Midnattsrocken hører hjemme på Brennelvneset i Lakselv, med sjel og hud og hår. Før det skremmes  med flytting til folkerike Alta, kan det være greit å sjekke om festivaler er big business her.

Sjekketelefonen kan være grei å ta, spesielt med tanke på at fantasien har en tendens til å løpe løpsk for hvilke tanker og ambisjoner Alta selv har i sakens anledning. Riktignok ønsker vi bedre helsetilbud for Altas innbyggere og tilflyttere fra hele Finnmark, men de mange påståtte tyveritoktene har vist seg å være bedrifter og offentlige virksomheter som på helt eget initiativ oppsøker kunder og folk der de er.

Det siste er konfliktrådet som sentralt ser fordelen av å beholde kontoret i Alta, helt uten at noen beslutningstakere i  samme Alta er involvert i «konflikten». Da NRK Finnmark ble flyttet til Alta fra Tromsø, var det ikke en eneste politiker som grep mikrofonen for å manøvrere kontor og ansatte til byen. Hvis det å legge til rette for etableringer er tyveri, så kan nok Altas satsing på industritomter og næringsareal være på grensen til kriminell virksomhet.

Vi tror således ikke en eneste altaværing med normalt gangsyn ønsker at Midnattsrocken skal flyttes over Hatter og Sennalandet til eksempelvis Lathari. Festivalen ligger perfekt plassert i Finnmarks passerhull, idyllisk lokalisert på et avgrenset nes der vakter og arrangører har full kontroll. Øyvind Finne & Co klarte på 80-tallet å sveive igang en rockefestival basert på kunstneriske kriterier, som bygde ned kommunegrenser og samlet folk fra hele landsdelen for å høre på amerikanske Wall of Voodoo og svenske Imperiet. En liten prestasjon, spør du oss.

Spørsmålet er imidlertid hva som skjer når imaget går fra rockefestival til fyllefest i campen, uten at man har et bevisst forhold til innhold. Skiippagurrafestivalen i Tana råtnet på rot da folk ble sittende i campen å skåle,  mens The Waterboys spilte for noen hundre entusiaster. En genuin festival ramler på steingrunn i det øyeblikket Paradise Hotel og en sommerhit fra en sympatisk venstreback på Mjøndalen blir selve premisset.

Det er heller ikke noe automatikk i at byene klarer å holde liv i en festival. Lyden av blues har stilnet i Bossekop, Aronnesrocken leter fortsatt etter bærekraftig formel og den eneste som gjør penger er en partyfestival på Kvenvikmoen. Det er ikke lengre slik at ildsjeler og idrettslag kan innkassere lettvinte penger i det som er en krevende sport. Selv Norwegian Wood midt i smørøyet i Oslo mistet appell. Mest beundringsverdig er det at Buktafestivalen i Tromsø klarer å holde igang en kvalitetsfestival med integritet.

I mellomtiden er det bare fantasien som er en begrensning for hva man kan få til med gitte rammer, som massemønstringene Finnmarksløpet, Borealis vinterfestival, Offroad Finnmark eller Altaturneringen i fotball og håndball her på berget. Mange rundt om i fylket har funnet sitt nivå uten drahjelp fra 10.000 publikummere, enten det er på Kunes eller i Kjøllefjord. De kan også være trygge på at altaværingene, gjerne med slekt på Kunes eller røtter i Kjøllefjord, kommer dit for å oppleve folkeliv og kultur, ikke for stjele noe som helst.