– Det var uvirkelig. Jeg tok det ikke helt seriøst. Men så ble jeg lei meg, da de sa at jeg kom til å miste håret.

17 år gamle Victoria Arild sitter på en kafè i Alta sentrum og forteller til Altaposten om hvordan hun reagerte den oktoberdagen i fjor da legene ved UNN i Tromsø fortalte henne at hun hadde kreft. Eller Hodgkins lymfom, en krefttype som oppstår i lymfevevet, og som ofte oppdages ved at man får en forstørret lymfeknute i hals eller arm- region.

– Det begynte med at jeg fikk en kul på halsen. Dette var i juli. Jeg dro til legen, men han trodde at det hadde sammenheng med at jeg hadde vært forkjølet. Da kan lymfekjertlene hovne opp, forklarer Victoria.

Men symptomene med vond hals og heshet i stemmen gikk ikke over, samtidig som kulen fortsatte å vokse, til den var på størrelse med en liten pære. Da ble ungjenta sendt til ultralyd i Hammerfest. Dette var en fredag i slutten av september.

STOR OG MYK: Kulen på halsen var stor som en pære og myk, forteller Victoria Arild. Foto: Privat

– Da jeg og mamma kom hjem fra Hammerfest ble vi oppringt av helsepersonell fredag kveld, som sa at vi måtte bestille fly til Tromsø allerede søndag, fordi jeg skulle til barneavdelinga på UNN, forteller hun.

Forsøkte å trøste

Nå gikk alarmklokkene hos mamma Mette Johansen, som ikke har villet stille til intervju, men som er informert om intervjuet og har lest gjennom det før trykk. Johansens eksmann og pappa til Victoria, Dan Arild, er med når yngstedatteren møter Altaposten. Han forteller dette om den tunge telefonen fra eksen:

– Mette ringte meg og gråt på telefonen. Jeg ble også redd, men jeg forsøkte å trøste henne med å si at det sikkert bare var viktig at Victoria kom seg til Tromsø til rett tid mandag, og at de derfor var nødt å ringe i helga.

NÆRT FORHOLD: Victoria Arild og pappa Dan Arild har hatt mange gode samtaler det siste halve året. Foto: Hanne Larsen

Arild innrømmer at det å få vite at ungen din har fått en potensielt dødelig sykdom er det verste han har opplevd.

– Det er klart. Hun er jo lillegullet, sier han og ser bort på datteren, som i en alder av 17 år har fått en livsvisdom faren gjerne skulle sett henne foruten.

Uka etter at Victoria hadde vært i Hammerfest ble den da 16 år gamle jenta sjekket i alle bauger og kanter, blodprøver ble tatt, og Victoria måtte også til Trondheim for PET-scanning, som er en avansert form for bildetaking der man går inn med nål i blodårene.

– Etter Trondheimsturen var det bare å vente. Jeg trodde hele tiden at det ikke skulle være noe farlig og jeg følte at jeg var i de beste hender, sier ungjenta.

– Mamma så den komme

Hun forteller at kulen på halsen ikke var den eneste de fant underveis.

– En til stor kul ble oppdaget, i brystet, ved spiserøret. Denne hadde jeg sjøl ikke merket noe til, sier Victoria, som var sammen med moren på UNN, da de fikk vite at kulene var ondartede. Victoria var som i en boble og tok det ikke inn over seg med en gang, mens moren trolig hadde vært gjennom en mental prosess allerede.

– Jeg tror mamma så den komme. Hun hadde nok forberedt seg på dette, sier Victoria.

Etterpå kom tårene. Både hos mor og datter, og ikke minst for pappa som ble informert på telefon.

– Ja, det er klart det var en tung beskjed å få, samtidig holdt jeg fast i at hun hadde kommet tidlig til undersøkelse og behandling. Dette er en krefttype som har fire stadier, og hvor Victoria er på stadie to, forklarer han, om sykdommen som har gode prognoser. Ifølge kreftforeningen blir 90 prosent friske med behandling.

Hele familien ned

Da kreften var oppdaget kom alle de tre storesøstrene til Victoria ned til sykehuset, sammen med mamma og stepappa Steve.

– Vi fikk låne en leilighet på barneavdelinga og det var utrolig koselig at alle kunne bo der ilag. Jeg er veldig glad for at jeg har så mange søsken, sier Victoria, som har to voksne halvsøstre fra farens første forhold og en søster som hun har vokst opp sammen med.

– De  var veldig rolige alle sammen, selv om dem nok var lei seg og kanskje redde. Men dem ville nok ikke gjøre det verre for meg.

Da kreften var oppdaget var det ingen tid å miste og ungjenta ble umiddelbart satt på cellegift. I løpet av seks måneder skulle kroppen gjennom hestekuren fire ganger.

– Den første tålte jeg godt, men den siste var helt jævlig. Det var som om energien bare rant ut av kroppen min, sier hun og forteller om manglende matlyst, kvalme og slapphet, og om hvordan hun ikke engang klarte å skru av en bruskork for egen maskin.

– Følte du deg syk i sommer bortsett fra forkjølelsen?

– Nei det er det rare. Jeg følte meg i mitt livs form og den dagen jeg skulle til Hammerfest på ultralyd syklet jeg rundt Raipas, en strekning på flere mil, sier hun.

Klippet håret med kjøkkensaks

Cellegiften førte til at håret begynte å falle av. I store dunger.

– Da jeg og pappa kom hjem fra Tromsø etter den siste cellegiftkuren, bestemte vi oss for at vi skulle klippe vekk håret.

– «Det faller jo av uansett til slutt», sa pappa til meg og det hadde han rett i, sier Victoria og viser Altaposten et bilde fra morgenen før håret ble tatt. En dunge med hår i en vask.

– Dette var det jeg greide ut av håret den morgenen.

Prosessen med saksa er noe far og datter kan le av i dag. Men i latteren sitter tårene fortsatt løst.

– Vi flirte og skrek om en annen. Det er en setting du aldri hadde sett for deg. At du skulle stå og klippe håret av din 16 år gamle datter med en kjøkkensaks. Jeg skamklipte henne kan du trygt si, fastslår Dan, som fortsatt blir beveget når han tenker på den spesielle hendelsen.

– Det var tøft, men det var også godt, sier han.

Victoria innrømmer at det å miste håret var en vanskelig prosess.

– Det var veldig tungt. Jeg hadde ikke lyst å gå rundt i offentligheten å vise hvor sårbar jeg var. Jeg tror du kunne tilbudt unge jenter om så hvor mye penger og de hadde fortsatt ikke villet klippe håret sitt, sier hun.

– Jeg synes du ble så fin at du kan godt ha en kort tøff frisyre når håret vokser ut igjen, trøster faren.

SER FREMOVER: Etter mange sykehusopphold gleder Victoria og pappa Dan seg til våren og til å "gjøre vanlige ting igjen". Foto: Hanne Larsen

Fine samtaler

Dan og yngstedatteren har kommet hverandre nærmere etter at sykdommen rammet.

– Jeg har brukt mye tid på å snakke med henne og få henne til å forstå hva som er de viktige tingene å fokusere på. Hun var veldig bekymret for det med håret, hvordan hun skulle bli seende ut, hva vennene og andre skulle si. Jeg har fått henne til å innse at det viktigste har vært å bruke energien på å bli frisk, ikke til å tenke på hva andre sier og tenker, forteller faren og legger til:

– Vi har hatt mange dype samtaler, som vi begge to har vokst på. Jeg synes du har vært sterk, sier han og ser på datteren.

– Det er jo trasig at jeg ble syk, men det har vært mye lærdom i det også. Jeg føler at jeg har endret personlighet og at jeg har blitt tvunget til å vokse opp. Jeg ser mer hva som er viktig i livet. Familie og venner betyr alt, fastslår Victoria, som heller ikke lenger bryr seg så mye om hva andre tenker.

– Du lærer deg å gi litt mer faen.

– Har du noen ganger vært redd for å dø?

– Nei, ikke siden de sa det var så gode prognoser. Legene sier også at cellegiften ser ut til å ha virket godt på meg. Så hvis alt går etter planen er jeg ferdig med kurene nå. Svarene kommer om noen dager og da får jeg vite om jeg er ferdig eller om jeg må over på strålebehandling. Jeg blir selvsagt lei meg hvis jeg må fortsette behandlingen, men det må vi bare ta derifra, sier hun.

Ser frem til våren

Mellom beintøffe kurer har Victoria tatt traktorlappen. Hun har også fortsatt skolegangen, selv om hun har utsatt to fag til neste år.

– Ja, jeg ble spurt og jeg sa ja. Kan det hjelpe andre bidrar jeg gjerne. Jeg blir ikke den siste ungdommen med kreft, fastslår 17-åringen.

Dan ser ømt på datteren sin og sier:

– Nå gleder vi oss bare til våren og til å ta ut båten. Alle i familien liker å fiske. Det skal bli godt å gjøre vanlige ting igjen.