– Han levde livet fullt ut, til det kom en brå stopp som ingen kunne forutse

Markus Vonheim ble båret til graven av sine fire brødre.
nyheter

Tirsdag formiddag, 10. september, var det Markus Vonheim kirkeklokkene kimet så altfor tidlig for, da en fullsatt Nordlyskatedral bestående av familie, venner, arbeidskolleger og andre fremmøtte tok farvel med tenåringen. Han var den yngste av de omkomne i helikoptertragedien på Skoddevarre.

11 dager før han skulle feiret sin 20-årsdag ble han i stedet stedt til hvile, båret av sine fire brødre Åsmund, Eivind, Olav og Kristian.

Betydde alt

Markus kom til verden en måned for tidlig, 21. september 1999, fortalte prest Øyvind Oksavik. Gutten som vokste til fant raskt ut hva han ville i livet. Som treåring begynte han i utebarnehagen til IMI, på Øytun, og det ble raskt klart at han var en sosial gutt med en spesielt stor interesse for det du finner i verktøykassa. Snekring sto sentralt i livet hans fra han var liten. Et av bildene i sangheftet som ble utdelt i katedralen er fra da han som liten pjokk iførte seg snekkerbukse og caps, tok hammeren i handa og begynte å snekre sandkasse.

Han var genetisk anlagt for bygging. Farfar Rudolf Vonheim er en markant skikkelse i Altas historie, som en av de som virkelig reiste byen opp fra askehaugen etter andre verdenskrig. Også bestefar i Litauen med sitt øye for detaljer tilskrives ære for at 19-åringen ble så interessert i snekkerfaget.

Arbeidsjern

Det var også her han fant sitt virke, først på Tecto og deretter hos Rothal Bygg. Pappa Rolf sendte en ekstra takk til de gode kollegene på Rothal, og hadde merket seg karakteristikkene daglig leder brukte om sin sønn i avisa; en fantastisk person, en god fyr som sto på og jobbet, et arbeidsjern uten like - en som var dyktig på alt. Da han først hørte hva Rothal-kollegene sa om sønnen, trodde han nesten ikke det var sant. Men i etterkant skjønte pappa Rolf hvor høyt verdsatt gutten hans faktisk var.

Kort tid før ulykken på Skoddevarre fikk faren også med selvsyn se guttens ferdigheter, på det siste prosjektet de to hadde sammen: nytt inngangsparti på huset. Rolf kunne lite annet gjøre enn å være håndlanger for den fingerferdige og grundige Markus.

Arbeidsjernet syslet attpåtil med planer om å ta opp arven etter farfaren, og starte opp R Vonheim Entreprenørskap, kunne lillesøster Agnete fortelle. Arbeidsgleden var stor, ambisjonene likeså.

Omsorgsfull og beskyttende

Agnete tegnet videre et bilde av en livsglad storebror som var både omsorgsfull, beskyttende og ikke minst forståelsesfull. En som mente og sto for det han sa, og som var ekstra klar i talen da han gjorde det klart at han ville lage et veldig oppstyr om det noen gang var noen som la en finger på lillesøsteren.

– Du overrasket meg stadig med din modenhet og voksende omsorg. Men det er likevel de små tingene som gjør at det blir så ufattelig tomt uten deg, sa Agnete om sin storebror.

Ifølge presten var et av yndlingsuttrykkene hans «man må leve mens man kan». Og Markus gjorde så. Fra tid til annen tok han kanskje også litt risiko, og kunne nok blitt huket inn i en og annen fartskontroll.

– Han levde livet fullt ut, til det kom en brå stopp som ingen kunne forutse, sa Oksavik.

Vanskelig å sette ord på det

Det siste pappa Rolf så til sin sønn var dagen før ulykkesdagen, da han glad og lykkelig var hjemme og hentet med seg cowboyhatten og en stor plastmodell av en oppblåsbar kaktus som han ba Rolf avfotografere han med.

Det siste bildet, som prydet forsiden av sangheftet og som pappa Rolf viste fram til de oppmøtte i katedralen, var av en ung mann hvis øyne det lyste forventning av. Høstsprell med sine nære og kjære venner var et høydepunkt for ham.

Storebror Åsmund fortalte hvordan de med sjokk og vantro fikk vite at det hadde endt i tragedie, at det hadde skjedd en helikopterulykke i Alta og at deres bror mest sannsynlig var i helikopteret da ulykka skjedde. De første timene håpet de at han skulle svare telefonen: at han var i live eller at han på mirakuløst vis hadde overlevd og at skadene over tid ville heles.

– Sånn gikk det ikke. Å tenke på at du er borte, at vi ikke kommer til å se deg igjen eller høre stemmen din igjen, det er så vondt at det er vanskelig å sette ord på, sa Åsmund.

Onkel til fem

Storebroren fortalte videre om en lillebror som han har sett vokse til å bli en ung men slett ikke liten mann med utpregede praktiske ferdigheter. Som alltid har utfordret sine tre storebrødre, og der de akademiske «søringbrødrene» ikke bare en gang har latt seg imponere av fingerferdighetene hans.

Han rakk så vidt å bli onkel til nummer fem, etter fire jenter som elsket onkelen sin høyt kom det en gutt til verden. Lille Sondre var bare ei uke gammel da onkel Markus brått ble revet bort.

– Bror, du hadde hele livet foran deg. 20-årsdagen din om ei drøy uke vurderte du å feire i Oslo. Så langt kom du ikke. Noen dager før den store dagen var det slutt. Men du har satt dype spor. Og vi kommer til å ha deg med oss i minnet resten av livet.


 

Fire ganger til skal kirkeklokkene kime over Alta, for de unge altaværingene som mistet livet i helikopterulykka. Og de skal kime for piloten som i likhet med sine passasjerer mistet livet da helikopteret han førte av ukjente årsaker styrtet på Skoddevarre.