Å tale etter Siri Sandberg fra Humanetisk forbund var trolig som å hoppe etter Wirkola.
– Hun sa alt som var å si. Og det på en svært reflektert og tankevekkende måte, sa et foreldrepar etter en av de to humanetiske konfirmasjons-seremoniene i Alta kultursal i går, lørdag 12.mai.
For Sandberg hadde både ung og gammel i sin hule hånd da hun talte om det å være et menneske og om det å være ung.
– Det finnes så mye fint og givende du kan gjøre, som gir glede i seg sjøl og som ikke handler om at andre skal synes at du er pen eller flink. Vi blir fryktelig nærsynte om det eneste prosjektet i livet er å forbedre oss sjøl. Stopp litt opp innimellom, løft blikket og tenk over hva som egentlig betyr noe. Hva som betyr noe i den store sammenhengen og hva som betyr noe for deg, sa Sandberg.
Ingen fasit
Hun snakket videre om hva som er målet med undervisningen ved borgelig konfirmasjon. Og hva som ikke er målet.
– Målet er ikke å gi dere alle svarene eller en fasit på riktig måte å leve på. Målet er at dere skal få diskutere og reflektere. De tankene dere deler i undervisningen er ikke mindre verdt selv om dere er ung, tvert imot. Kanskje har dere noen perspektiver som vi voksne ikke har. En viktig del av kurset er at dere skal tenke sjøl og bli respektert for de meningene dere har. Det er imidlertid ikke det samme som at alle meningene skal få stå uimotsagt. Å møte andres meninger med gode og gjennomtenkte argumenter, er nettopp å ta dem på alvor, sa hun.
– Vi har lært å tenke sjøl, og være kritisk til det vi ser
Videre snakket hun om terskelen til voksenlivet, som slettes ikke er noe som skjer fra en dag til en annen:
– I dag er dere konfirmanter. Det betyr ikke at dere våkner i morgen som fiks ferdige mennesker. Vi blir aldri fiks ferdige, men fortsetter å utvikles hele livet. Så fortsett å vær nysgjerrig og møt verden med lærevillighet og ydmykhet. Verden drives fremover av dem som leter etter nye svar og ingen vet svarene på alt. Heldigvis.
– Siden ingen kan vite alt, er det menneskelig å gjøre feil og det er gjennom å prøve og feile, og ta ansvar og be om unnskyldning for sine feil, at vi kan lære og vokse som mennesker. Og skal vi lære av våre feil, må vi våge å ta noen sjanser.
Ha plasteret klart
Sandberg ba videre foreldrene om å gi de unge rom for prøving og feiling, og hun ba dem om å fortsette å ha plasteret klart, for livets skrubbsår, som vil komme.
– Dere husker sikkert fra da de var små og dere måtte blåse og sette på plaster. Dem kommer sikkert til å gå på trynet senere også og da kan dere være dem som har plaster klart i skapet, sa Sandberg.
Men de siste ordene gikk naturligvis til de unge.
– Ingen vet hvordan fremtida blir, men husk at du allerede er noe, sa hun til langvarig applaus fra de unge og deres familier.