– Løsningen bør være en fast og forutsigbar avgift som gjør at det drypper lokalt

Illustrasjonsfoto  Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix

leder

Nærmere 80 vertskapskommuner for oppdrettsnæringa har kjempet i årevis for stabile og forutsigbare inntekter fra næringen, man har vel strengt tatt blitt møtt med trenering, taushet og skuldertrekk. Når regjeringen så setter ned et utvalg som skal vurdere havbruksbeskatningen, kan det se ut til at de først og fremst vil bruke auskaret til å øse inn statlige inntekter.

Ikke nok med det; det foreslås en grunnrente med uttak av 40 prosent av overskuddet, som svekker konkurranseevnen til selskapene. Det skjer i en situasjon der vi alle ønsker at oppdrettsnæringa skal bruke sine velfylte lommer til å investere i omstilling og bærekraft, slik at fotavtrykkene blir minst mulig.

I stedet burde utvalget prioritere det helt opplagte, nemlig byrdene lokalt. Økte inntekter fra oppdrettsnæringa er i realiteten kompensasjon for bruk av arealer i lokale fjordarmer, både i samtid og gjennom 40 år. Vi undervurderer naturligvis ikke personbeskatningen, og ringvirkningene kommunene får av arbeidsplasser i næringen, men det kommunale fellesskapet burde hatt mer igjen lokalt. Inntektene fra eiendomsskatt har vært minimal, til tross for at man stiller store arealer til disposisjon i fjordene.

For Alta kommune blir det spesielt tydelig, når man har en gullåre av en lakseelv å ta hensyn til. Laksestammen er årsaken til at vi har forbudssone – og at man mange nærer sterk bekymring for risiko i forbindelse med rømming, sykdom, innblanding og lus. Mange av de samme hensynene må tas andre steder, som i Repparfjord i Kvalsund.

Havbruksutvalget slår inn åpne dører når de konstaterer at oppdrettsnæringa har tatt for seg, enten det er handlekraftige gründere som startet i det små, eller oppdrettsgiganter som har hatt gode rammebetingelser etter at de overtok merdene. Det som finnes på konto og børs, er ikke avleiret i går eller i år, men har blitt akkumulert over mange, mange år. Det har nettopp vært poenget til vertskommunene.

Det er lett å la seg sjarmere av Havbruksfondet, som blant annet ga Loppa og Alta store inntekter i fjor. Det skrumpet inn i år på grunn av lav vekst i volum, både på grunn av tilfeldigheter og bevisst skepsis. Uttellingen i fondet er direkte linket til politikernes vilje til å støtte ambisjonen om femdobling av volum. Det kan skure vekk sunn skepsis.

Derfor bør løsningen være en fast og forutsigbar arealavgift eller produksjonsavgift, som gjør at det drypper lokalt – og at man kanskje kan bygge opp et lokalt fond som kan fremme bærekraft, forskning og dialog. Vi tror de fleste støtter bærekraftig og fornuftig matproduksjon for en sulten klode, men det er ikke rimelig at norske distrikter skal bære hele satsingen på sine skuldre. I det hele tatt blir det ganske så irriterende at det settes ned utvalg som skal sende kraftpenger og laksepenger sørover, samtidig som momsen skrus til på strøm og fly, i en iskald og togfri region.