Ved det midlertidige nasjonale minnesmerket foran regjeringskvartalet lå det knust glass, som et håndfast symbol på selve ødeleggelsene fra terrorbomben 22. juli 2011. Det kan også være en slags påminnelse om hvor skjør fred og demokrati kan være, hvis man ikke klarer å skjøtte ordskiftet og beskytte dem som forvalter ytringsfriheten.

Syv år etter det grusomme anslaget mot regjeringskvartalet og AUF-ungdommen på Utøya, er det minst like viktig å markere dagen og minnes dem som er gått bort, slik vi gjør i Alta for å minnes Steinar Jessen som ble frarøvet livet 16 år gammel. Dette er et sår som ikke kan leges, verken lokalt eller for nasjonen Norge, men man kan benytte anledningen til å advare mot fundamentalisme og ekstremisme i sitt vesen. Ap-leder Jonas Gahr Støre advarte mot at farlige holdninger alminneliggjøres.

Under markeringen var det mange som kommenterte det faktum at stadig flere debattinnlegg og utspill representerer en slags forråelse, der grensene for hva som er akseptabelt utvides. Sosiale medier og nye debattforum gir flere muligheten til å uttale seg, det er en kvalitet, men kan også utgjøre en jungel av skremmende holdninger, rasisme, intoleranse og regulært hat.

Det opplevde blant annet fylkesvaraordfører Tarjei Jensen Bech som så vidt overlevde voldsutgytelsen på øya. Syv år etter er det harmdirrende opprørende at det kan komme drapstrusler mot en politiker som har valgt å engasjere seg videre etter en slik belastning. Det er et signal som kan skremme folk fra å delta på ulike arenaer og det kan i ytterste konsekvens skade demokratiet. Ser vi rundt oss i verden, ser vi hvor lite som skal til for å ruinere verdier man i utgangspunktet setter høyt.

Vi mener det er selvsagt at de som opplevde terroren på nært hold, de som overlevde og pårørende, bør og skal ha et velsmurt apparat til rådighet når verden blir vanskelig. Vi må stille opp for de enkelte som sliter med ettervirkningene, slik vi har sett gjennom mediefokuset de siste dagene. I et større perspektiv handler det også om hvordan vi rent faktisk håndterer en nasjonal krise strukturelt –  hvordan politi, beredskap, helsevesen og det sosiale apparatet fungerer.

Det handler også om holdninger og grensesetting for hva debattanter skal måtte gå gjennom i det offentlige ordskiftet – og i «skyggeland», der hatet har vekstvilkår. Målet er ikke å dyrke fram et tamt ordskifte, der man hindrer uenighet, men om å legge tilrette for ytringsfrihet som ikke eskalerer til trusler og vold. Det er en kamp som må kjempes hele året i det daglige, ikke bare 22. juli.