La meg fortelle deg om en jente. En jente fylt med stabilitet og selvtillit, hun hadde mange venner i og utenfor skolen, og ellers forgudet hun håndball. Dette var en jente som strebet etter å ha best karakterer i klassen, som gråt når hun ikke fikk 6. Hun hadde svært lite fravær på skolen, og jobbet hardt med leksene hver eneste uke. Livet bakom skolen var veldig simpelt. Hun hadde en stabil og trygg familie, som var opptatt med at hun gjorde det bra. En familie som pushet henne til å nå målene sine – og ga henne belønning når hun klarte det. En hverdag preget av svært få bekymringer, noe som også viste seg på skolepapirene; Toppkarakterer, lite fravær, skrytende lærere og stolte foreldre.

Skilsmissen

En dag våknet denne jenta opp, like bekymringsløs som alltid – uten anelse om at denne morgenen ville forandre alt hun hadde sett for seg i framtiden. Et liv som skulle vri hver eneste vane og trygghet ut av henne. Et liv som skulle knuse alt av stabilitet og selvtillit hun til daglig var omfavnet av. Denne dagen ville hun stå opp, hun ville se på to foreldre som hadde funnet ut at livet de delte sammen med henne ikke var godt nok lenger.

De var ikke lykkelige.

Nå skulle hun ha to hjem, og hun ville ikke se de to smile sammen igjen. De vil heretter ikke ha noe med hverandre å gjøre. Det er slutt på fredagskvelder sammen, slutt på middager sammen, slutt på hytteturer og felles jul. Sånn er det bare. Livet raste sammen.

Omfavnet av mørket

Dagene gikk, og mørket omfavnet jenta mer og mer. Hun hadde aldri følt seg så halv før; så tom på den ene siden, men samtidig så full på den andre. Full av sinne, skuffelse, hat og full av tårer som aldri sluttet å trille. Hodet verket etter all hyling og alle sinte tanker. Nettene og ukene gikk. Ingen søvn og med gråt som aldri tok slutt. Ansiktet var helt stivt, stivt av inntørkete, salte tårer. Hun hadde aldri følt seg mer utenfor og ensom. Jenta var slått av banen.

Skole var et ord hun ikke smakte på lenger. Hva var vitsen? Fraværet gikk til værs. Når hennes far trodde han hadde lyktes med å få henne på skolen, var det ofte hun hadde sneket seg inn kjellerdøren og lagt seg tilbake til senga igjen. Senga var den eneste plassen hun slapp unna, og den eneste plassen som ikke tappet energien ut av henne. Hun hatet alt og alle, hun ville ikke se ansiktet til vennene sine og ihvertfall ikke lærerne sine – de forsto ikke hvor meningsløst alt de sa egentlig var. Alt var meningsløst. Klarer ingen se hvor teit verden er? Hun passet ikke lenger inn, ingen forsto henne.

Depresjonen kom sakte men sikkert, hun var ikke sterk nok til å stå imot. Mørket tok henne.

Ble «Nora som skulker»

De gangene hun dro på skolen sluktes all kraft ut av henne. Hun måtte anstrenge seg for å lime på et smil, for å le falskt med venner, for å henge med mennesker hun egentlig ikke hadde noe til overs for. I timene falt alltid tankene over på noe annet. Læreren pratet, men det var bare ord. Hodet var en annen plass, hodet var i mørket.

Å følge med, det tok for mye kraft og for mye anstrengelse. Når hun kom hjem, la hun seg endelig i sengen. Så sliten, så tappet for energi. Skolen stjal alt, kreftene som var i jenta og det siste hun hadde av livsgnist. Skolen stjal mer enn den ga. Snittet sank. Fra karakter på 5.2 til 3.6. Fraværet gikk til værs, fra så og si ingenting til 30 dager.

«Nora den flinke», var blitt til «Nora som skulker».

Ville blitt kastet ut

Jeg er jenta som gikk fra topp til bunn på et år.

Jeg er jenta som led av depresjon, og som i dette nye skolesystemet hadde blitt kastet ut av skolen på grunn av for høyt fravær.

Jeg er jenta som ikke hadde fått hjelp, men heller fått et slag i trynet av det som skal være min trygghet, mitt eget land, Norge.

Jeg er jenta skolesystemet nå har valgt å snu ryggen til. Hun som ikke hadde fortjent en plass.

– Dere snur ryggen til elevene dere ser på som svake

Norge har nemlig valgt å sette maks fraværsgrense på 10 prosent, alt over vil gjøre at du ikke får karakter i faget.

Jeg finner meg ikke i å forstå. Jeg er provosert, sint og så dypt skuffet. Norge som blir sett på som et forbilde, fordi landet vanligvis tilrettelegger så fint for en hel nasjon fylt av forskjellige mennesker. Dere har valgt å snu ryggen til så mange, dere har valgt å snu ryggen til de som har det tungt, til de elevene som sliter. Dere snur ryggen til de dere ser på som svake – dere har heller valgt å la de slite mer. Hvilken beskjed er det dere sender ut? «Kom igjen dere barn, selv om du sliter og ikke har sovet på 26 timer så pell deg på skolen. Enten gjør du dette ellers så får du slite enda mer senere. Valget er ditt!»

Mener man å sette så mye press på hormonfylte barn og unge voksne, fra en alder helt ned i 16 år? Dette er en periode i livet hvor mobbing, drama og knuste hjerter er størst. 10 prosent fravær og du får ikke karakter i faget. 10 prosent tilsvarer bare fire dobbelttimer i norsk, det. Fire dager hvor du ikke klarte å komme deg på skolen. Med så mange i landet som allerede lider av depresjon, angst og andre psykiske lidelser, gjør ikke dette bare vondt verre? Du har det allerede tøft, så får du beskjed om at du like gjerne kan kutte ut skoleåret fordi du dessverre har for mye fravær, snakk om å sprute sprit på et bål. Snakk om å gjøre store drømmer enda fjernere for så mange mennesker. Hvorfor kan ikke systemet heller tilrettelegges flere, heller enn å utestenge så mange? Ansvar for egen læring, var ikke dette et ord vi alle fikk høre gjennom videregående? Selv med 30 dager fravær klarte jeg å få gode karakterer på skolen, er ikke det lærdommen som er viktigst? Hvorfor kan ikke klassetimene sees mer på som en hjelpende hånd for de som trenger det?

Har dere tenkt på konsekvensene?

Vår kjære regjering, hva synes dere om alle konsekvensene dette vil gi? Hva med alle som vil slite med å få jobb, i et land der utdanning har blitt et krav de fleste steder? Da må vel også vi, som dere i framtiden skal hente inntekter fra, bare skatte enda mer, fordi flere havner på NAV?

Uansett hvor mye jeg tenker på det, så klarer jeg ikke å forstå. Jeg er provosert, sint og så dypt skuffet. Jeg spør dere, hva er det dere får utrettet, annet enn at flere nok en gang havner utenfor?

Så kan jeg bare være takknemlig for at dette systemet ikke vil ramme meg, jeg er så heldig at jeg er ferdig med videregående dette året. Likevel vet jeg at det finnes tusener som har gått, vil gå og går gjennom perioder med store psykiske lidelser, og jeg vet at det dermed vil finnes tusenvis som dessverre ikke får fullført videregående skole.

Forhåpentligvis finnes ikke kuren på kreft i hodet på gutten som ikke kom seg gjennom videregående skole.

Nora Haukland

Dette innlegget var først publisert på Nora Hauklands blogg. Innlegget er bearbeidet av oss og gjengitt med forfatterens tillatelse.

Bakgrunn: Fraværsgrense for skoleåret 2016/2017, Utdanningsdirektoratets hjemmesider.