Tidligere i år kunne Øystein Ernstsen, kompanjong Kristen Andreassen og de ansatte jubilere. 20. mars var det nemlig 30 år siden de to tidligere kollegene bestemte seg for å satse ilag, i det som med årene skulle bli en bunnsolid bedrift.

Soliditeten var ikke der fra starten av, mimrer daglig leder Ernstsen:

– De fleste dømte oss nedenom og hjem. Det var ikke mange som hadde trua på oss da vi fant ut at vi skulle starte opp sammen. Og det er ikke vanskelig å forstå. For det var mange konkurser i bransjen vår i tiden før vi startet opp. Vi hadde dessuten ingenting, vi startet opp med to tomme hender, med lånt utstyr og uten lokaler. De første tre månedene jobbet vi utendørs, i Skaialuft, før vi flyttet inn under tak, på Aronnes.

Med på damjobben

Men en del riktige grep ble tatt allerede før nøkkelen ble vridd om i døra på lokalene der Odd Erik Oppheim AS holder til i dag. Det ble nemlig jobbet iherdig for å sikre leverandører:

– Vi fikk til gode avtaler på transportbånd, slitestål til anleggsmaskiner og vi kunne levere alt av hydraulikk. Når det gjelder dekk så var det flere leverandører som banket på døra og ville ha avtale med oss.

At selskapet var så sterke på industri kom umiddelbart godt med. For etableringen sammenfalt med Alta-utbyggingen.

– Vi kom oss inn på dette anlegget, og fikk levert både dekk, kjetting, hydraulikk, slitestål – egentlig alt vi kunne levere. Vi solgte enormt og fikk en pangstart!

Oppå dette fikk selskapet raskt på plass avtaler med to tunge aktører; Elkem Tana og det som nå er Sibelco på Stjernøya.

– Begge disse har vært med oss siden da. Vi fikk også inn både Biedjovaggi og Syd-Varanger Gruve. Gruvevirksomheten i Finnmark har vært en aldri så liten gullgruve også for oss, forteller Ernstsen.

– Vi fikk også avtaler med mange store maskinentreprenører og lastebileiere. Avtalene med disse bidro til at starten ble knallfin, minnes Ernstsen.

Tung jappetid

Men etter at Alta-dammen var på plass fulgte imidlertid tunge år for AS Stål og Gummi.

– De første fire årene holdt vi til nede på Aronnes, men da muligheten bød seg for en etablering i Alta sentrum slo vi til. I 1988 kjøpte vi bygget der vi holder til i dag fra Odd Mathisen. 4,2 millioner kroner kostet det oss, dette tok vi i lån. Oppå dette brukte vi én million av egne penger på å bygge om.

Så kom jappetida.

– Vi gikk jo godt, overskuddet fra 1985 og 1986 var på 2,7 millioner kroner. Men renta vi fikk på lånet var ganske ekstrem. Vi hadde delt lånet i to, det ene lånet hadde vi 14,2 i rente på, det andre var det 16,2 prosent på i 1989. Vi var oppi renter på drøyt 500.000 kroner hvert år, 800.000 inkludert avdragene. Det var steinhardt!

Mange brakk ryggen på denne tiden.

– Men vi klarte oss. Det ble en dupp i regnskapene på grunn av høye driftsutgifter. Selv måtte vi henge i, det ble masse arbeid med veldig dårlig lønn på oss i denne perioden.

Med unntak av oppstartsåret ble 1989 et annus horribilis for selskapet; 3.000 i pluss var ikke mye å juble over.

– Jeg sov urolig om natta i denne perioden. Og det var mange som mente at vi kom til å gå dukken.

Irriterende verktøykasse

Men tross tunge tider holdt bedriften seg i pluss. Faktisk kan Ernstsen og kollegene se tilbake på en plettfri rekke med pluss i regnskapene. Unntaket er oppstartsåret 1984.

– Hehe, da gikk vi 370 kroner i minus. Det er også det eneste minus-året vi har hatt.

– Er dette noe som plager deg?

– Hehe, nei, jeg husket ikke dette før vi sjekket nøyere etter. Men nå i ettertid er det jo litt irriterende å tenke på de kronene. Det var den ene verktøykassa for mye som ble bestilt det året som ødela, sier Ernstsen og ler.

Høstet fruktene

Ser man bort fra den tunge tiden like etter kjøpet av eiendommen i sentrum, har selskapet jevnt over gått godt. 2002-2008 var alle år med over én million i resultat. 2006 er det foreløpige topp-året, da var overskuddet på 1,6 millioner kroner. I flere år har selskapet hatt over 10 prosent dekningsgrad.

– Vi drifter også alt med egne penger, og har ikke noe kassakreditt. Varene på lager kjøper vi opp med egne penger. Det er behagelig å ha det sånn, smiler Ernstsen.

Det har også vært mulig for de to likeverdige eierne, Ernstsen og Andreassen, å høste frukter fra satsingen sin. I 2002 tok eierne ut nesten tre millioner i utbytte.

– Det står i kontrast til 1988-1989 og årene etter, da vi nesten ikke tok ut egen lønn. Det hele har betalt seg etter hvert. I 2002 hadde vi et oppsamlingsheat, kan man si.

Gamblingen på eiendomssiden lønte seg også:

– Vi så potensialet og mente at det ville bli gunstig å være her, i et stort, flott bygg med god nok plass på utsiden – og midt i sentrum. Plasseringen er jo ikke blitt dårligere med årene, humrer han.

– Nå har selskapet rundet 30 år – hvordan blir det med de 30 neste?

– Det er ikke godt å si. Det er mye spennende på gang, flere store prosjekt er på vei i årene som kommer, så jeg tror det kan bli fine tider også framover. Men en ting er sikkert: om 30 år er det ikke jeg som sitter bak rattet, smiler den straks 60 år gamle bedriftslederen.