– En og annen turgåer var det, men ellers var det stilt og rolig

Kristian Mikkel Eriksen er eneste fastboende med anleggsveien som nabo. Han drømmer seg tidvis tilbake til tida før utbygginga.

Hoved: VIDDAS MANN: Kristian Mikkel Eriksen bor ved bredden av Tverrelva øverst i Stilla. – Det var roligere før i tida, medgir 68-åringen.   Foto: Hanne Larsen

nyheter

– Det er ikke slik at jeg skal ha områdene for meg selv, absolutt ikke. Men selvfølgelig var det mye mer idyllisk før. Da man kunne dra å fiske i de vannene man ønsket. I Tverrelva og på Jotkavannet. En og annen turgåer var det, men ellers var det stilt og rolig, sier Kristian Mikkel Eriksen, som har bodd størstedelen av livet i barndomshjemmet sitt i Øvre Stilla. I dag er begge foreldrene døde og Kristian Mikkel bor alene i huset ved bredden av Tverrelva.

Jobbet som bomvakt

Under Alta-kampen jobbet Kristian Mikkel på Westamarin og bodde i leilighet nede i Alta. Men da Westamarin ble lagt ned i 1982, fikk Eriksen jobb som bomvakt i Stilla, og flyttet dermed hjem til foreldrene, Anna Sofie og Anders Eriksen, som bodde omlag åtte kilometer fra Nullpunktet.
– Ja, jeg ble engasjert gjennom kjentfolk, som mente at det var plass til meg i den rulleringa. Vi var tre mann som vekslet på å holde døgnkontinuerlig vakt på bommen i Stilla, forteller Eriksen, som var ansatt hos en av kontraktørene på Sautso-prosjektet. Jobben tilsvarte omtrent et halvt årsverk og resten av tiden spedte han på innteka med det han kan best, skruing.

Malte røde T-er

Faren, Anders Eriksen, eller «Anders i Stilla», som han ble hetende på folkemunne, jobbet også for myndighetene.
– Far malte de røde T-ene som gikk langs turistveien, som startet i Romsdal. Dette vedlikeholdsarbeidet hadde han hele tiden. Da anleggsveien skulle bygges jobbet han i tillegg med å rydde skog der anleggstraseen skulle gå, forteller Kristian Mikkel.

– Med tanke på at striden om Alta-utbygginga var så betent. Fikk dere på noen måte merke at dere jobbet for myndighetene?
– Man fikk noen kommentarer, for det var veldig betent som du sier. Men det var slike ting som fulgte med. Det stakk nok ikke så dypt, selv om det var ekkelt. Man var veldig glad for at det roet seg nokså raskt etterpå. Det var nok alle glade for.

Bestemt mor

Selv om faren jobbet for Altaverkene, var han ikke helt ukritisk til myndighetenes fremferd i Alta-saken.
– At de planla å demme ned Maze ble faren min helt forferdet over. Det var han helt imot. Og når det gjelder mamma tenker jeg ofte på hennes besluttsomhet. Hun kunne si fra når det var ting hun ikke likte. I begynnerfasen av utbygginga ble det fraktet mye utstyr til fjells. Blant annet tunge ting som måtte henge under helikopter i tau. Og de kom oppover Stilladalen og rett over hustaket vårt med lasta. Det likte ikke mamma, så hun sa fra at: «Dette må det bli slutt på. Det må da være plass nok til å fly en omvei». Og etter det slutta de med det, forteller han.

Arbeidet som bomvakt hadde Eriksen fra 1982 og helt frem til 1989.
– Årsaken til at de hadde bomvakt var for å unngå uønsket trafikk inn i anleggsområdet. Vi sørget for at det kun var de med passerseddel som slapp forbi, forklarer han.
– Var det noen som prøvde å komme seg forbi uten seddel?
– Ja, det var det nok stadig vekk. Folk som hadde lyst å dra å fiske på Joatkavannet, nå som det var lettvint å kjøre dit med bil.

– Var det noen som prøvde å godsnakke med deg for å komme seg forbi?
– Ikke veldig mange, men det hendte. Men jeg kunne ikke slippe dem inn. Reglene var greie. Var det noen som skulle gjennom uten passerseddel, ble vi oppringt fra anleggskontoret i Sautso, forteller han.

TYNNERE SKOG: Idyllen er ikke like komplett som før i Stilla synes eneste fastboende langs anleggsveien, Kristian Mikkel Eriksen. Blant annet er skogen fart ille med, mener han.   Foto: Hanne Larsen

Før anleggsveien kom bodde familien Eriksen virkelig utenfor allfarvei.
– Ja, tidligere tider benyttet vi sommerveien fra Romsdal og videre innover mot Gamas og Joatka. Da veien ble bygget fra Tverrelvdalen og frem til skiferbruddene i Stilla, ble det enklere. Da kunne vi dra over fjellet og ned til Stilla, der vi ofte fikk haik ned til bygda, og opp igjen etterpå, sier Kristian Mikkel.

Da anleggsveien ble bygget fikk familien rene autostraden, bare noen hundre meter fra huset. Dette medførte radikale endringer i livet til familien.
– Den største forskjellen var at det ble veldig lettvint å komme seg til og fra Alta. Det var gjort på noen få timer. Før tok det hele dagen.

Ukritisk trehogst

Ellers merker han godt at skogen har forandret seg.
– Far var veldig nøye med skogen. Han tok hovedsaklig trær som var litt stygge og lot de pene, bene bjørkene stå igjen. Men etter at veien kom, så var det fritt frem omtrent, og det ser man resultatet av nå. Skogen er blitt mye, mye tynnere. Det ser man godt om vinteren, men om sommeren, er skogen grønn og tett, sier han.

– Var dere glade da veien kom?
– På en måte var vi glade, vi fikk jo mye mer besøk. Men foreldrene mine hadde nok ønsket at det var slik som før.
– Ville det i dag vært mulig for deg, og ønskelig, å levd uten veien?
– Ja, mulig hadde det vært, jeg måtte bare ha levd på en annen måte. Handlet større forsyninger når jeg var nede. På mange måter kunne det og vært ønskelig, medgir 68-åringen i Øvre Stilla.


Nyter roligere uker

Veien er stengt med bom i kalvings- og brunsttida, altså vår og høst. På spørsmål om han nyter stengningstidene, svarer Kristian Mikkel diplomatisk:
– Man merker at det er roligere. Og da kan man dra på de turene man ønsker og være mer for seg sjøl. Det er jo litt godt.