Ellen okkuperte statsministerens kontor

Ellen Turi Guttormsen (86) var blant de 13 kvinnene som okkuperte statsministerens kontor i 1981.

MIMRER: Ellen Turi Guttormsen var med på å skape historie da hun sammen med 12 samiske medsøstre dro til Oslo og okkuperte statsministerens kontor i 1981.  Foto: Hanne Larsen

nyheter

– Alta-saken gjaldt i høyeste grad oss. Jeg synes den gjaldt nesten bare oss, sier Ellen Turi Guttormsen, smilende.

86-åringen sitter i hverdagskofta hjemme på kjøkkenet i Maze, mens en av Ellens syv sønner, Are Turi, forbereder dagens middag. Stekte torsketunger. Ellen har akkurat forklart hva det var som gjorde at 13 sindige kvinner fra ulike samebygder i Finnmark, kjøpte dyre flybilletter, reiste inn til Alta og videre med fly til hovedstaden, hvor et møte med Arbeiderpartiets Gro Harlem Brundtland var målet.

På dette tidspunktet, i begynnelsen av februar 1981, pågikk den andre sultestreiken under Alta-kampen utenfor Stortinget. Samene følte seg maktesløse etter storaksjonen i Stilla, hvor politiet 14.januar 1981, ryddet 800 demonstranter vekk fra Nullpunktet, i en politiaksjon man ikke hadde sett maken til i fredstid i Norge. Nå hadde en gruppe samiske menn på nytt reist en lavvo utenfor maktens høyborg, og startet sultestreik.

Hjerte av stein

Kvinnene som hadde samlet seg og reist sørover var redde for hvor langt de sultestreikende var villige til å gå. Mange av kvinnene var slektninger til mennene, som hadde sagt at de om så var villige til å dø for saken. Deriblant Mikkel Eira fra Maze. I en NTB-sak gjengitt i Altaposten 5.februar 1981, er talspersonen for de samiske kvinnene, Ellen Marit Gaup Dunfjeld, sitert på følgende, dagen før møtet skal finne sted hos Gro:

– Vi håper hun som kvinne vil forstå oss. Men vi er etterhvert blitt så vant til at myndighetene ikke vil forstå oss, så dette er bare et halmstrå vi er nødt til å gripe fatt i.

TOK AFFÆRE: De 13 samekvinnene som reiste til Oslo i februar 1981 fikk stor oppmerksomhet i mediene. Ellen Marit Gaup Dunfjeld (med mikrofonen) og Inger Anne Gaup fikk få dager senere audiens hos paven.   Foto: Helge Sunde

Få dager senere skal en skuffet Dunfjeld ha uttalt til media: «Hun hadde et hjerte av stein».

Gro Harlem Brundtland ble innsatt 4.februar, og allerede på slottsplassen ble hun møtt av de koftekledde kvinnene fra nord. Ifølge Øystein Dallands bok «Demningen», skal ikke de samiske kvinnene engang ha visst at Gro skulle innsettes denne dagen. De hadde tatt plass foran Stortinget for å holde en tale, da de fikk vite at Brundtland var på vei ut på slottsplassen. De tok med seg en blomsterbukett, de selv hadde fått i gave ved ankomst, og ga denne til landets første kvinnelige statsminister. Med fullt av skuelystne, pressefolk og fotografer til stede, fikk de samiske kvinnene en start på oppholdet de knapt kunne drømt om.

To dager senere, 6.februar klokken ni på morgenen, fikk de et møte på statsministerens kontor. Målet til de samiske kvinnene var dels å uttrykke støtte til de sultestreikende, men og å forsøke å få Gro til å stoppe anleggsarbeidet i Stilla, som holdt på å ødelegge reindriftsamenes land, slik de så det. Ellen Turi Guttormsen sier i dag til Altaposten at hun heller ikke følte seg trygg for at Maze virkelig var vernet, da de reiste til hovedstaden.
– Nei, jeg tror ikke Maze var trygg før etter at vi hadde vært der.

HISTORISK ØYEBLIKK: Som sylfersk statsminister fikk Gro Harlem Brundtland (Ap) uventet besøk på kontoret, da 13 koftekledde kvinner dukket opp i februar 1981.  Foto: Tom A. Kolstad

Møtet på statsministerens kontor gikk ikke slik kvinnene hadde håpet på. For det første var det mest kommunalminister Harriet Andreassen som førte ordet, til grenseløs irritasjon for de samiske kvinnene. I tillegg hadde Brundtland slettes ingen planer om å stanse anleggsarbeidet, som endelig var igangsatt etter en rekke avbrytelser. Hun var dessuten opptatt med viktigere ting denne dagen, og etter en drøy halvtime skal hun ha forlatt kontoret for å legge frem regjeringens tiltredelseserklæring.

Samekvinnene ble sittende.
– Da hun ville gå, sa vi til henne at vi er ikke ferdige å snakke med deg. Så vi blir her til du kommer tilbake. Men hun kom ikke tilbake, forteller Ellen Turi Guttormsen til Altaposten.

Etter flere timers venting skal den eldste kvinnen i følget, 78 år gamle Karen Nango, spøkefullt ha sagt:

– Hun sa halv ett, jaja, kanskje det var i morgen hun mente.

Fikk brød

Timene gikk, stolene var harde og kvinnene merket at de hadde vært tidlig oppe og at det var lenge siden de hadde spist. Heldigvis hadde de en ufrivillig joker med seg. Fem år gamle Ellen Kristine Saba, som var sammen med sin mor til hovedstaden.
– Hun var veldig god å ha. Hadde vi ikke hatt barnet med oss, ville de nok kastet oss ut før. På grunn av henne kom de også med mat til oss. Vi fikk et stort fat med brødmat, ikke bare en gang, men flere ganger. De tenkte nok at de måtte ta hensyn, siden vi hadde henne med, sier Ellen.
– Var det bevisst å ta henne med?
– Nei, hun ville selv bli med moren. Hun hadde mast om å få bli med, skyter Are Turi, inn fra kjøkkenbenken.

Salmesang

Ellen forteller videre hvordan dagen ble til kveld, og hvordan de fikk timene til å gå med salmesang og opplesing av bibelvers. Ulike medlemmer av regjeringsapparatet skal ha gått inn og ut av kontoret og blitt stadig mer frustrert av den tause forsamlingen. Ifølge boka til Dalland, skal departementsråd Eldring ha utblåst:

– Det er så uforskammet av dere å sitte her og ikke svare oss.

I løpet av dagen var det bemerkelsesverdige følget blitt førstesidestoff i landets aviser og regjeringskorridoren ble etterhvert fylt opp med sympatisører, pressefolk, og andre skuelystne. I tillegg hadde de sultestreikende og slått seg ned i gangene utenfor statsministerens kontor. De samiske kvinnene tok oppstyret med stoisk ro, og stolte på at statsministeren kom tilbake slik hun hadde lovet.
– Vi begynte å bli trette og da klokken nærmet seg elleve -halv tolv om kvelden, sa vi til hverandre: «Ja, ja, vi må vel bli her i natt». Så vi begynte å se oss om etter steder vi kunne ligge. Det var benker langs veggene og noen av oss la oss på dem, mens resten la seg på gulvet. Jeg brukte veska og vottene som hodepute, og boblejakka, som jeg hadde over kofta, som dyne. Jeg sovnet og sov veldig godt, sier Ellen smilende.

Ved firetiden på morgenen våknet hun av dempede stemmer.
– Da var det noen politikvinner i rommet, som var sendt inn for å vekke oss. De var veldig snille med oss og en av dem vekket en av kvinnene og ba henne om å vekke moren til barnet, slik at moren selv kunne vekke jentungen. De ville ikke skremme henne. Det var veldig fint, sier Ellen.

Situasjonen var alt annet enn ideell for den ferske regjeringa, som ønsket minst mulig medieoppmerksomhet omkring «utkastelsen». Da de stillfarne kvinnene skulle fjernes, ble de ifølge boka «Demningen» fraktet ut bakveien.

«Politiet måtte bære endel av dem inn i heisen, plassere dem på varetraller og trille kvinnene gjennom de lange korridorene».


Alta-saken
  • Alta-saken var en politisk konflikt fra rundt 1968 til 1982, hvor samiske interesser og miljøverninteresser gikk mot en storskala vannkraftutbygging i Indre Finnmark.
  • Planene møtte hard kritikk, og i 1973 ble «Alta-utvalget» for bevaring av vassdraget dannet. Motstanden mot utbyggingen var basert på samiske interesser,  reindriftsinteresser og miljøverninteresser.
  • I de første planene lå også en neddemming av bygda Maze inne, dette ble senere skrotet og i 1973 vedtar Stortinget varig vern av Maze.
  • I 1976 går kommunestyret i henholdsvis Alta og Kautokeino imot utbyggingsplanene, mens Finnmark fylkesting sier ja. Aksjonens første leder er Kato Johansen, før Alfred Nilsen fra Alta overtar stafettpinnen.
  • I 1978 dannes Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget og 15.000 underskrifter samles inn lokalt.
  • I januar 1979 varsler et folkemøte i Alta sivil ulydighet mot utbyggingen. I Juni samme år avviser Stortinget et forslag om å ta Alta-utbyggingen opp til ny behandling.
  • I september 1979 stopper folkeaksjonens lenkegjeng anleggsarbeidet i Stilla. Lokalt politi forsøker å fjerne demonstrantene, men må gi opp.
  • I oktober 1979 sultestreiker en gruppe samer foran Stortinget. Statsminister Oddvar Nordli erklærer midlertidig stans i anleggsarbeidet og lover at samiske rettigheter skal utredes.
  • I mai 1980 vedtar Stortinget for tredje gang at utbyggingen skal gjennomføres.
  • I februar 1981 erklærer statsminister Gro Harlem Brundtland midlertidig stans i anleggsarbeidet, på grunn av brudd på kulturminneloven. I september gjenopptas arbeidet, mot harde protester fra reindriftssamer.
  • I januar 1981 sendes 600 politifolk til Alta for å fjerne demonstrantene som har barrikadert seg ved det såkalte Nullpunktet i Stilla. Politiet har militært utstyr og militære kjøretøy til rådighet. Samebevegelsen innleder en ny sultestreik.
  • I 1982 oppløses Folkeaksjonen mot utbygging og i mars samme år forsøker Niilas Somby og minst to andre personer å sprenge den såkalte Somby-brua. Forsøket mislykkes og Somby mister en arm under sabotasjeaksjonen. De to andre som var med har aldri stått frem offentlig.
  • I 1984 legges den første delutredningen frem av samerettsutvalget, som ble opprettet etter sultestreiken i 1979.
  • I 1987 settes Alta kraftverk i drift.
  • I 1989 blir Sametinget åpnet av Kong Olav. Kilder: Alta,kraftkampen (Lars Martin Hjorthol 2006), Store norske leksikon.

Hos paven

Kvinnene ble i Oslo noen dager til, mens de sultestreikende samene flyktet til Stockholm i frykt for arrestasjoner. To av kvinnene som ledet an ved statsministeren kontor, Ellen Marit Gaup Dunfjeld og Inger Anne Gaup, fikk få dager senere audiens hos paven i Vatikanet. Her overleverte de budskapet til paven om Alta-saken og samenes rettighetskamp.

I månedene som fulgte ebbet kampånden ut for folkeaksjonen og de som hadde jobbet intenst med å redde Altaelva fra å bli utbygd. I denne leiren var skuffelsen og bitterheten stor. Reindriftsamene som fikk sine areal innskrenket og tildels ødelagt var også forbitret. For samer generelt ble Alta-utbygginga starten på et nytt kapittel, der samiske rettigheter endelig fikk sin rettmessige plass i lovverket.

For den pensjonerte læreren Ellen Turi Guttormsen, var det aller viktigste at hennes fødebygd ble spart.

– De trengte vel den strømmen, så da bygde de ut elva. Men heldigvis sparte de Maze, sier hun.
 

– BETYDDE MYE: Forfatter og tidligere journalist, Magnar Mikkelsen, mener samekvinnenens inntog på statsministerens kontor var et av vendepunktene i Alta-saken.   Foto: Leif Gabrielsen

Magnar Mikkelsen kjenner Alta-saken bedre enn de fleste. Først via sin engasjerte journalistiske gjerning i Finnmark på 70- og 80-tallet, og siden gjennom en rekke bøker om emnet. Når Altaposten utfordrer Mikkelsen førti år etter, om hva okkupasjonen av statsministerens kontor egentlig betydde, er han klar i talen.

– Når de 13 samekvinnene reiser fra Maze til Oslo er det i en for dem akutt, livsviktig situasjon. De føler sterkt for det som skjer sørpå, med deres sultestreikende sønner og eventuelt andre slektninger. De gjør det ikke etter et forutgående seminar, men handler spontant og direkte, de investerer seg sjøl i et forsøk på å gjøre det det føler er rett, sier han.

Mikkelsen analyse er at for dem er skytset deres egne tanker og erfaringer, som de ikke ser noen bedre måte å kommunisere ut på, enn ved personlig fremmøte.

– Det er ikke naturlig for dem å reagere med en kronikk i Dagbladet, men kollektivt, som voksne mennesker, ikke gjennom ord, men i en konkret og reell handling som genererer en voldsom meningstyngde. Handlingen deres er sann, ærlig og ekte. Den ikke teatral og spekulativ. Den er ikke engang en «aksjon» i konvensjonell forstand. Som hele og levende mennesker inntar de maktpalasset, og de får en avtale med Politikkens Øverste, sier Mikkelsen.

Når «landsmoderen» ikke har tid til dem, men flyr avgårde til andre gjøremål og møter, blir kvinnene sittende en smule slukøret, men langt fra slagen, tilbake. Og nettopp dette, at de bare blir sittende, er det som blir det avgjørende, mener den tidligere journalisten.

– Så blir den elementære menneskelige handlingen en offentlig sensasjon, og sakens hovedkonflikt blir synlig for allverden. Handlingen var disse kvinnenes språk og denne kortvarige hendelsen ble et av Alta-sakens viktigste vendepunkter, fordi den i levende, synlig form ga omverdenen en økt innsikt og forståelse av hva saka i det i store og det hele gjaldt, mener Mikkelsen.