21 år gamle Alexander har hatt merkelappen adferdsforstyrrelse klistret på seg gjennom hele barndommen.
– Den egentlige diagnosen min var at jeg hadde opplevd for lite kjærlighet og at jeg hadde opplevd for få klemmer, sier Alexander som er en av «proffene» som jobber i Forandringsfabrikken, som er en stiftelse som jobber nasjonalt for å øke barn og unges innflytelse i hjelpeapparatet.
Tirsdag var han og flere proffer i Alta og holdt foredrag for en fullstappet sal med pedagoger, terapeuter, helsesøstre, barnehageansatte, lærere og helsepersonell i forbindelse med Sjumilstegskonferansen «Rett til å bli hørt».
Følelser som vil ut
Alexander fortalte at han gjennom oppveksten skjulte sine følelser bak en sint maske, men at han bak masken var trist, sårbar og hadde et stort ønske om kjærlighet.
- Jeg har et beger inni meg som det står kjærlighet på. Men det begeret er tomt. Dere må hjelpe meg å fylle det opp, sa han til barnervernsansatte og psykologer i salen.
Til tross for sin utagerende oppførsel, sa han at det aldri var noen som spurte hva som egentlig var problemet med "sinte lille Alexander".
– Adferd er følelser som vil ut. Det burde ikke vært lov og gitt diagnoser, antidepressiva eller sovemedisiner til barn under 18 år før man hadde sett inn i hjertene deres. Det å sette barn inn i adferdskurs på skolen blir også helt feil. Å sitte i grupper og lære å si unnskyld til hverandre tar vekk fokuset fra hva som skaper adferden man ønsker å endre. Hvordan skulle jeg kunne være slik de ønsket, når jeg hadde opplevd noe vanskelig rett før jeg gikk til skolen, spurte Alexander.
For Alexander ble det for vanskelig å håndtere alle møtene, all kritikken, alle formaningene:
– Til slutt ga jeg opp og fant rusen i stedet.
«Jobber i linja»
Han sa at han mange ganger spør terapeuter og psykologer rundt i Norge om de er enige med han, og når de svarer ja lurer han på om de fortsetter å jobbe etter modeller de selv ikke tror på.
– Vet dere hva de svarer? Jo, «de jobber i linja». Hvis den linja gjør at de får vondt i hjertene, må man ta den linja med seg opp til øverste hold, mente den frittalende unge mannen som sammen med 16-åringene Lulu og Petra (også de «proffer» på fabrikken) høstet stor applaus i salen på Scandic i Alta.
Viktig medbestemmelse
Et av de viktigste spørsmålene ungdommene tok opp var barn og unges medvirkning og medbestemmelse i egne liv, med særlig fokus på barnevernstjenster og det psykiske hjelpeapparatet.
– Hvordan skal man vite hva som hjelper og hva som ikke hjelper barn om man ikke spør barna selv, spurte trekløveret.
Ikke vær en robot
Det høyeste ønsket de hadde til barnevernsansatte, psykologer og helsesøstre i salen var at de skulle være ærlige i møte med ungene.
– Når vi forteller hvordan vi har det så ikke bare sitt der og si «ja, jeg forstår». Vis at du blir sjokkert, vis at du blir lei deg, vis at du blir glad. Ikke vær en robot, ba 16 år gamle Lulu som har vært utsatt for overgrep og vold i nære relasjoner, men som nå er tatt hånd om av barnevernet.
Hun ba også de barnevernsansatte eller andre som har med barn å gjøre om å være menneskelige.
– Tør å innrømme en feil, hvis du innrømmer en feil, så kan jeg også innrømme en feil. Jeg lærer jo av de voksne, og dessuten får jeg mye mer respekt for en som er ærlig. Hallo, vi er mennesker vi gjør feil, sa Lulu.
Proff i eget liv
Tanken til Forandringsfabrikken er at barn og unge som har opplevd barnevernstjenester og psykologtjenester er proffer på disse feltene og at det er dem det skal lyttes til når man vil finne ut hvordan ting funker.
– Jeg er proff i mitt eget liv, jeg er proff på barnevernstjenester, på BUP, på rusomsorg og kriminalomsorg, sa Alexander, som har førstehåndsbekjentskap med samtlige instanser gjennom en vond og tøff oppvekst.
I dag fremstår han som en uredd, reflektert, ærlig og veltalende foreleser for Forandringsfabrikken som er en stiftelse som i hovedsak drives av inntekter fra det private og det offentlige og hvor målet er å invitere barn og unge fra hjelpesystemet inn som proffer. «Dette fordi de har viktig kunnskap om sine egne liv og gode råd til Norge», som det står på nettsiden. Forandringsfabrikkens virksomhet har tre hovedspor: barnevern, psykisk helse og skole.
Fortell om deg sjøl
16 år gamle Petra vil gjerne at de som jobber som psykologer eller i barnevernet skal by litt på seg selv slik at isen brytes og tilliten bygges opp.
– Fortell litt om deg sjøl, har du barn så fortell hva dere bruker å gjøre, sa Petra, mens Alexander ba om at de som skulle ha samtaler med barn og unge er forutsigbare og forteller hva de tenker.
– Hvis det du tenker kommer ut gjennom munnen blir jeg glad, men hvis du bare sitter stille mens jeg ser at det koker oppe i hodet ditt da blir jeg usikker. Bare vær ærlig og si hva du tenker, ba Alexander til en smekkfull sal på Scandic.
Lulu mente at de som jobber med barn må være flinke å tolke.
– Vi vil gjerne si hvordan vi har det, men uten å måtte fortelle det. Vi sier det kanskje ved å vise det. Husk at det kan ligge noe stort bak de minste ting, sa 16-åringen.
Hvor ble det av «snill»?
Marit Sanner, leder for Forandringsfabrikken, var med ungdommene til Alta. Hun påpekte at et ord som «snill» er ikke-eksisterende når det kommer til hvilke kvalifikasjoner folk som jobber med barn og unge trenger.
– Det er fullt av faglige kvalifikasjoner, men ikke det ordet som barn og unge oftest trekker frem når de skal beskrive hva som er viktigst med en voksen. Det er jo et paradoks, mente Sanner.
De unge proffene har reist rundt i hele Norge og har nær dialog med stortingspolitikere, ministre og ikke minst statsminister Erna Solberg, hvor det visstnok har oppstått et gjensidig kjærlighetsforhold.
– Erna spør for å forstå og det er deilig. Vi er blitt glad i henne, sa Alexander.
– Det Forandringsfabrikken driver med er kvalitetsutvikling, og det ser politikerne. Vi tror det er derfor de er så interessert i å samarbeide med oss, sa Sanner.
Forandringsfabrikken ble stiftet i 2004, i Kristiansand. Ideen var å invitere barn og unge i utsatte livssituasjoner til å dele erfaringer og til å uttrykke sine ønsker. Grunnleggerne var Eva Dønnestad og Marit Sanner. De hadde jobbet sammen i Redd Barna, med prosjektarbeid knyttet til artikkel 12 i FNs Barnekonvensjon. Eva sluttet i Forandringsfabrikken i 2008, mens Sanner fortsatt jobber der.