Minneord om Robin Karlsen

Du etterlater deg et tomrom ingen kan fylle. Hvil i fred, kjære Robin

Frøyd Karlsen minnes sitt kjære barnebarn.

Bestemor Frøyd Karlsen forteller om hvordan hun opplevde tapet av sitt alltid blide og hjelpsomme barnebarn Robin.  Foto: Bjørn Martin Lyng

minneord

Lørdag 31.8. er en dag jeg aldri kommer til å glemme. Du og din kjære Kine var med i helikopteret som styrtet i Skoddevarre, men du overlevde og ble sendt til UNN. Da fikk jeg et lite håp, selv om du var mye brannskadet. Søndag morgen våknet jeg kl. 05.40, lenge før klokken ringte, noe som aldri hadde skjedd før. Etter litt over en time etterpå fikk jeg den grusomme beskjeden, at ditt 20-årige liv var over på samme tidspunkt. Det ble den svarteste dagen i mitt liv. Det er en gåte for meg hvordan bare du kunne overleve.


Du hadde et så godt vesen, alltid blid og hjelpsom – og gjennom oppveksten var du like mye hos oss som hjemme. Alle voksne som ble kjent med deg likte deg og syntes du var en koselig gutt. Fredag 9. mars 2001 fylte du to år og vi tok deg med til Silis for første gang, siden dagen skulle feires søndag. Da ble du bitt av campingbasillen og etter det skulle du til Silis, uansett vær. Du var med på turer både vinter og sommer. På denne tiden begynte du også å prate og forkortet lange ord, så bestemor og bestefar ble til mor og far, sjokolade til la, men campingvogn kunne du si.

Da du var 3 år fikk du sneskuter og når de andre barna gikk inn for å se barne-tv, var du ute og ryddet sne, for du skulle jobbe. Slik var du gjennom hele ditt korte liv. Da du fikk jobb, enten det var snerydding, plenklipping eller andre gjøremål, var du en glad gutt. Som liten ville du være med han far når an brøytet sne så han ordnet sete til deg, slik at du kunne sitte trygt i traktoren. Sommeren da du var 5-6 år var du med og «hjalp» han far og kom springende for å hente minusbokken til han. Jeg lurte jo på hva du skulle hente, men etter litt forklaring forstod jeg at det var aluminiumsbokken. Etter det har den hett minusbokken.


Du begynte på skolen og når du hadde fri skulle du sove hos oss. Da måtte jeg ligge og kose med deg til du sovnet, enda etter at du fylte 12 år. Fra du var 10 år var du min faste assistent når jeg lagde fiskekaker, du styrte med foodprosessoren og lagde farsen etter hvert som jeg stekte. Du ville lære alt som hadde med jobb å gjøre, så fra du var 12 år skiftet du hjul på bilen min. Som 12-åring broderte du grytekluter i julegave til din mamma. Du var med meg på bærturer, skiturer, konserter og overalt hvor du kunne være med. Vi var også på teater og så alle barneforestillingene som var her. I 2015 og 2016, da jeg ble hofteoperert og måtte gå med krykker, var det du som hjalp meg.

Du ville bli maskinkjører og måtte reise til Kirkenes fordi skolen var der, men ettermiddagene og kveldene ble kjedelig for deg uten å ha noe å gjøre. Da du klarte å ordne deg en jobb tre dager i uken, var du tilfreds. Etter skolen fikk du jobb og stortrivdes med det, så derfor kom du ikke så ofte til oss som før.


Så traff du Kine, som du ble så glad i, og lot også oss bli kjent med henne. Jeg tenkte, at nå har han Robin funnet sin tvillingsjel, dere var så like hverandre av vesen. Dere fikk i alle fall være sammen til døden skilte dere. Du var mor sin gutt, eller kompis som du sa da du var liten. Det er helt ufattelig at du ikke er blant oss lenger. Du etterlater deg et tomrom ingen kan fylle. Håper du har det godt der du nå er, for det fortjener du.

Hvil i fred, kjære Robin.

Mor Frøyd

Altaposten ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk og lovverk. Vi krever at du bruker ditt egentlige navn og oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger.

Rolf Edmund Lund, ansvarlig redaktør

minneord