I forbindelse med folkeavstemningen som pågår, brukes det masse energi på å konstruere en gigantisk kløft mellom Troms og Finnmark. Det er synd, ettersom innbyggerne i de to fylkene har svært mye til felles og dermed gode forutsetninger for å ta de tunge løftene sammen i en ny region.

Organisasjonen ForFinnmark har publisert et kart (se faksimile) som er nokså illustrerende for mentaliteten, et kart som tilsier at de to fylkene befinner seg på hver sine kontinentalplater. Med patos og følelser klarer man å gjøre sammenslåingen av to fylkeskommuner til et spørsmål om både faktisk og kulturell distanse, til tross for at selve fylkesgrensa kun representerer en forvaltningsmessig strek.

I virkeligheten drar innbyggerne i Langfjordbotn til Burfjord for å handle, mens folk i Nord-Troms drar til Finnmarkskollektivet for å jobbe. Reindriftsutøvere fra Kautokeino merker ikke at de passerer verken kommune- eller fylkestingsgrensa på vei mot sommerbeiter og en høyst levende verdde-kultur.

Oppgradering av E6 mellom Nord-Troms og Finnmark skaper større og større nærhet mellom eksempelvis Storslett og Alta, der Alta utpeker seg som et sentrum for kommunikasjoner, skole og handel. Kjøretiden er kraftig redusert og det kan være vel så fruktbart å dra på tur til Alta som Tromsø.

I en ny fylkeskommune fra 2020 lages det skremsler knyttet til Tromsøs kjøttvekt, som minner svært mye om frykten for Alta gjennom flere tiår. Problemet er at sentraliseringen er ekstremt kraftig med dagens struktur og gjør at kun èn kommune i Finnmark har betydelig vekst over tid, nemlig Alta.

Hvis man ønsker å snu trenden, gjelder det å tenke framover i stedet for å klamre seg til den samme pletten man har stått på mens verden beveget seg videre. Å stå stille, uten vilje eller evne til å tenke nytt, er den beste oppskriften på at distriktene taper terreng. Sentraliseringen eskalerer med dagens struktur, så håpet hadde vært at kommuner fant sammen og skapte robuste enheter mot en slik uvikling. Her var det imidlertid bare to kommuner som inngikk ekteskap frivillig, Hammerfest og Kvalsund. De fleste stakk hodet ettertrykkelig ned i sanda.

I kampen for å skape et kunstig skille mellom mitt og ditt, har man også fortrengt logikken i hvordan allianser skapes, både i en fellesnemnd og i den virkelige verden. I en felles fylkeskommune med 57 representanter, er det trolig at fiskerikommuner som Båtsfjord og Skjervøy har mer til felles enn de som befinner seg i ett og samme fylke i 2018. Mange små kommuner vil i større grad kunne balansere opp kjøttvekta enn i dagens situasjon.

Vi hadde ønsket oss en bedre prosess fra regjeringen, en klarere melding knyttet til hvilke oppgaver som kan delegeres og forvaltes lokalt og regionalt. Ikke minst hadde det vært en fordel at Øst-Finnmark hadde blitt hørt og sett på et tidligere tidspunkt, blant annet for å unngå frykt og følelser. Nå gjør mange krav på monopol på hva som er bra for Finnmark, mens resten er overløpere og femtekolonister. Sannheten er at alle er glade i Finnmark, men har ulike veier mot en best tenkelig framtid for innbyggerne. Verken sunnmøringer eller romsdalinger har mistet identiteten i Møre og Romsdal, for å si det forsiktig, men de utgjør en sterk region med stor konkurranseevne.