Etter 39 år som lege i Alta, de siste 17 som psykiater, hadde Kjetil Ryan planer om å gå av med pensjon ved fylte 67 år. Det skulle vise seg å være enklere tenkt enn gjort. Selv om han er livredd for å oppfattes som skrytete, må han innrømme at det ikke er få pasienter som har gitt han klar beskjed: «Du får ikke lov å slutte!»
– Det har jeg hørt mange ganger, humrer «doktor Ryan».
Ergo er pensjonstilværelsen skrumpet til 70 prosent, mens han beholder 30 prosent jobb. Enn så lenge.
– Da kan jeg fortsette å følge noen av pasientene en stund til. Mange av dem er jo ikke så langt unna å bli utskrevet uansett, forklarer han.
– Overgangen blir litt mykere både for dem og deg, med andre ord?
– Ja, du kan si det sånn, sier Ryan.
For når sant skal sies er det ikke godt å si hvem som vil savne hvem mest.
– Jobben er en stor del av livet mitt og jeg har vært i helse-Alta i snart førti år, så jeg vet faktisk ikke hvordan livet blir uten pasientene, sier Ryan, som har dyp respekt for dem han behandler.
– Mine helter er pasientene, som har kroniske sykdommer og som bærer på smerte og sorg i lang tid. Det at de har vist meg tillit og delt sine smertefulle liv med meg er svært verdifullt og et privilegium. Delt smerte er redusert byrde.
Skulle bli et halvt år...
Kjetil Ryan er født i Brønnøysund i Nordland, men flyttet til Karasjok som syvåring. Faren jobbet som lærer og moren var tekstilkunstner. Som 17-åring flyttet Kjetil til Oslo for å gå Kristelig gymnasium. Her traff han etterhvert Inger Liv Ryan fra Volda, som skulle bli hans kone. I 1978 flyttet paret til Alta, hvor Ryan skulle ha legepraksis.
– Vi skulle ikke bli mer enn et halvt år, men her er vi fortsatt, konstaterer psykiateren, som sammen med kona har bygget et nydelig rede til seg og de tre barna i Kongleveien, rett ved den gamle sykestua.
– Vi fikk en stor og flott tomt, med fantastisk utsikt. Og med ti minutters gange til jobb. Det kunne ikke vært bedre.
På den andre siden av veien bor kollega Egil Myklebust, som kom omtrent samtidig til Alta. Andre kjente navn i legekullet fra den tida er doktor Kvamme, doktor Tansem og doktor Tjemsland. Sistnevnte dro kort tid etter, men ble «erstattet» av det vi trygt kan kalle en veteran i bransjen, Jan Eggesvik.
– Etterhvert kom Tromsø-gjengen, altså de som studerte i Tromsø, blant annet Ballo og Øvrejord, utdyper Ryan.
Fristet ikke å drive butikk
Ryan har stortrivdes som allmennlege, men da han ble utfordret til å etterutdanne seg til psykiater i år 2000, tok livet en ny retning.
– Psykiatrien har alltid interessert meg og da fastlegereformen kom, må jeg innrømme at det ikke fristet å skulle begynne å drive butikk, sier Ryan, som beskriver yrkesskiftet slik:
– Den største overgangen er nok at tempoet er lavere og at man har færre pasienter og mer tid til å fordype seg i den enkelte pasient.
Ryan konstaterer at andelen psykiatere og psykologer har skutt i været under hans fartstid.
– Da jeg begynte som allmennlege i 1978 var det vel bare Åsgård som hadde denne kompetansen. Men også da jeg begynte i år 2000 var det veldig få psykiatere og psykologer i Finnmark. En stund var jeg den eneste fastboende psykiateren i hele Finnmark, mens i dag er vi fem stykker bare i Alta. I tillegg kommer barnepsykiateren og alle psykologene.
Større åpenhet
Utviklingen mener han bunner i større fokus, mer åpenhet og en villet politikk hva gjelder psykisk helse.
– I dag er det langt større åpenhet på psykiske lidelser, og med større tilgang på psykiatere og psykologer øker også etterspørselen. Men vi er fortsatt ikke der man er i USA, hvor folk snakker om «sin psykolog» eller «sin psykiater», fastslår Ryan.
– Kan man bare «bestille» en psykolog?
– Nei, man må henvises og det må en viss alvorlighetsgrad til, påpeker Ryan, som forklarer forskjellen på en psykolog og en psykiater slik:
– En psykolog har fem års utdannelse, mens en psykiater har en seksårig legeutdannelse i bunn, og deretter fem år med etterutdanning. De som kommer til en psykiater er dem man antar har behov for medikamentell behandling.
– Med jevne mellomrom kritiseres psykiatrien for at det brukes mye medikamenter, hva er ditt syn på dette?
– Antidepressiva uten samtale blir feil. Kombinasjonen av samtale og medisiner er ofte det beste og mest effektive, mener Ryan, som ser på medisinen som «en krykke i en fase».
– Men samtidig er noen nødt til å bruke medisiner resten av livet, for at de ikke skal bli syke. Legekunstens far, Hippokrates, er blitt tillagt et ordtak som jeg synes er betegnende: «Noen ganger helbrede, ofte lindre og alltid trøste.» Jeg tenker at med psykisk sykdom er det sjelden at man helbreder så man blir kvitt sykdommen for godt. Iallefall ved alvorlige lidelser. Noen blir bedre og frisk i perioder og min rolle i dette er å være en samtalepartner. Jeg tror at det å gå med pasienten og se om man kan finne en bedre vei og lindre og trøste, er nok den viktigste oppgaven vår.
– Hva når du ikke når inn til pasientene, når du føler at det ikke hjelper, tar du det personlig?
– Ja, jeg gjør jo det. Jeg skrur ikke av klokka fire. Selv om jeg prøver å koble ut og gjøre andre ting, så er det ikke alltid like lett. Det er mer en èn pasient jeg har tatt med meg hjem i tankene. Særlig dem man er redde for skal skade seg, eller ta livet sitt, medgir Ryan.
– Hvor viktig er den personlige kjemien for behandlingen?
– Jeg tror det er viktig. Det er jo ikke alle som får den nærheten og tryggheten til meg som andre igjen føler. Om det er kjemi eller ikke, så er det uansett veldig viktig at man får et tillitsforhold til pasienten. Relasjonen kan i mange henseende være vel så viktig som metoden som benyttes.
Hobbysnekker
Uansett, Ryan har for lengst innfunnet seg med at han ikke klarer å hjelpe alle.
– Skulle jeg ha helbredet alle pasientene mine, ville jeg vært utslitt, sier legen, som lader batteriene aller best når han står ved høvelbenken hjemme på hobbyrommet sitt.
– Faren min jobbet på en folkehøgskole som sløydlærer, og da jeg var liten ville jeg også bli sløydlærer når jeg ble stor. Jeg er veldig glad i å pusse opp og snekre både stort og smått. Jeg har blant annet bygget garasje, lysthus, drivhus – i tillegg til at jeg ved hjelp av dreiebenken lager småting som boller og kar, oppsummerer 67-åringen, som likevel er glad han ikke er snekker på heltid.
– Det vet jeg ikke om jeg hadde hatt helse til.
Ikke èn sykemelding
Apropos helse så er Ryan dypt takknemlig for at han har fått lov til å være frisk. Ikke èn eneste sykemelding har arbeidsgiver behøvd å sende til Nav for hans del. Men det er ikke slik at han hoverer. Ryan vet bedre enn de fleste hvor skjørt livet kan være og at god psykisk helse ikke kan bestilles på nett.
– Livet er ikke rettferdig. Selv har jeg hatt en ufortjent god helse. Det er ikke det at jeg er supersprek, men jeg har fått være frisk og jeg har gått til jobben hver dag i snart førti år uten sykdom. Det er en gave, slår Ryan høvisk fast. Han utdyper:
– Men vi har også hatt en god permisjonsavtale på jobben som tillater oss å kunne trekke oss vekk i perioder, sette ned tempoet og fordype oss i andre ting. Hadde det ikke vært for den avtalen, så hadde jeg nok ikke holdt ut så lenge.
Selv om doktor Ryan har bestemt seg for å holde noen av pasientene i hånda en stund til, er det ikke slik at han gruer seg til å bli pensjonist. I tillegg til trearbeidet, elsker han å gå på ski. Lysløypa er suveren i ukedagene og i helgene legges gjerne turen innover mot Reinbukkelv eller til Sarves.
– Om jeg følger med på Finn-Hågen? Ja, det synes jeg selvsagt er morsomt, svarer Ryan.
– Ser du mye på TV ellers?
– Kona synes det. Men hun ser ingenting, så alt er relativt, ler Ryan.
Kjetil og Inger Liv har tre voksne barn. En datter som jobber som danselærer i London og to sønner som begge jobber med film. Datteren har to barn, som besteforeldrene forsøker å treffe så ofte råd er.
– Det er klart det hadde vært lettere å ha dem nærmere, men samtidig har de aldri bodd i Alta, så vi vet ikke av annet. Heldigvis er London lett tilgjengelig. Det er faktisk lettere og raskere å komme seg dit enn til mange steder i Norge, trøster Ryan seg med.
– Ikke lett å være ung
Psykiateren bekrefter at man i Alta, i likhet med resten av landet, ser en kraftig økning i antall barn og unge i psykiatrien. Folkehelseinstituttet anslår at omtrent 70.000 barn og unge har psykiske lidelser som krever behandling, og omtaler dette som et stort helseproblem i Norge. Hva som er årsaken er ikke godt å si, heller ikke for de som behandler.
– Men en ting er sikkert; det er ikke lett å være ung i dag. Selv om de har alt av materielle verdier og goder, så er de ikke lykkelige. De har et enormt press på seg. Press til å være vellykket, kommenterer han.
– Sosiale medier, der man måles i antall likes og antall følgere, gjør kanskje ikke saken lettere?
– Nei. Selv for voksne kan disse nye kanalene være en utfordring. Jeg har selv en Facebook-profil, men der er jeg en titter og ikke en deler. Jeg har aldri trykket en eneste «like». For hvis jeg liker det ene, hvorfor liker jeg da ikke det andre? Dette er noe det er lett å bli fanget av og ikke se rekkevidden av, mener den kommende pensjonisten.
– Gjør vi i dag våre barn en bjørnetjeneste ved å «hype» dem opp og stadig fortelle dem hvor fantastiske de er, at vi ikke i stor nok grad forbereder dem på at verden også kan være tung og vanskelig – noe de uansett, vil erfare før eller senere?
– Jeg har ikke lyst å bruke sterke utrykk, men det er en fare for at vi gjør det, medgir den erfarne psykiateren.
Han mener dagens foreldregenerasjon har et stort ansvar for å gjøre barna robuste og bevisste i møte med den digitale virkeligheten.
– Jeg er svært glad for at skolene har innført mobilfri skolehverdag. Det letter litt på presset for de unge, mener Ryan og ler litt i skjegget, mens han fortsetter:
– Da jeg vokste opp hadde vi ikke TV engang. Den første mobiltelefonen min fikk jeg som voksen. Det var en 12 kilos tung murstein til 30.000 kroner.
En «medvandrer»
Vi må tenke på bilder til reportasjen og doktor Ryan tar på seg jakka, surrer skjerfet rundt halsen og trekker lua over det grå håret. Han medgir at det å skulle forlate kontoret for godt blir vemodig.
– Jeg har hatt en svært givende jobb og fantastiske kolleger. Jeg er ikke på noen måte verdensmester, det er dem som har langt mer kunnskap enn meg, men jeg har fått lov til å gjøre mitt beste. Jeg har vært en medvandrer og det er jeg svært takknemlig for.