Det er en gryende frykt for at etableringen av 110-sentralen i Sør-Varanger kan bli et pengesluk av uante dimensjoner. Da er det på høy tid at tallene blir presentert for de ulike kommunene, både i forhold til muligheten for å planlegge og budsjettere – men også for å ha en mulighet til å finne fellesløsninger med Tromsø.

Et godt brannvesen og en god nødsentral er naturligvis ikke gratis. Fra Sverige ser vi hvor ekstremt raskt ting kan oppstå og komme ut av kontroll, så vi er tilhenger av et profesjonelt samarbeid på tvers av kommunegrensene, både når det gjelder opplæring, forebygging og varsling. Vi er ikke større enn at vi må bygge opp fagmiljø sammen.

Det er imidlertid offentlig ressursknapphet i hver eneste kommune og prioriteringer må til i hverdagen. Da «konkurrerer» brannberedskap med skolegang for barna og helsehjelp til våre nærmeste. Det er årsaken til at bekymringen er stor i folkerike Alta kommune, som får den største regningen. Derfor har Vest-Finnmark regionråd bedt om en oversikt og en pekepinn på kostnadene, kanskje også fordi det stilles strenge krav til hva tjenesten skal inneholde. Det er gjerne fordyrende, som eksempelvis krav til samisk språk på 110-sentralen.

Spørsmålet som melder seg, er naturligvis om det hadde vært klokere å satse på en større enhet, enten en felles nødsentral for Troms og Finnmark, eller et tett samarbeid for å spare kostnader. Den faglige vurderingen fra Alta brannvesen var å se til Tromsø, også for å sikre kvaliteten. Det endte imidlertid med politisk «forsoning». Alta får gjerne ramsalt kritikk for manglende solidaritet, men vi har en liten mistanke om at man denne gangen har vært mer opptatt av lokale og regionale arbeidsplasser enn en rasjonell og velfungerende 110-sentral for den potten med penger man tross alt har tilgjengelig.

Vi synes heller ikke det er tillitsvekkende at 110-sentralen i Tromsø må vente et halvt år for å få svar på sin henvendelse om eventuelt samarbeid. Hvis det viser seg at prislappen blir for høy, må det være en poeng å innlede dialog innenfor de vedtakene som er gjort og i tråd med kravene Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har stilt.

I Alta satses det nå sterkt på solid brannberedskap gjennom en moderne og framtidsrettet satsing på både bygg, utstyr og fasiliteter. I tillegg dyktiggjøres de ansatte gjennom kompetanseheving og kursing, gjerne sammen med kolleger fra andre deler av Finnmark. For at alt dette skal komme til anvendelse når krisene oppstår, må naturligvis varslingsrutinene være optimale. I dag finnes det kun en intensjonsavtale.  Da er det ekstremt viktig at tallene kommer på bordet og at det mulig å skape forutsigbarhet.