i hjemmehjelpen, sjefene på opptreningssenteret eller andre tar avgjørelsene. Vi får i alle fall ikke kontakt eller svar fra noen av disse instansene, påpeker Lillian Fors.

– Jeg skal bli 100 år. Bare for å trosse kommunens elendige eldrepolitikk, humrer Inga.

–  Pasientene skal vurderes

Virksomhetsleder for Helse, Gøril Karlsen, synes det er trist at 87 år gamle Pedersen opplever å bli dårlig ivaretatt av Finnmarkssykehuset og Alta kommune.

Karlsen understreker at hun kun kan uttale seg på generelt grunnlag, men slår fast at informasjon til pasientene er svært viktig:

– Mange ganger er dette avgjørende for en god rehabiliteringsprosess. Det er beklagelig hvis pasienter ikke har mottatt informasjon som er vesentlig etter operasjoner og lignende, sier Karlsen til Altaposten.

Hun understreker at pasienter ikke skal skrives ut før det har vært gjort en god vurdering av pasientene:

– Det er beklagelig hvis pasient og pårørende opplever at pasienter blir utskrevet for tidlig til hjemmet. I utgangspunktet skal alle som har behov for praktisk bistand, medisinsk oppfølging eller behandling få dette ut fra den individuelle behovet som pasienten har. Denne vurderingen gjøres av behandlende lege og sykepleier. Det er videre viktig at pasient og pårørende er involvert og informeres om vurderingene som gjøres, slik at de kan komme med innspill eller opplysninger som er viktig å ta i betraktning.