– Samtidig vil sjølaksefiskerne at vi skal fiske mindre. Det er underlig, mener Ivar Leinan i ALI.
– I den beste oppgangstiden for laksen, fra 24. juni til 12. juli, fisker samtlige fiskere i Altaelva til sammen omlag 770 timer i uka. Sjølaksefiskerne fisker i samme periode 9288 timer. Det sier egentlig alt om hele problemet, mener Leinan.
Rått fisketrykk
Leinan mener det er på tide å ta livet av en del av argumentasjonen fra sjølaksefiskerne som han mener ikke holder mål.
– Selv om det før St. Hans er flere hundre fiskere i Altaelva, tas det normalt ikke mer laks i elva enn det ett av de beste laksebrukene i Alta kommune fisker på ei uke. Etter St. Hans og til midten av juli fisker sjølaksefiskerne 12 ganger så mange timer etter laks med not og garn som stangfiskerne fisker med flue. Sammenligningen viser hvor enorm forskjell det er på fisketrykket mellom de to gruppene, kommenterer Leinan som er daglig leder i Alta laksefiskeri interessentskap (ALI).
Enkelt regnestykke
Leinan har regnet ut at fra 24. juni til 12. juli fisker de 10 utlendingene som har åtte timers fiske i døgnet, rundt fem timer med flua i vannet per døgn. Det gir totalt 350 timers fiske per uke.
– Her har jeg tatt godt i. Mange klarer ikke engang fem timer effektivt fiske, påpeker Leinan.
– Samtidig mener jeg at seks lokale fiskere på ordinære 18 timers fiskedøgn har flua i vannet i omlag 10 timer hver. Dette gir et fiske på 420 timer i uka. Totalt gir dette et fisketrykk på 770 timer i uka. Ganger man det med tre uker ender man opp på 2310 timer fiske, sier Leinan.
I fjor var det registrert 129 aktive sjølaksebruk i Alta kommune. Disse fisker 24 timer i døgnet tre døgn hver uke i den samme perioden. Det gir 9288 timers notfiske per uke og 27.864 timer over tre uker.
– Når jeg har beregnet antall timer effektivt fiske i Altaelva, har jeg tatt godt i og trolig fiskes det i underkant av mine beregninger. I sjøen derimot fisker nøtene effektivt døgnet rundt så lenge garnene er ute, understreker han.
To forskjellige stammer?
Leinan er også forundret over at sjøfiskerne argumenterer med at elvefiskerne ikke bør fiske på gytefisken i elva.
– Hva slags fisk er det not- og garnfiskerne fisker på? Det er vel den samme stammen. Altså den samme fisken som skal opp i elva for å gyte. Det er jo gyteklar laks de også tar, påpeker han.
– Laksen bør kanskje få ro på gyteplassen?
– Vi avslutter fisket i august, og laksen har helt ro i mange uker før den skal gyte i oktober, parerer han.
– Og hvor har de belegg for å påstå at laksen blir så forstyrret av fiskere? Når laksen gyter er den på andre områder i elva enn der man normalt fisker, og gytingen foregår ikke akkurat i rolige former.
Betaler vakthold
ALIs daglige leder mener sjølaksefiskerne bør være langt mer takknemlige for den jobben ALI gjør for fisken også de fisker på.
– Vi betaler vakthold i elva, årlig 600.000-700.000 kr, og sikrer dermed stammen på en god måte også for sjølaksefiskerne. Hva bidrar sjølaksefiskerne med i så måte? Null og niks, mener Leinan.
– Hvor skadelig er det med åpen krig mellom ALI og sjølaksefiskerne?
– Det er ikke trivelig. Men fakta er at noen sjølaksefiskere også gir oss støtte i synet på måten vi forvalter ressursene i elva på, hevder han.
Neppe felles enighet
Leinan føler seg sikker på at påstandene enkelte sjølaksefiskere har kommet med de siste månedene ikke representerer en felles oppfatning fra disse fiskerne.
– Dette er en uorganisert gruppe fiskere hvor enkeltindivider stikker seg frem og kommer med personlige meninger. Jeg vet med sikkerhet at langt fra alle er enige i beskyldningene vi er tildelt, hevder han.
– Også ordet kultur og tradisjon blir trukket fram som viktige for sjølaksefiskerne. Det er jo bare tull. Elvefisket går mye lenger tilbake i tid enn sjøfiske etter laks, understreker Leinan.
– Nå har sjølaksefisket i Finnmark også blitt «godkjent» som samisk kultur og bæres frem av Sametinget. Jeg ser ikke at sjølaksefisket i Finnmark skal bety noe mer enn i resten av landet, og burde vært underlagt samme faglige vurdering. Jeg er ikke enig i at samisk kultur og tradisjon automatisk garanterer for en bærekraftig høsting, det er vel like forskjellig som alt annet i Finnmark. Sametinget bruker også argumentet om viktig næring og bosetting. Det er gjort undersøkelser på dette, og konklusjonen er at sjølaksefisket bidrar minimalt til å opprettholde bosetting i distriktene, hevder han.
Kraftig underrapportering
Ifølge statistikken ble det innrapportert 22,7 tonn laks tatt i sjøen i Alta kommune i 2009. Det gir en gjennomsnittlig fangst på 175 kilo per bruk.
– Jeg hører om mange som får mer enn 1000 kilo, og derfor må det være veldig mange som ikke får 175 kilo engang. Et eksempel; hvis 20 bruk fisker 20 tonn (ett tonn hver) så har 109 bruk 25 kg i snitt. Dersom mer enn 22 bruk har fått mer enn 1000 kg har de andre 107 ikke fått noe. Dette henger ikke sammen, hevder han.
– Med en gjennomsnittlig omsetning på drøye 8700 kroner per bruk, må ingen komme å fortelle meg at de gidder alt det arbeidet for en slik sum. Etter at utgiftene er regnet inn, er det ingenting igjen. Min påstand er at det dreier seg om en betydelig underrapportering. For hver tiende altalaks over sju kilo som drepes, avlives nok så mange som ni av dem i sjøen. Her må Staten ta et valg og drive skikkelig kontroll og samtidig sikre nok laks i elvene fremfor sjø når vi snakker om uttak av laksestammen, mener Ivar Leinan.
– Vi skal ikke bare forvalte og sitte igjen med smulene etter at sjølaksefiskerne har forsynt seg med mesteparten. Laksefisket i elva har mye større verdi både kulturelt og økonomisk enn sjølaksefisket, det er en livsnerve i altasamfunnet. For oss er laksefisket en næring, med stor økonomisk betydning for mange som bor langs elva. I motsetning til sjølaksefisket kan vi dokumentere alt gjennom våre regnskaper, hevder han.