– En verdig og stille stund

– Det var tid for stille tårer og rause klemmer langs E6. 

Brannvesen og ambulansetjenesten i kortesjen.   Foto: Tom Skoglund

leder

Spontant, men følsomt og verdig, markerte altaværingene torsdag kveld tapet av fem lokale ungdommer og piloten som omkom på tragisk vis under helikopter-ulykken i helga. Det var tid for stille tårer og rause klemmer langs E6. 

Stillheten vitnet om et stort alvor, men også sorg, savn og respekt. Under bårebilenes ferd fra Tromsø til Alta kunne man også sense en enorm sympatibølge langs hele ruta. Familiene i nord er ofte sammenvevd på tvers av kommunene – og mange kjenner på tapet av venner, bekjente og slektninger. 

Tankene gikk likevel først og fremst til de aller nærmeste, som gjennomlever en ekstremt tung tid. Det er vanskelig å fatte hvor hardt dette rammer familier og venner. Nettopp derfor var mobiliseringen så rørende, fra kolleger til folk som rett og slett ville vise at de bryr seg. Med et lys, med et hjerte eller med tilstedeværelse. Lokalsamfunnet viste et hjertelag helt utenom det vanlige torsdag ettermiddag, på en sober og respektfull måte.

Ute på rabatten ved Granshagen var mannskapene fra Alta brannstasjon samlet i sitt arbeidsantrekk, antrekket som ofte kan signalisere at det er krise og alvor. Denne gangen kunne de ikke hjelpe, men beredskapen er livsviktig for oss alle. Det er lett å glemme hvilke belastninger våre hjelpemannskaper og nødetater stilles overfor når det går helt galt, enten det er innenfor lov og orden, ambulanse, brannvesen eller frivillig sektor.

Da Havarikommisjonen dro fra Alta var de full av respekt for den jobben som ble gjort lokalt, blant annet av Sivilforsvaret som i fredstid trår til i forbindelse med katastrofale hendelser. Som i helga. De finkjemmet Skoddevarre, på let etter eventuelle spor som kunne forklare det ubegripelige. Alta Røde Kors Hjelpekorps var raskt på stedet og tok hånd om fortvilte mennesker på Kvenvikmoen. Norske redningshunder ved sine helter alltid er klar til å bidra, uansett vær og årstid. Mange andre har vært på tilbudssiden for å hjelpe, både under selve katastrofen og etterpå.

Hjelpemannskaper og frivillige fortjener all tenkelig ros, når de nå befinner seg i en tid med bearbeiding og debriefing. Det er grunn til å dvele ved at vi har en så sterk og robust beredskap, selv om de under evalueringen vil snu hver eneste stein for å finne punkter som kan styrkes og forbedres. Det er på den måten, og kontinuerlig øvelse, man sikrer trygghet. En trygghet vi kanskje ofte tar som en selvfølge.