I 2016 bestemte Justis- og beredskapsdepartementet seg for å se på reisesalæret til landets advokater. Tanken var at ny teknologi har gjort det mulig å gjøre unna masse jobb mens man er på reise mellom kontoret og klientens boplass, fengselet, politihuset eller rettslokalene. På flyet, i toget, i bussen eller på båten kunne ipaden, PCen eller mobiltelefonen nappes fram og advokaten gyve løs på arbeidet med tilnærmet full kapasitet.

Tross protester fra advokatstanden ble nye satser vedtatt. I statsbudsjettet for 2017 ble salæret halvert. Med et pennestrøk og uten administrative kostnader kunne Justis- og beredskapsdepartementet omdisponere millioner fra advokatene og til andre, i deres øyne «viktigere» poster.

Alltid på reise

– Jeg tør nesten ikke tenke på det, men jeg har fått flere hundre tusen kroner i reduserte inntekter på grunn av dette. Dette har en åpenbar, knallhard påvirkning på advokater som jobber med straffesaker og som må reise mye.

Trond Biti har ikke tall på hvor mange ganger han har kjørt fra kontorstedet Karasjok til «sin» tingrett, i Tana. Som fast forsvarer i Indre Finnmark Tingrett blir det mange lange kjøreturer på vei til og fra tidvis krevende rettsmøter.

Klientene hans er slett ikke alltid i Karasjok, møtene med dem må rett som det er tas andre steder enn hjemme. Og ofte føres han ut på oppdrag i andre av fylkets tingretter eller til lagmannsretten i Tromsø.

Han er «alltid» på reise. Som oftest på veien, og da nesten alltid i egen bil.

– Jeg er kraftig påvirket av dette. Fordi jeg alltid må reise. Akkurat nå er jeg for eksempel i Lakselv i et rettsmøte, sier han når Altaposten får kontakt med han.

I utakt med virkeligheten

350 timer i året, tilnærmet syv timer i uka, tilbringer Kjetil Nilsen fra Alta på reisefot. I likhet med Biti har han fast forsvareroppdrag ved en utenbys tingrett, i Hammerfest.

– Halvering av reisesatsene har ført til at jeg har fått redusert inntektene med like under 200.000 kroner, årlig. Samtidig øker utgiftene med å drive advokatkontoret i takt med prisstigningen. Det blir ikke mange kronene igjen når husleie, sekretærutgifter og andre faste kostnader trekkes vekk. Reisegodtgjørelsen er hemskoen for flere av advokatene i Finnmark som er tvunget til å reise mye.

Begrunnelsen for kuttet fnyser Nilsen av:

– Det blir helt bak mål i forhold til virkeligheten vi lever i her i Finnmark. Skal vi ta toget som ikke finnes, eller bussen som aldri korresponderer? En sjelden gang treffer det slik at jeg kan ta båt til Hammerfest, men i de aller fleste tilfeller må jeg velge bilen.

– Og å sitte og lese saksdokumenter på PC eller pad om bord på et Widerøe-fly til Vadsø, det er en umulighet, legger han til.

Fokus på sak eller vei?

Bilen er Finnmarks-advokatens klart viktigste og ofte eneste mulige transportmiddel. Lakselv-advokat Per Amundsen tar gjerne imot samtaler som kommer inn under kjøring, men hvordan han skal kunne gjøre den kvalitativt gode jobben myndighetene forventer, det er utenfor hans fatteevne:

– Ikke kan du lese, maile eller sende sms. Du kan ikke notere fra en telefonsamtale, noe som ofte er svært viktig, i alle fall for min del. Det er ytterst sjeldent man får noe ut av slike samtaler mens man kjører bil. Ikke minst på vinteren, når det er mørkt og glatt, og du er nødt til å holde øynene åpne etter både elg og rein. Skal vi «jobbe» mens vi kjører må ta fokus vekk fra veien. Det er ikke helt heldig. Jeg vil si at staten tilbyr oss ganske dårlige arbeidsforhold, sier Amundsen, og fortsetter:

– Dette er skrivebordsregler der man har gått ut fra at det finnes fullgode kollektive transportløsninger over alt. Skal jeg bruke buss på en reise til Tana, så går det fort 2-3 arbeidsdager grunnet den dårlige korrespondansen mellom bussene. Det er umulig å jobbe mens vi er på reise. Ikke tale om. Måten dette slår ut på er åpenbart ikke rettferdig, slår han bastant fast.

(Saken fortsetter under bildet)

Advokat Per Arve Amundsen. Foto: Bjørn Arne Johansen, Sagat

Velger vekk saker

Foruten at de reiser mye har de tre advokatene det til felles at de ofte tar oppdrag der staten betaler. Helst i straffesaker, som forsvarere eller bistandsadvokater.

De tre mener kuttet i reisesalæret allerede er blitt et rettssikkerhetsproblem i ytterdistriktene.

På spørsmål om han velger vekk oppdrag som innebærer mye reising, svarer Amundsen kontant:

– Ingen tvil om det! Ingen tvil. Saken er en trussel mot rettssikkerheten. Det er et distriktsproblem, der områder med lange avstander fra advokat til domstol og fra advokat til klientene rammes hardest. I den forstand kjenner vi problemene sterkest i Finnmark.

Han er ikke alene om å mene dette:

– Advokatene i fylket, meg inkludert, vegrer seg for å reise ut for å bistå folk i distriktene. Vi sitter igjen med kanskje hundre kroner timen når alle utgifter er betalt – da jobber vi heller fra kontoret og tar oss av andre saker enn hva myndighetene ønsker. Det igjen går utover rettssikkerheten for de som bor i ytterdistriktene, sier Kjetil Nilsen.

Demotiverende

Karasjok-advokat Biti sier til Altaposten rett ut at han ser med økende uro på både kuttet i reisesalæret og andre inngripende endringer fra myndighetenes side.

– Det går på motivasjonen løs. Jeg blir så skuffet over politikken og den lave anerkjennelsen politikerne har for jobben jeg gjør. Her har de gjennomført en ordning med en for oss helt meningsløs begrunnelse, som rammer så knallhardt. Det er åpenbart at jeg mange ganger helt seriøst har vurdert å finne på noe annet å gjøre.

– Såpass?

– Ja, det er såpass. Jeg syslet for noen år siden med tanken på å få inn noen som kunne overta på sikt. Også fordi jeg tror det er viktig for lokalsamfunnet Karasjok å ha en lokal advokat. Men etter dette er det ikke lett å anbefale andre å satse på advokatyrket, når man bor i distriktet. Det er lett å bli motløs.

Også Nilsen sliter med motivasjonen:

– Jeg er i en situasjon der jeg samlet sett tjener godt, og ja – jeg er sånn sett privilegert. Men over 350 timer året går til reise, mesteparten utenom vanlig arbeidstid. Det er en belastning for familien, jeg er mye borte og går glipp av mye på hjemmebane. Når man sitter med knapper og glansbilder for å gjennomføre reiser, så går det på motivasjonen løs.

Håper Wara forstår

Trond Biti legger ikke skjul på at han er pessimistisk når det gjelder å få Stortinget og departementets folk til å snu i saken.

– Nå har vi fått en justisminister som har bakgrunnen sin fra Karasjok og Vadsø. Har du håp når det kommer til Wara?

– Ja, åpenbart! Han har bakgrunn herfra, og bør kjenne til flere av utfordringene vi løfter fram. De som har laget reglene ser verden fra Oslo, der dette neppe er et stort problem. Men om du bor midt på vidda, så går det fort mye tid til reising, enten du vil det eller ikke. Det vet også Wara.

– Billigere kontorer i distriktet

Altaposten sendte torsdag flere spørsmål til Justis- og beredskapsdepartementet, knyttet til måten kuttet i reisesalæret har slått ut for en rekke advokater i distriktene. Departementet rakk ikke deadline for papirutgaven.

Men i et brev til Advokatforeningen, omtalt på advokatbladet.no, fremgår det at departementet forsvarer kuttet. Daværende statssekretær Vidar Brein-Karlsen skrev at argumentet om at noe av jobben kan gjøres på reise er et argument som «fortsatt står seg».

Her pekes det og på at advokater i distriktet, som i hovedsak rammes av kuttet, jevnt over har lavere faste kostnader enn i de større byene.

– Vi har merket oss at halvert fraværsgodtgjørelse etter Advokatforeningens syn først og fremst rammer advokater i distriktene. Samtidig må det antas at distriktsadvokatene er de som har lavest kontorkostnader, hvilket ut fra Advokatforeningens beregninger legger beslag på en relativt stor del av advokatenes næringsinntekt, heter det i brevet gjengitt av advokatbladet.no.

  • Altaposten kommer med svaret fra justis- og beredskapsdepartementet så snart det foreligger.