– Den kunnskapen som er verdt å ta vare på og videreføre er i ferd med å forsvinne. Skulle de som vokser opp i dag få behov for å fø seg sjøl, så vet de ikke hvordan, hevder Gunni Løvdal Larsen.
Der andre lager plen dyrker Gunni tobakk, chili og auberginer
Naiv holdning
Hun synes det er forstemmende at det å dyrke sin egen mat er så lite utbredt i Norge.
– Ja, vi har ingen formening her i landet om hva vi skal gjøre hvis det blir en matkrise. Det er ikke sånn at man sitter og venter på at en verdenskrig skal bryte ut, men vi er rimelig naiv hvis vi tror at vi i all fremtid skal være forskånet fra handelsboikott og krig og ufred, mener Larsen, som er selvforsynt med grønnsaker året rundt.
– Ja, jeg tror jeg kjøpte èn isbergsaalt fra butikken i hele vinter.
Russerne dyrker fortsatt
Interessen for matproduksjon var helt annerledes før.
– Under krigen var all potensiell dyrkbar mark brukt til å produsere mat. Parker golfbaner og hager. Da kunne folk dyrke for de fleste var vokst opp på landet, eller hadde slektninger på landet. Så man hadde et forhold til at når man puttet et frø i jorda, så kom det opp noe man kunne spise. Det har man ikke i dag, fastslår hobbygartneren, som sier at i Norge er det «så og si ingen» private hager som brukes til dyrking av grønnsaker.
– I Russland kommer 50 prosent av all produksjon fra private hager.
– Hvem har ansvaret for at denne kunnskapen er i ferd med å gå tapt?
– Det er oss voksne. Jeg kan skjønne at ungdommen synes det er mye mer interessant å se Paradise hotel og lese en blogg, enn å tynne et gultrotland. Så det er kanskje ikke der man skal sette inn innsatsen. Men for oss voksne er det viktig å gi dem en forståelse av hvordan dette foregår. I stedet for at de står der med en frøpakke og ikke aner hva de skal gjøre.
Finlenderne dyrket
I gamle dager var det andre takter.
– Da det var drift i kobberverkene i Kåfjord, var det dyrket mye hos sjefsfrua der ute. Også på Aronnes dyrket man. Finlenderne dyrket mye da de etablerte seg på Elvebakken, men så har det blitt borte. Og det skjer ikke bare i Alta, sier Larsen.
Men det er likevel dem som går motstrøms også i dag.
– I fjellbygdene sørpå har vi noen pionerer som dyrker for salg. Her var det ingen som trodde det gikk an med annet enn poteter. Men poteter er jo noe av det mest sårbare vi har, sier gartner-Gunni.