Siri Pettersen
Bobla
Gyldendal
283 sider
Siri Pettersen er mest kjent for trilogien om Ravneringene, og det finnes vel knapt noen lesende mennesker i min omgangskrets som ikke har hørt om Odinsbarn, den første boka i trilogien. Nå er Pettersen ute med en bok der hovedmålgruppa er litt yngre lesere.
Tolv år gamle Kine bor i Møllby og går i 6 B på Klausen skole. Hun syns skolen er noe dritt, og hun hater det meste. Sarkasme og ironi er Kines nære følgesvenner, og hun fremstår som en usedvanlig trassig og mørk tolv år gammel jente. Hun syns fryktelig synd i seg selv. Hun må ha lettmelk i frokostblandingen, gå på en drittskole med onde lærere og teite gutter, delta på svømmeundervisning som nærmer seg tortur, og synge i et teit julekor. I tillegg har hun fått kallenavnet Bobla. Hun er helt sikker på at det er skolens tøffeste gutt, Jarle som har gitt henne dette navnet, og hun hater både kallenavnet og Jarle intenst.
Etter en grusom dag på skolen der Kine har dyttet den onde svømmelæreren i bassenget drar hun til et av favorittstedene sine, kirkegården. Der finner hun en liten glasskule som hun tar med seg hjem. Glasskulen vokser og vokser til den til slutt blir så stor at Kine kan flytte inn i den. Hun oppdager at hun er usårlig når hun er inne i bobla – og verken de teite foreldrene eller de dumme lærerne kan gjøre henne noe. Bobla gir henne alt hun ønsker, og hun fråtser i godter og nye elektroniske duppedingser som hun kaster fra seg etter hvert som de blir tomme for strøm. Foreldrene til Kine er fortvilt, de vil ha jenta si tilbake, men bobla kan styres ved hjelp av tankekraften til Kine, og hun flyr rundt omkring – både til lands, til vanns og i verdensrommet.
Men så kommer problemet – Det blir stadig vanskeligere for Kine å bevege seg inn og ut av bobla, og en dag må hun ta den vanskelige avgjørelsen. Skal hun bli i bobla eller skal hun tilbake til verden?
Bobla tar opp spørsmål som er viktige ikke bare for ungdom, men for mange mennesker i dagens samfunn. Hvordan kan vi tro at det bruk og kast samfunnet vi har er bærekraftig? Setter vi nok pris på venner og familie? Er man sterkest alene?
Liv Gulbrandsen
Papirfly
Aschehoug
124 sider
14 år gamle June har nylig mistet faren sin, og hun skriver brev til kjente og ukjente for å fortelle hva hun tenker, og etter hvert for å forklare veldig mange rare hendelser. Det første brevet er til Isabella Storbakken, farens elskerinne. Eller, det var i hvert fall det Isabella Storbakken presenterte seg som i farens begravelse da hun presset seg frem og fremførte en stormfull tale om lidenskapens hun og avdøde hadde delt. Ingen av de andre i kirka kjente til henne og dette forholdet hun hevdet hun hadde hatt med Junes far, men opplevelsen var opprivende nok til at Junes mor stormet ut av kirka.
Det neste brevet er til moren. Hun starter med å forklare at naboen, Harald Nilsen, ikke er pedofil. Deretter kommer en lang og ganske humoristisk historie som blant annet inneholder en drøss med marsvin og hvordan man skal bli kvitt avfallet etter dem. Slik fortsetter det i brev etter brev. June skriver til lederen for Tveitasenteret, til psykologen sin, til de ansatte på Manglerud politikammer og enda noen personer til. De fleste får flere brev der June forteller om absurde og noen gang litt for teite hendelser (bestemor på hest inne på Tveitasenteret!). Humoren er til stede hele tiden, men i bunnen ligger vissheten om at det meste June tenker på og foretar seg er en konsekvens av en sorgprosess.
Dette er Gulbrandsens debut som forfatter. Hun jobber som leder for organisasjonene Leser søker bok og er kanskje mest kjent for sine humoristiske show der hun tolker kjente verk, slik som Fifty Shades of Grey på 50 minutter. Denne boka har en ganske voksen humor, og passer best for litt voksen ungdom.
Frida Nilsson
Ishavspirater
Aschehoug
394 sider
Ti år gamle Siri bor på en liten øy sammen med lillesøsteren Miki og pappaen som de bare kaller for Lille Pinne. Navnet har han fått fordi han alltid har sagt at han kom til å knekke som en pinne hvis Miki eller Siri ble borte for ham.
En dag jentene er på en av naboøyene for å plukke bær blir Miki kidnappet av det slemmeste og ondeste mennesket i hele verden, piratkapteinen Hvithode. Han eier verdens største diamantgruve og han seiler rundt på alle verdens hav for å fange barn som må jobbe i gruven hans. Jo mindre og tynnere barna er, jo bedre er det. Det er ingen som kommer levende ut fra diamantgruvene til Hvithode. De fleste barna knekker ryggen fordi de må bære så tungt, eller så dør de av andre årsaker. Miki passet perfekt, liten, tynn og redd som hun er.
Siri ser at lillesøsteren blir tatt til fange, og hun skynder seg å ro hjem for å hente hjelp. Men når hun kommer hjem og forteller at lillesøsteren er fanget av Hvithode er det ingen som vil hjelpe henne. Alle mener at hun allerede er å regne som en død – det er bare å glemme henne. Men Siri har ingen planer om å glemme noe som helst, og allerede den første natta etter at Miki er fanget rømmer hun etter Hvithode og tar opp jakten på verdens slemmeste pirat.
Hun utsettes for mange farer, hun blir kjent med mennesker som hjelper henne, men de fleste vil henne ikke noe godt. Til slutt nærmer hun seg piratkapteinenes hovedkvarter og hun er klar for å redde den lille redde søsteren sin. Hvis hun fremdeles lever.
Dystert, skummelt og skikkelig spennende er denne barneboka som er beregnet på barn fra 10 år og oppover. Siri minner litt om Pippi Langstrømpe, hun har ikke den fysiske styrken, men hun har evnen til å tro at det meste løser seg. Språket i boka er godt tilpasset aldersgruppen den er beregnet for. Det er action fra første til siste side og for de yngste leserne hjelper det også på at skriften er ganske stor og at boka er illustrert med blyanttegninger.